Bjørn Vidar Lerøen er pensjonist nå, etter et langt liv i oljeindustrien. Han er bekymret nå. Her avbildet på oljemuseet i Stavanger.
Bjørn Vidar Lerøen er pensjonist nå, etter et langt liv i oljeindustrien. Han er bekymret nå. Her avbildet på oljemuseet i Stavanger. (Carina Johansen)

BJØRN VIDAR LERØEN

En oljeveterans bekymringer: – Et faresignal. Et tankekors. Det begynner å haste

– Vi som har vært i industrien hele livet, er bekymret, sier Bjørn Vidar Lerøen.

Han har blitt pensjonist nå, Bjørn Vidar Lerøen. Det er ikke lenge siden han sluttet i jobben sin i Norsk olje og gass, der han jobbet etter å ha pensjonert seg som 58-åring. Da hadde han hatt et langt liv i Statoil – og tidligere som oljejournalist i både Bergens Tidende og Aftenposten.

At han nå er pensjonert, betyr ikke at han jobber nevneverdig mindre.

For det er mye som skjer i bransjen han har dedikert et helt liv til, gjennom oppturer og nedturer: Skandaler og gigantfunn. Grenser som har blitt flyttet. Teknologibragder. Pendelsvingende oljepriser. Selskaper som har gått konkurs, og selskaper som har vokst seg større. Noen som har forsvunnet. Og andre som har kommet til. Økende utvinningsgrad. Børsnoteringen av Statoil. Lundins inntog på sokkelen.

Bjørn Vidar Lerøen har sett det meste. Han har kjent de fleste.

Og det er fortsatt mye å ta tak i.

Nå er han bekymret. Alvorlig bekymret. Han ser en farlig utvikling i næringen. Regjeringen er nødt til å handle, for å motvirke en rask avvikling av norsk oljeindustri. Dette er sykdomstegn han har sett lenge.

– Nå må noe gjøres, sier han.

– Det haster med å finne rett medisin.

En nøktern melding

Hva er det som gjør industriveteranen så bekymret? Nå som han egentlig er ferdig i arbeidslivet?

Det ene svaret er kort, og kjedelig: Aktørbildet på norsk sokkel.

Det andre svaret inneholder i tillegg mange tiår med norsk og internasjonal oljehistorie, teknologiutvikling og en ektefølt stolthet av og trygghet på landets største industri.

Vi går for den lange historien. Og vi begynner med slutten: Søkerlisten til den 24. konsesjonsrunde på norsk sokkel.

Det var en nøktern melding fra oljemyndighetene denne uken:

24. konsesjonsrunde konsentrerte seg for det aller meste om områder i Barentshavet, merket rosa.
24. konsesjonsrunde konsentrerte seg for det aller meste om områder i Barentshavet, merket rosa. Bilde: Olje- og energidepartementet

«Olje- og energidepartementet har mottatt søknader fra 11 selskaper om å få tildelt nytt leteareal i 24. konsesjosrunde på norsk kontinentalsokkel. Departementet tar sikte på å tildele nye utvinningstillatelser i konsesjonsrunden før sommeren 2018», het det i meldingen.

Det står lite om tilfredsheten med søkerne, verken knyttet til antall eller den tekniske, finansielle og størrelsesmessige slagkraften hos oljeselskapene, bortsett fra følgende:

– Det har innkommet søknader fra store internasjonale selskaper og mellomstore selskaper.

Dermed ble de 11 søkerne ramset opp. Statoil var der. Shell – som trakk seg i forrige runde – var der. Aker BP var der. Lundin var der. I tillegg et knippe andre selskaper – flere av dem fikk avslag på søknadene sine i 23. konsesjonsrunde.

For Bjørn Vidar Lerøen var søkerlisten på 24. konsesjonsrunde både tankevekkende og nedslående.

– 11 søkere. Det er minst 11 for lite, sier han til Teknisk Ukeblad.

– Et tankekors. Et faresignal

I forrige nummererte konsesjonsrunde var det 26 interesserte selskaper. Da var det for så vidt også splitter nye områder tilgjengelig, samt at tildelingene i de modne områdene (TFO) ble utvidet. Men det er ikke forklaring nok, mener Lerøen.

– Dette er bekymringsfullt. Norsk sokkel har vært attraktiv fordi vi har hatt store reserver. Ja, det har vært høyt skattenivå, men det har vært forutsigbare politiske rammer. Og interessen for konsesjonsrundene har vært gjennomgående høy, sier han.

Norsk sokkel har gjennom oljehistorien vært velsignet med sterk tilstedeværelse fra såkalte majors – internasjonale oljegiganter.

De har på mange vis vært avgjørende fordi de har både de finansielle og teknologiske musklene til å stå for kjempeutbyggingene på sokkelen.

Her snakker vi om Total. Om Conoco og om Phillips. Om Exxon og Mobil. BP. Samt etter hvert vår egen gigant, Statoil, med en svært dominerende posisjon på sokkelen.

2017 har blitt et år der mange av disse nå trekker seg ut eller slår seg sammen med andre selskap.

Lerøen mener at de lave søkertallene – sett i sammenheng med majors-flukten – viser at det er en sterkt avtakende interesse for å være i Norge.

Bjørn Vidar Lerøen mener det er urovekkende at så få oljeselskap ønsker seg nytt areal å lete etter olje og gass på i den 24. konsesjonsrunden.
Bjørn Vidar Lerøen mener det er urovekkende at så få oljeselskap ønsker seg nytt areal å lete etter olje og gass på i den 24. konsesjonsrunden. Bilde: Carina Johansen

– Dette er et stort tankekors. Et faresignal. ExxonMobil har gitt fra seg operatørskapene. Total har gitt fra seg sine. Maersk har gått ut. Det er store endringer i aktørbildet, sier veteranen.

Bekymret

Dette må norske myndigheter ta på største alvor. Det bør oppta dem sterkere enn det tilsynelatende opptar dem, ifølge Lerøen.

Norske oljeministre, både gjennom Borten Moe, Tord Lien og Terje Søviknes har vært svært oljevennlige. Men det er andre ting som har skapt enkelte reaksjoner i oljenæringen, blant annet ved at Erna Solberg i en nyttårstale uttalte at oljealderen aldri kommer tilbake igjen.

Selvsagt, mener bransjen, den kommer ikke tilbake igjen, fordi den allerede er her. Og den skal fortsatt vare lenge

Lerøen mener nå at det raskest mulig må lages en stortingsmelding som drøfter norsk sokkels fremtid og attraktivitet.

– Vi som har vært i industrien hele livet, vi er bekymret, sier han.

Shell, som trakk sin søknad i forrige runde, er nå tilbake igjen. Det er Lerøen glad for. Men likevel er det for få igjen av gigantene.

– Når sentrale aktører gir opp sine operatørskap, og deler av dette plukkes opp av Statoil, så skal vi være glade for at vi har en så dominerende aktør på sokkelen. Men Statoil tar for stor plass, sett ut fra det mangfold vi har behov for.

Han sier at det er gledelig at det norske selskapet Point Resources hadde kapasitet til å overta operatørskapene til ExxonMobil.

Statfjord-feltet (bildet) ble bygget ut av Mobil - senere slått sammen med Exxon. Nå har giganten kvittet seg med operatørskapene på norsk sokkel.
Statfjord-feltet (bildet) ble bygget ut av Mobil - senere slått sammen med Exxon. Nå har giganten kvittet seg med operatørskapene på norsk sokkel. Bilde: ØYVIND HAGEN/STATOIL

– Men vi trenger fortsatt å ha de store med oss, sier han.  

Fremover, mener han, kommer det til å komme nye overraskelser. Tidligere var de store industrimaskinene, de digre selskapene, med røtter dypt plantet i industri- og teknologiutvikling, dominerende på sokkelen.

Nå endres dette bildet. Og bildet er ikke nødvendigvis ideelt. Erstatningene blir flere og det blir større innslag av finansielle aktører – altså aktører som har større bakgrunn fra finans enn fra industri – som for eksempel Point Resources.

– Det er ikke noe galt med finansielle aktører. Men man skal være klar over at disse har andre forutsetninger, annen kompetanse og annen kapasitet enn ExxonMobil, Shell, BP, Total, ConocoPhillips og Statoil, sier han.

– Vår konkurransekraft er truet

Lerøen har i flere år sett for seg at vi en dag kommer til å våkne opp til nyheter om at store selskaper har slått seg sammen og blitt større, og at noen av disse forlater norsk sokkel.

Der er vi nå, ifølge Lerøen.

Senest denne uken ble det kjent at Wintershall og Dea slår seg sammen.

Likevel mener ikke oljeveteranen at bildet er helsvart.

– Aker BP er et eksempel på at man finner et alternativ som vi lever meget godt med, sier han.

Det ligger mange milliarder fat olje som venter på bedre teknologi, bedre lønnsomhet, eller samfunnsaksept. Men hvordan ligger det an med den norske oljen, langt der nord? Er den attraktiv nok for fremtiden?

Det er jammen ikke sikkert.

– Oljeselskapene har alternativer til norsk sokkel når verdens behov for olje og gass skal dekkes.

– De siste års krise har ført til at selskapene har redusert sine investeringsbudsjetter og skjerpet sin prioritering. Dette har svekket norsk sokkels aktualitet og attraktivitet. Vår konkurransekraft er truet, sier Bjørn Vidar Lerøen.

– Hvorfor det?

– Det finnes bedre alternativer. Det har vært en treghet i å tildele leteareal. Vi har hatt en problematisering av områder, som Lofoten og Vesterålen. Det er en voldsom framvekst av grønn politikk og stor motstand mot industrien.

– Norge er veldig transparent. Alt dette kommer opp til overflaten. Selskapene ser på dette som slitsomme prosesser å gå igjennom. Når det er sagt, så bekjenner jeg meg til åpenhetsprinsippet og den norske modellen og all den skikkeligheten.

– Må vurdere flere incentiver

Lerøen mener at nedsnakking av industrien gjør at man må forvente en motreaksjon.

– I den norske virkeligheten – som har blitt verdens rikeste land på grunn av olje og gass – tror vi at det er en quick fix. En bryter på veggen man kan trykke på, så er fossilalderen over. Den norske forståelsen av hva som skal til for å drive med energi, er på mange måter avgrenset. Vi har murt oss inn i en boble av en ideell verden. Men virkeligheten er en annen, sier han.

Veteranen mener det bør stilles spørsmål ved om incentivordningene bør endres, slik at man kan få de store selskapene til å bli værende.

Han peker på leterefusjonsordningen – som har sørget for at mindre selskaper har kommet inn på sokkelen, med nye ideer og tidvis med store og viktige funn.

– Men disse selskapene er avhengige av at større selskap overtar, sier han.

Da dukker problemet opp: Hvis ingen av de store selskapene lenger er interesserte i Norge, blir det mer krevende å finne og produsere den nye oljen og gassen.

– I forlengelsen av leterefusjonsordningen bør man spørre om tiden er kommet for at vi også må lage stimuleringsordninger som sørger for at store og kompetente operatører blir på norsk sokkel?

– Dette forventer jeg at regjeringen og departementet tar på største alvor. De må skrive en stortingsmelding der de drøfter norsk sokkels fremtid, potensial og attraktivtet.

Kan gå mot en rask avvikling

Lerøen – som har slukt stortingsmeldinger om petroleumsvirksomheten i flere tiår – mener at den nye meldingen må drøfte Norges tilstand som oljenasjon.

- Vi har samlet inn åtte tusen milliarder kroner i fondet. Tre tusen av dem har kommet fra virksomheten. Fem tusen fra forvaltningen.

– Det betyr at vi tjener mer på forvaltningen enn av virksomheten. Vi er mer en finanstransaksjonsnasjon enn en oljenasjon på inntektssiden. Men fondet skal fortsatt tilføres inntekter fra olje og gass. Regjeringen må lage et pedagogisk dokument som gjør at det finnes et forsvar for at vi fortsatt driver med dette, sier han.

– Signalet fra søkerlisten: Mener du at venstresiden og miljøbevegelsen har fått det som de vil?

– Jeg tror nok ikke at oljeselskapene lar seg styre av dette. Oljeselskapene løser våre kollektive behov for energi. Det er summen av atferden vår som gjør at oljeselskapene leter etter olje og gass. Dette må gjøres i kombinasjon med en stadig større andel fornybar energi.

– Om de har fått det som de vil? Nei. Men det viser at oljeselskapene har andre alternativer enn Norge. Og hvis Norge ønsker å stille seg bak denne utviklingen, så tror jeg det går mot en ganske rask avvikling.

– Nå må vi bevare troen

Han mener at spørsmålet regjeringen nå bør stille seg er følgende: Ønsker vi fortsatt å være en olje- og gassnasjon?

– Tror du at regjeringen tar det så på alvor som du mener de bør?

– Hvis ikke de tar denne utfordringen og lager den meldingen, så fortsetter utviklingen fra industriens side – i en negativ retning.

Lerøen mener at også selskapene har et ansvar, særlig etter at industrien «nesten har mast hull i trommehinnene på de fleste statsrådene om at det er for lite leteareal».

– Da blir også industrien svar skyldig, sier han.

Det blir med andre ord nok å ta tak i fremover også, for den pensjonerte veteranen. For ham er olje- og gassnasjonen Norge fortsatt en lidenskap.

Johan Castberg-feltet er ett av lyspunktene på norsk sokkel, ifølge Bjørn Vidar Lerøen.
Johan Castberg-feltet er ett av lyspunktene på norsk sokkel, ifølge Bjørn Vidar Lerøen. Bilde: Statoil

Og han ser minst to lyspunkter: De heter begge Johan – i nord og sør.

– Uten Johan Sverdrup og Johan Castberg ville det sett ille ut. Castberg vil få en relativt større betydning for den nordlige landsdel enn Sverdrup får i sør. Nord-Norge trekkes nå for alvor inn i olje- og gassvirksomheten.

Han mener det er trygt å bevege seg nordover på sokkelen, med erfaringene fra sør.

– Vi står på et solid fundament. Nå er det viktig at vi bevarer troen på fremtiden og mangfoldet. At vi ikke mister for mange underveis.

Kommentarer (22)

Kommentarer (22)