I energidebatten peker nesten alle løsninger i samme retning: Mer kraftproduksjon, mer nett og større investeringer. Samtidig overser vi den billigste, raskeste og mest miljøvennlige energikilden vi har: Energieffektivisering.
Det er et paradoks. Vi diskuterer hvordan vi skal produsere mer energi, men langt mindre hvordan vi kan bruke energien vi allerede har, smartere. Norske bygg står for en betydelig del av energiforbruket, men også for et av de største potensialene for å frigjøre kapasitet i kraftsystemet.
Likevel forsvant et av våre viktigste virkemidler nesten fra markedet.
Eierskap og kontroll
Energisparekontrakter (EPC) omtales fortsatt av mange som risikable og kompliserte. Erfaringene viser det motsatte. EPC er en gjennomføringsmodell der tiltak finansieres gjennom dokumenterte energibesparelser, mens leverandøren garanterer resultatet. Byggherren beholder eierskapet og kontrollen.
Dette er ingen uprøvd metode. Den er brukt i en rekke kommuner og eiendomsporteføljer med dokumenterte resultater.
Likevel stoppet markedet nesten opp. Flere leverandører fikk store problemer, én gikk konkurs. Mange konkluderte med at EPC hadde feilet. Det stemmer ikke. Det var ikke modellen som sviktet. Det var markedet rundt den.
Fra 2012 til 2015 vokste EPC raskt. Konkurransene vurderte kompetanse, kvalitet, gjennomføringsevne og realistiske besparelser. Etter hvert ble én faktor stadig viktigere: Størrelsen på den garanterte energibesparelsen.
I enkelte konkurranser utgjorde den opptil 80 prosent av evalueringen.
Da ble spørsmålet enkelt: Hvem tør å love mest?
Overbudskappløp
Når få prosjekter skulle fordeles mellom stadig flere aktører, oppsto et klassisk overbudskappløp. Garantiene beveget seg fra det faglig realistiske til det kommersielt nødvendige. Risikoen økte, og tapene kom. Modellen fungerte fortsatt. Forutsetningene gjorde det ikke.
Historien er langt større enn EPC.
Vi ser de samme mekanismene i rådgivning, totalentrepriser, teknologianskaffelser og innovasjon. Når én parameter overskygger helheten, begynner markedet å optimalisere mot konkurransen, ikke mot samfunnsoppdraget. Da presses marginene ned, risikoen opp og innovasjonen ut.
Til slutt konkluderer vi med at modellen ikke fungerer, når det egentlig er anskaffelsene og rammebetingelsene som har sviktet. Lærdommen er enkel. Konkurranser må igjen belønne helhet. Kompetanse, kvalitet, gjennomføringsevne og realistiske besparelser må veie tyngre enn den største garantien.
Bestillerkompetansen må styrkes, og flere må kunne fylle rollen som EPC-fasilitator, slik at konkurransene bygger på realistiske forutsetninger.
Sats på det eksisterende
Vi må slutte å dømme gode gjennomføringsmodeller ut fra konsekvensene av dårlige markedsmekanismer. 80 til 90 prosent av byggene som skal stå i Norge i 2050, er allerede bygget. Skal vi lykkes med energiomstillingen, må eksisterende bygg bli en langt viktigere del av løsningen.
Vi trenger mer kraft og mer nett. Men vi trenger også å utnytte energien vi allerede har, langt bedre.
Historien om EPC handler derfor om mer enn energieffektivisering. Den handler om hvordan vi organiserer markeder, fordeler risiko og gjennomfører offentlige anskaffelser. Den grønne omstillingen stopper neppe fordi vi mangler teknologi. Den stopper dersom systemene våre fortsetter å motarbeide løsningene vi allerede vet virker.
Sandvik avviser mer grums i Forsvaret
