Statoils satsing i USA har vært et milliardsluk: Etter å ha investert både offshore og onshore i en tid da oljeprisen var over 100 dollar fatet, har selskapet vært nødt til å gjøre en rekke store nedskrivninger og avskrivninger.
For om lag et halvt år siden ble tidligere finansdirektør i Statoil, Torgrim Reitan, plassert i førersetet for USA-satsingen, for å sørge for at Statoil endelig kan begynne å tjene penger på den amerikanske drømmen.
Da er hovedmålet – ifølge Reitan selv – å tjene penger på en oljepris på 50 dollar. I 2014 måtte de til sammenligning ha 90 dollar for å se grønne tall i regnskapene.
- Teknisk Ukeblad besøkte Eagle Ford: Fracking, forurensning og fyllekjøring i Eagle Ford
Har samlet seg i Austin
– Vi skal gjennomføre ganske vesentlige endringer av USA-delen vår i løpet av de neste tre årene, sier Reitan til Teknisk Ukeblad.
Han forklarer at Statoil har bygget USA-virksomheten sin de siste 10 årene gjennom oppkjøp og investeringer som ble gjort i perioder med oljepriser på over 100 dollar fatet, noe som ikke akkurat har gitt de gode resultatene ennå.
– Akkurat det gjenspeiler seg i regnskapene våre. Vi har store avskrivninger og nedskrivninger, sier han.
Likevel har Reitan klokkertro på eiendelene de har, både offshore og onshore. Han har også stor tro på at de klarer å få ned «nullpunktet», altså den oljeprisen de må ha for å gå i overskudd.
– Vi har etablert oss i eierandeler av veldig høy kvalitet i USA. Nå har vi satt inn ny ledergruppe og redusert bemanningen med 20 prosent. Dessuten har vi etablert et onshore operasjonssenter i Austin, der vi har samlet operasjonene i både Marcellus, Bakken og Eagle Ford, sier Reitan.
Fra 90 til 50
USA-sjefen sier at han har ett hovedbudskap når han nå skal få regnskapene i balanse.
– Vi skal fra 90 til 50. Der vi trengte 90 dollar for å gå i pluss i 2014, skal vi gå i pluss på 50 dollar fatet i 2018. Det betyr en reduksjon på 10 dollar hvert år.
For å nå dette målet, er det tre ting som vil være avgjørende, ifølge Reitan.
– Det ene er å få ned driftskostnader og andre kostnader. Det andre er å øke væskeandelen i produksjonen, både onshore og offshore. Det tredje er å få mer effektive brønner i onshore-virksomheten.
Fracking-teknologi
Han mener at teknologi, særlig knyttet til forståelse av undergrunnen vil ha mye å si for å nå målene fremover.
– Teknologi er en svært viktig faktor både offshore og onshore, først og fremst rettet mot reservoarforståelse og undergrunn for å øke utvinningsgraden. Kanskje spesielt med tanke på hvordan reservoarene sprekker opp når man fracker og det å forstå hvilke materialer som holder sprekkene oppe på best mulig måte.
– Dessuten handler det om kjemikalier og hva slags væske man fracker med. Det handler om å forstå undergrunnen. Vi har en styrke sammenlignet med mange andre: Vi har med oss i denne forståelsen i vårt DNA. Vi er ett av selskapene som får mest mulig ut av reservoarene, holder han frem.
Reitan sier at de for tiden er på jakt etter konkrete teknologier, men at han ikke kan si så mye om det nå.
– Det er en del jeg ikke kan si noe om ennå, men som jeg gjerne vil snakke om i løpet av ett år eller to.
Vekst på 50 prosent
Reitan sier for øvrig at Statoils USA-divisjon er på god vei til å nå målet om å senke nullpunktet med 10 dollar i året.
– I 2015 var nullpunktet gått ned til 80 dollar. Så langt har vi levert en 38 prosents forbedring på capex (kapitalutgifter, red.anm.) per fat onshore, og vi skal forbedre oss ytterligere 25 prosent. Sammenlignet med 2013 har vi halvert investeringskostnadene onshore. Det betyr mye. I tillegg skal vi redusere driftskostnadene med 25 prosent.
– Administrasjonskostnadene har vi redusert med 25 prosent og vi skal redusere med ytterligere 20 prosent. Dette er vi helt overbevist om at skal gå. Men det blir krevende beslutninger å ta fremover også, sier han.
Reitan mener at ett av de viktigste grepene de tar, er å gjøre brønnene mer effektive.
– Vekstpotensialet er på mer enn 50 prosent de neste tre årene. Om du ser på kontantmarginen, så skal den dobles. I 2014 var den på fem dollar med en oljepris på 50. I 2018 skal den dobles, til over 10 dollar, sier han.
Trives når det blåser
Som tidligere finansdirektør i selskapet, er denne typen tall noe som gir USA-sjefen ståpels.
– Vi betaler ikke skatt i USA. Med en oljepris på 50 dollar i 2018, sitter vi igjen med 10 dollar per fat. Det betyr at sånne folk som meg, som tidligere har vært CFO, får gåsehud.
– Hva er de største utfordringene for dere frem mot 2018?
– Vi må bli enda mer effektive. Vi må klare å øke produksjonen vår med 50 prosent uten å øke bemanningen. I tillegg er vi er nødt til å få nyproduksjonen opp uten forsinkelser.
Reitan er overbevist om at han og USA-teamet kommer til å nå målene sine:
– Jeg er en fyr som trives best når det blåser. Jeg blir enormt inspirert av dette. Jeg har vært over 20 år i Statoil, og jeg har jobbet mye med planlegging. Jeg ville ikke stukket hodet så langt ut om ikke jeg trodde vi skulle få det til.
