Norsk CO2-fangst bidrar til negative klimagassutslipp

Det ser så trivielt ut der det står: Et blått containerbygg med to høye aluminiumspiper. Det er Fortum varme sitt demonstrasjonsanlegg for rensing av klimagassen CO₂. Her på Klemetsrud utenfor Oslo er det bevist at man kan rense ut mer enn 90 prosent av CO₂-en fra røykgassen fra et forbrenningsanlegg.

– Får vi et full skala renseanlegg på beina, vil vi kunne fange 400.000 tonn CO₂ i året, forteller Jannicke Gerner Bjerkås som er direktør for CO₂-fangst i Fortum Oslo Varme.

Med tiden kan løsningen på Klemetsrud kanskje bli tatt i bruk på forbrenningsanlegg over hele Europa, mener hun.

Renseanlegget på Klemetsrud er del av regjeringens såkalte Langskip-prosjekt, omtalt som det største klimaprosjektet i norsk historie. Gjennom en serie tiltak, er målet å rense CO₂ både fra søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud og sementfabrikken i Brevik. Blir begge anleggene renset, vil 800.000 tonn CO₂ årlig bli fjernet fra norske industriutslipp og deponert på norsk sokkel.

Rammene for prosjektet er enorme: Rensing på Norcem og Klemetsrud er regnet å koste til sammen 10,9 milliarder kroner. I tillegg kommer rørledninger og infrastruktur for deponering av CO₂ til 14,2 milliarder. Det totale investeringsbehovet blir med andre ord 25,1 milliarder, hvorav 16,8 skal dekkes av staten.

Skaper nye jobber

Olje- og energiminister Tina Bru synes ikke det er for dyrt:

– Dette er et viktig prosjekt, fordi det vil redusere utslipp og fordi det vil legge til rette for ny teknologi og nye jobber, sier hun til Teknisk Ukeblad.

– Vi bygger en infrastruktur som mange land trenger. Vi skal demonstrere at det er mulig å deponere CO₂, forklarer hun.

Mange forbinder CO₂-rensing med den såkalte månelandingen til tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Den handlet om å rense CO₂-utslipp fra gasskraftverket på Mongstad. Men Bru bedyrer at dette er noe annet:

– Dette er et helt annet prosjekt. Det handler ikke om kraftsektoren i det hele tatt, men å rense utslipp fra industri som vi også vil trenge i fremtiden, sier energiministeren.

– De aller fleste eksperter er enige om at vi trenger karbonfangst og lagring for å nå klimamålene som ligger i Parisavtalen, sier hun.

– I Norge har vi både den tekniske kompetansen og den praktiske erfaringen til å få dette til. Dessuten mener jeg dette prosjektet styrker norsk industri. Det gir nye muligheter til leverandørindustri og oljeselskapene, og kan skape nye jobber, sier Bru.

EU bruker 1 milliard

Og Norge er ikke lenger alene om å snakke om CCS. I sommer hadde anerkjente The Economist en stor artikkel om nettopp CO₂-fangst og lagring, og i oktober ga EU-kommisjonen 102 millioner euro, vel en milliard kroner, i støtte til Porthios-prosjektet som skal deponere 2,5 millioner tonn CO₂ i året i et gammelt gassreservoar utenfor kysten av Nederland. Også Irland, Skottland og Danmark arbeider med ulike prosjekt for å deponere CO₂ i gamle gassfelt.

Så hvorfor er interessen blitt så stor for CCS akkurat nå?

– Det er fordi CCS er en viktig klimaløsning. For en del sektorer er CCS den mest realistiske veien til netto null utslipp i 2050, sier Marius Holm, leder i Miljøstiftelsen Zero.

«Netto null» er begrepet EU bruker om sine langsiktige klimamål. I praksis betyr det at EUs og Norges utslipp av CO₂ skal være null i 2050. Alle fossile energikilder, som kull, olje og gass, skal derfor erstattes med fornybar energi. Men enkelte industriprosesser som gir klimagassutslipp, er umulig å erstatte. Då må utslippene renses, eller på annen måte kompenseres for, mener tilhengerne av CCS.

– CCS er nødvendig for å nå klimamålene. Det ville være dumt å ikke bruke det der det viser seg å være effektivt, sier Glen Peters, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning.

– Vi anslår at CO₂-utslippene må nå et nullnivå i 2050, om vi skal begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, sier han.

– Skal vi begrense den globale oppvarmingen til 2 grader har vi noe mer tid. Da må CO₂-utslippene grovt forklart ned på et nullnivå i 2070, sier klimaforskeren.

– Jeg er helt sikker på at kostnadene for CO₂-fangst vil gå ned uansett. Jeg tror vi vil få samme utvikling som vi har sett for vind- og solenergi, sier bærekraftdirektør Per Brevik i Norcem til Teknisk Ukeblad. Det er desember 2019 og Norcem er akkurat ferdig med sitt forprosjekt for CO₂-fangst. I likhet med Klemetsrud vil sementfabrikken i Brevik rense og deponere 400.000 tonn CO₂.

– Ett prosjekt i Norge vil ikke løse noe som helst, men hvis det kan føre til at andre sementfabrikker kan gjøre det samme, så vil dette ha stor betydning, sier han.

På verdensbasis står sementproduksjon for nesten 8 prosent av verdens klimagassutslipp, ifølge Chatham House. Dersom sementindustrien var et land, ville den være den tredje største utslippslandet i verden, rett bak Kina og USA.

Men hvor skal all CO₂-en lagres?

På Fornebu utenfor Oslo sitter prosjektdirektør Sverre Johannesen Overå i Equinor. Etter flere år som sjef for teknologisenteret på Mongstad har han nå ansvaret for å lose Equinors CO₂-håndteringsprosjekt i havn.

– Dette blir kun kommersielt interessant for oss dersom vi lykkes med å skalere det opp, forklarer Overå til TU.

Må bli lønnsomt

Sammen med Shell og Total har Equinor etablert det såkalte Northern Lights-prosjektet. De skal bygge et mottaksanlegg for CO₂ i Øygarden nord for Bergen og 65 kilometer med rørledninger ut til et område sør for Troll-feltet. I mars 2020 ble bekreftelsesbrønn på 2500 meter boret. Brønnen skal brukes til å injisere og lagre CO₂. Men kan Equinor tjene penger på dette?

– Vi er et børsnotert selskap med en forpliktelse til å bare gjøre ting som vi forventer vil gi en avkastning, sier Overå. Han mener Equinor vil kunne tjene penger på å deponere CO₂.

– I Europa som helhet fins det over 350 kystnære industrianlegg med utslipp på mer enn 100.000 tonn CO₂ i året. Disse anleggene har alene utslipp på over 300 millioner tonn i året. De er åpenbart aktuelle kandidater for oss, forteller Overå.

Så langt har Equinor og de andre partnerne i Northern Lights inngått intensjonsavtale om å ta imot CO₂ fra 9 ulike konsern over hele Europa. I tillegg til norske Klemetsrud og Norcem er det hele HeidelbergCement AG, hele Fortum-konsernet, drivstoffprodusenten Preem, AirLiquide, Microsoft, irske Ervia, og svenske Stockholm Exergi.

– Det er vesentlig større interesse for dette enn vi trodde det ville være innledningsvis, sier Overå. Han forteller at Equinor allerede er kontaktet av potensielle kunder som ligger langt inne på fastlandet.

– Så når vi har begrenset vår analyse til å snakke om kystnære anlegg, er det ikke sikkert at det er riktig. Behovet for deponering i Europa som helhet, er jo mye større. Vi har dialog med en sammenslutning av flere industrier som har som mål å bygge en felles utskipningshavn for CO₂, sier han.

I tillegg til at flere ønsker å rense egne utslipp, snakkes det nå mer og mer om såkalt «karbon-negative» utslipp. Det handler om å deponere mer CO₂ enn man slipper ut.

Microsoft er et av firmaene som nå ønsker å kompensere for sine historiske utslipp. De er villig til å betale selskaper som kan trekke karbondioksid ut av atmosfæren og deponere denne i geologiske formasjoner.

Kan ta svensk CO₂

Et selskap som ønsker å tilby nettopp slike tjenester er Stockholm Exergi. Selskapet driver Stockholms største kraftvarmeverk, Värtaverket, og har 10 andre kraftvarmeverk i drift i tillegg til et under prosjektering. Målet deres er ikke bare å kutte egne utslipp, men også å skape negative utslipp.

– Det fins ulike metoder for å skape negative klimagassutslipp, sier Fabian Levihn, som er forskningsleder i Stockholm Exergi til TU.

– CO₂ kan suges rett ut av atmosfæren. Men kostnadene for dette er nærmere 10.000 kroner per tonn CO₂. Alternativet er bio-ccs, at man renser og deponerer CO₂ fra kraftvarmeverk som brenner biologisk avfall, forklarer Levihn.

De svenske biokraftverkene drives på kvist og kvast fra skogbruket. CO₂-utslippene fra slike kraftverk regnes som null, da karbonet som slippes ut, er del av det naturlige karbonkretsløpet og ikke hentet opp fra geologiske formasjoner. Renser og deponerer man CO₂ fra kraftverk som brenner biologisk materiale, blir utslippene negative – man trekker mer CO₂ ut av atmosfæren enn man tilfører den.

– Konsentrasjonen av CO₂ i vår røykgass er 18 prosent, mot 0,04 prosent i atmosfæren. Det er lettere og mye billigere å skille ut 18 prosent enn 0,04 prosent, forklarer Levihn.

Han mener flere selskaper vil være interessert i å kompenser for sine utslipp, enten de er historiske eller ikke. Slik kan man finansiere rensing av biokraftverk.

– Microsoft er allerede ute og forsøker å kjøpe 6 millioner tonn i året. Apple og flyindustrien ser også på dette som muligheter, sier Levihn.

– På Värtaverket skal vi rense ut 800.000 tonn CO₂ innen 2025. Potensialet i Stockholm totalt er 2,5 millioner tonn. Rensekostnaden ligger nå på rundt 1000 kroner per tonn CO₂, mot 10.000 kroner for å trekke et tonn direkte ut av atmosfæren, sier han. Om teknologien vil fungere?

– Ja, det er vi 100 prosent sikre på. Vi har allerede testet en pilot og den viser at vi kan rense ut 97-98 prosent CO₂. Men vi sikter på å rense rundt 90 prosent da kostnaden blir for stor med 98 prosent rensegrad, sier Levihn.

Stockholm Exergi har inngått intensjonsavtale med Equinor og Northern Lights. Det betyr at svensk CO₂ kan havne på norsk sokkel.

– Men vi er ikke helt avhengig av Northern Lights, det kommer flere tilbydere også på deponering, bedyrer Levihn.

Trenger 5 millioner tonn

Equinor mener de trenger rundt 5 millioner tonn CO₂ i året før Northern Lights blir forretningsmessig interessant.

– Vi ser ikke for oss å tjene penger i den innledende fasen, men når rørledningen begynner å bli fult utnyttet, på omtrent 5 millioner tonn i året, da regner vi med å kunne demonstrere at vi har et prosjekt som står på egne bein som en ny virksomhet. Da som en tjenesteytende virksomhet, sier Overå i Equinor.

I første omgang vil partnerne i Northern Lights investere i to skip som kan transportere rundt 1,5 millioner tonn CO₂ til og fra Øygarden i året. Det tilsvarer rensing av utslipp på Norcem, Fortum Varme Klemetsrud og Värtaverket i Stockholm. Etterhvert som kundelisten vokser, tenker partnerne å kjøpe flere skip. Får man veldig mange kunder på kontinentet kan det med tiden bli aktuelt å strekke egne rørledninger derfra.

– Mange glemmer at dette er første byggetrinn som etablerer en infrastruktur i et ikke- eksisterende marked. Det er et tapsprosjekt om det ikke kommer inn flere brukere, og det å hente inn flere brukere krever investeringer fra vår side, sier Overå.

– For at Northern Lights skal bli en konkurransedyktig forretningsmodell må vi tilby våre fremtidige industrikunder transport- og lagringstariffer som er konkurransedyktige med alternative avkarboniseringstiltak, sier Overå. Han sier ambisjonen er å oppnå kostnadsnivåer for transport og lagring innen 2030 på rundt 320-580 kroner per tonn CO₂.

Prosjektdirektøren forteller at det er noen industrier som de får flere henvendelser fra enn andre.

– Søppelforbrenning er stort i antall og volum, også selskaper utenfor Fortum. Vi ser helt klart en smitteeffekt av det Fortum har gjort. Så er det stål og sement, prosessindustrien og gjødselprodusenter, forklarer han.

Brenner biologisk avfall

Tilbake på Klemetsrud skramler lastebilene til og fra forbrenningsanlegget. Ovnene brenner 47 tonn søppel i timen. 50 prosent av avfallet er biologisk.

– Det er alt fra tekstiler, papir, matavfall, ja, stort sett alt som ikke er plast, sier Jannicke Gerner Bjerkås. Dermed kan Klemetsrud lage negative utslipp på samme måte som Värtaverket i Stockholm.

– Det er karbon fra det naturlige karbonkretsløpet som vi kan være med å rense og deponere. Kan vi få opp et selvstendig marked for CO₂ vi fjerner fra karbonkretsløpet, så kan salg av slike kvoter være med å finansiere fangstanlegg i femtiden, sier hun.

Ifølge EUs miljøbyrå (EEA) har CO₂-utslippene fra avfallsforbrenning i Europa mer enn doblet seg de siste ti år. Avfall som før havnet på søppelfyllingene går nå til forbrenning. I EU fører søppelforbrenning nå til utslipp på rundt 40 millioner tonn CO₂ i året.

– Man kan gjøre ting i verdikjeden for å redusere avfallsvolumet, men for det avfallet som brennes må man bruke CCS, forklarer Gerner Bjerkås.

– For bare to år siden var det liten interesse og liten kjennskap til CO₂-fangst i søppelbransjen. Nå er de fleste av de store anleggene i Norge og Sverige i gang. Også i Tyskland, Sveits og Nederland jobbes det med slike prosjekter for CO₂-fangst. Før korona satte inn for alvor i mars, hadde vi både politiske og bransjefaglige besøk fra Kina, Canada, USA, og Sør-Afrika, i tillegg til en rekke europeiske land, sier hun. Teknologien de nå tar i bruk på Klemetsrud kan brukes av andre forbrenningsanlegg i verden.

– Noen tilpasninger vil det alltid være. Men disse anleggene er ganske like. Studier vi har utført, i tillegg til læring og erfaring fra et fullskalaanlegg, er derfor overførbare til energigjenvinningsanlegg over hele Europa, sier hun.

Bekymringen er at Fortum ikke skal klare å reise nok penger til fullskalarensing. For der regjeringen fullfinansierer renseanlegget til Norcem, har Fortum Varme bare fått 50 prosent støtte fra staten.

Kritiserer regjeringen

– Vi er glad for at vi ble definert som del av Langskip og at regjeringen er tydelig på at de ønsker vårt prosjekt realisert. Men nå blir det en krevende og i verste fall lang vei å skaffe de resterende 3 milliardene, sier CCS-sjefen. Hun og Fortum har søkt EUs innovasjonsfond om 3 milliarder til å fullfinansiere prosjektet.

– Hvorfor skal dere få statsstøtte for å rense?

– Fordi det er såpass tidlig i utviklingen at industrien ikke har mulighet til å finansiere disse anleggene på egenhånd. Teknologien er fortsatt kostbar, og kostnadene for å slippe ut CO₂ er for lav til å kunne forsvare så store investeringer. De første anleggene må derfor ha ekstra finansiering for å komme i gang.

– Andre forbrenningsanlegg både i Norge og Europa jobber med sine egne karbonfangstprosjekt og finansiering her er også i det blå. Det er nok ikke mulig at bransjen skal klare å reise penger til disse første karbonfangstanleggene selv, sier hun.

Hun får støtte av Lars Haltbrekken i SV.

– Vi mener regjeringen skulle gitt mer penger til Klemetsrud, sier han. Han er SVs miljøpolitiske talsperson og har mange år bak seg som leder i Norges Naturvernforbund.

– Innovasjonsfondet er på 1 milliard euro og de har mottatt søknader for 21 milliarder euro. Det er mange om beinet og Fortums søknad alene spiser 30 prosent av fondet, sier han.

– Hvorfor skal Norge fullfinansiere det?

– Vi kan ikke overlate til fattige land i EU å finansiere rensing i Norge. Norge har tjent utrolig mye penger på eksport av fossil energi. Så vi har et ansvar for å utvikle den teknologien som er viktig for å redusere klimagassutslipp, sier Haltbrekken og peker på at det også er behov for å rense forbrenningsanlegg i Fredrikstad, Stavanger, Kristiansand, Bergen og Trondheim.

– Vi har lagt 2,7 milliarder på bordet i statsbudsjettet for 2021 til CO₂-fangst og lagring, svarer olje- og energiminister Tina Bru.

– De samlede kostnadene for staten for hele Langskip er på 16,8 milliarder. Selv uten Fortum kan man ikke hevde at regjeringen ikke er villig til å putte store penger på CCS, sier hun.

Equinor og de andre partnerne er allerede i gang med å bore prøvebrønner for Northern Lights. Norcem har inngått alle nødvendige avtaler, og kan starte bygging av renseanlegget så snart Stortinget har behandlet saken i desember. På Fortum er man ennå ikke sikker på når man kan sette i gang storskala rensing.

– EUs innovasjonsfond anslår at de skal offentliggjøre hvem som får tilbud om støtte i slutten av 2021. Dersom vi får bingo hos EU på første forsøk, er det tidligst byggestart høsten 2022, sier Gerner Bjerkås.

Artikkelen ble først publisert i månedsmagasinet Teknisk Ukeblad 11/2020.