Det nye ressurskappløpet – og den manglende drahjelpen

Møt TUs nye spaltister her.

Få dager etter at Russland invaderte Ukraina skjedde det noe på verdens børser som er en alarm for el-bilindustrien og ressursintensive teknologier som solceller, ledningsnett og batterier. Prisen på nikkel, som vanligvis ligger på 18.000 dollar per metriske tonn, økte med svimlende 250 prosent til 100.000 dollar per metriske tonn på under 24 timer. Kaos brøt ut på børsene og London Metal Exchange gikk til det usedvanlige skrittet å stanse all handel i en hel uke. Handelen er siden gjenopptatt og prisene har roet seg noe, men ifølge finansavisen Barron har prisen på et parti av kritiske batteriråvarer steget hele 64 % i 2022, en prisstigning som teoretisk sett gjør en elbil 2000 USDdyrere. Et liknende sjokk så vi for silisium i fjor, med en krapp økning på 300 % grunnet forsynings- og produksjonsstopp i Kina. Dette var arven etter første bølgen av koronapandemien som hindret produksjon som følge av restriksjoner, men sjokket kom også som resultat av generelle energibesparelser da produksjonen krever mye energi. Hva forteller dette oss?

For det første strammes skruen om en rekke produsenter som allerede sliter med ulike leveranseutfordringer og mangel på kritiske komponenter. Spesielt bilprodusenter er avhengige av nikkel for produksjon av litium-ion batterier. Alle produsenter av halvlederkomponenter, men spesielt solcelleprodusenter er helt avhengig av silisium. Med andre ord vil flere av førstelinjeleverandørene til det grønne skiftet være påvirket av de svært volatile prisene. Disse næringene er primære for omstilling, og det blir her svært viktig å sikre forsyningskilder og tilstrekkelig råmaterialer. For det andre belyses gapet mellom plan og praksis for sirkulær økonomi i møtet med en stadig tydeligere råvaremangel. For det er tydelig at det er tilbudssiden vi hører og snakker om, mens avhendingen og kampen om å få ressursene tilbake i kretsløpet forblir for spesielt interesserte.

Strategi og praksis – i møte med nye kriser

I EUs massive omstillingsplan Green Deal er ambisjonen 30 millioner elbiler på europeiske veier innen 2030. Biden lover at 50 % av nybilsalget i USA skal være elektrisk innen 2030. En nesten omforent verden, med 110 land, har lovet å bli karbonnøytrale innen 2050 gjennom sine forpliktelser til Parisavtalen. Samlet fornybarandel i 2021 var imidlertid kun på 38 % – altså gjenstår 62 % for å komme i mål med verdens net-zero strategi. Investeringene i overgangen til fornybarsamfunnet som vi skal leve i år 2050 er av McKinsey estimert til å være på over 9 billioner USD kun i fysiske energisystemer.

Krigen i Ukraina tydeliggjør en bekymringsverdig utvikling som har vært i anmarsj i lengre tid, nemlig faren for en strukturell råvaremangel i møte med et grønt skifte. I et klimascenario der verden når netto null innen 2050 anslår IEA at verden vil trenger seks ganger mer mineralressurser innen 2040. Til forskjell fra fossil energi som produseres verden over og handles i globale likvide markeder, er mineralressurser geografisk konsentrert i en håndfull land der topp tre produsenter utgjør hele 75 % av den globale forsyningen. Kina er en storspiller i dette bildet, både som produksjonsland og som investor i utvinningsland som Kongo, Australia, Chile og Indonesia. I en ny verdensorden der Russland og Kina søker økonomisk dominans skaper dette frykt for priskrig og sanksjoner, men også klimarisiko og menneskerettighetsbrudd. Over 50 % av dagens litium- og kobberproduksjon er konsentrert i områder med høye vannstressnivåer. Flere store produserende regioner som Australia, Kina og Afrika er også utsatt for ekstrem varme eller flom, noe som utgjør større utfordringer for å sikre pålitelige og bærekraftige forsyninger.

Den norske strategien for sirkulær økonomi er en forkortet blåkopi av EUs circular Economy action plan og består av fire hovedområder; at sirkulær økonomi skal være driver for innovasjon, verdiskaping og arbeidsplasser, at vi skal sikre bærekraftige måter å forbruke materialer, produkter og tjenester på, at vi skal ha giftfrie sirkulære innkjøp, og at vi skal ha bærekraftig produksjon og produktdesign. Strategien er kritisert for å være for lite handlingsrettet og for å ha for få regulative eller markedsmessige virkemidler, sammenliknet med reguleringsendringene drevet frem av EU. Det merkes nå, når råvareknapphet møter markedsforstyrrelser drevet av konflikt, som inntrer langt hurtigere enn vi hadde lagt opp til i vårt sedvanlige omstillingstempo.

En klimakur for inflasjonsspøkelset?

Ressursknapphet og forstyrrelser i globale verdikjeder har på svært kort tid endret tilgangen til materialer i mange sektorer. Den påfølgende prisvolatiliteten kommer til å påvirke alle bransjer. Russland er for eksempel en av verdens største produsenter av aluminium etter Kina. Rusal, en av de ledende produsentene, står for omtrent 6 % av den globale produksjonen. Sanksjoner mot selskapet har skapt uro rundt forsyning som igjen har presset prisene opp. Dette kom som tillegg til prisøkningen som kom grunnet EUs energikrise. I en verden som har sett betydelig kostnadsfall for solceller, vindkraft og batterilagring de senere årene er det uklart hva disse skarpe prisstigningningene vil gjøre med kostnadskurvene på lang sikt og ikke minst den bredere adopsjonen av fornybare teknologier. Et mulig botemiddel i kampen mot inflasjonsspøkelset og politisk ustabilitet kan være et forsterket fokus på økt materialeffektivitet og lukkede verdikjeder, i mindre geografiske områder. Dette er selvsagt ikke den eneste løsningen, men kan i enkelte industrier ta ned primærmaterialet som utvinnes og raffineres, og forbedre materialbrukens sosiale og miljømessige bærekraft. Se bare til Nederland som har oppnådd opp mot 100 % resirkuleringsgrad av byggavfall takket være et forbud mot deponi fra byggeplass innført i 1997. Her har man samtidig stimulert etterspørselen etter sekundærmaterialer gjennom å innlemme det som krav i offentlige innkjøpsprosesser.

Industriekteskapene vi trenger flere av

Lenge før vi skal drive gruvedrift på havbunnen bør vi utnytte potensialet i ressursene som allerede finnes i dagens verdikjeder. Ifølge Institute for Sustainable Futures kan målrettet satsing på resirkulering, gjenbruk og gjenvinning redusere primæretterspørsel i 2040 med 25 % for litium, 35 % for kobolt og nikkel og 55 % for kobber. Potensialet for såkalt urban mining støttes også av IEA som mener disse strategiene kan redusere kombinert materialetterspørsel etter batterimetaller med 10 %. Et reelt eksempel finner vi her hjemme, hvor vi de neste 10–15 årene vil oversvømmes av første generasjons elbilbatterier som har endt sin levetid. Selskapet Hydrovolt i Fredrikstad er i forkant av denne utviklingen og står klare for å ta imot 8000 tonn batterier i året fra produsenter i hele Europa. Verden ser plutselig til Norge med interesse for denne typen gjenvinning, grunnet tilgang på fornybar energi og ryddige sosiale forhold. Her skal 80 % av batteriet resirkuleres og det «svarte gullet» skal flyte tilbake i ny produksjon. Dette ekteskapet mellom aluminiumsgiganten Hydro og batteriprodusenten Northvolt er unikt i europeisk sammenheng, men burde ikke bli stående som det eneste. Tilsvarende eksempler trengs innen en rekke ressursintensive industrier i Norge, fra smelteverk på Sunndalsøra til avfallsenergi i Rådalen.

Når kommer bidragene til omstillingen vi skulle ha gjort i går?

Hovedfunn fra FNs klimapanels sjette hovedrapport del 3 om utslippsreduksjon, opptak og virkemidler peker blant annet på hva som skal til for å nå netto null utslipp fra industrisektoren. Denne globale klimakuren viser til økt behov for energi- og materialeffektivitet, sirkulære kretsløp, endrede produksjonsprosesser og karbonfangst. Disse fire strategiene er det IPCC mener må brukes av industriene for å ta oss i mål, og vi etterlyser mer oppmerksomhet i utvikling av politikk og hurtigvirkende virkemidler. Mangelen på omstillingstakt i tråd med verdens behov, har tatt oss igjen. Vår egen nasjonale strategi for sirkulær økonomi vitner om dette, gjennom at den etter et år på papiret fortsatt ikke har bidratt til regulative eller markedsmessige endringer. For å henge med i det nye ressurskappløpet trenger vi økt tilrettelegging for materialgjenvinning i Norden, og tydeligere rammer for å ivareta ressursene som finnes i kretsløpet vårt i dag. Den eneste som taper på at dette ikke finnes – eller snarere betaler regningen – er norsk industri.