DEBATT: Atomvåpen

Det kvalitative atomvåpenkappløpet – et livsfarlig spill

26. september er FNs internasjonale dag for total avskaffelse av atomvåpen.

Siden den kalde krigens slutt har både Russland og USA redusert sine atomvåpenarsenaler, inkludert antallet landbaserte missiler. Bildet er fra en amerikansk prøvesprenging i Nevada på 1950-tallet.
Siden den kalde krigens slutt har både Russland og USA redusert sine atomvåpenarsenaler, inkludert antallet landbaserte missiler. Bildet er fra en amerikansk prøvesprenging i Nevada på 1950-tallet. (Bilde: Nuclear Weapon Archive)

26. september er FNs internasjonale dag for total avskaffelse av atomvåpen.

  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

På denne dagen i 1983 var den sovjetiske offiseren Stanislav Petrov på vakt da varslingssystemene han var stasjonert ved viste fem amerikanske missiler på vei mot sovjetiske mål.

Petrov hadde få minutter til å avgjøre om han skulle rapportere videre at det var et missilangrep på vei. Hvis han gjorde det, var sannsynligheten stor for at Sovjetunionen ville iverksette et massivt gjengjeldelsesangrep.

Petrov brøt protokollen, og lot være å varsle sine overordnede. Han stolte på magefølelsen som sa at dette måtte være falsk alarm, og kan med det ha reddet verden fra atomkrig. For det var ikke missiler varslingssystemene hadde fanget opp, men en refleksjon av sollys på et skylag.

Teknologien ikke immun mot feil

Hendelsen demonstrerer et urovekkende faktum: atomvåpen, lik all annen teknologi, er ikke immune mot systemsvikt og menneskelige feil. Det er flere trekk ved atomvåpen og infrastrukturen rundt dem som gjør det umulig å helgardere seg mot uhell. Det er særlig to grunner til det: interaktiv kompleksitet og tette koblinger.

Atomvåpensystemer består av en lang rekke gjensidig avhengige komponenter, som samhandler med hverandre i komplekse konfigurasjoner. Dette er på mange måter resultatet av en ønsket utvikling, for å sørge for at våpnene alltid er klare til bruk på få minutters varsel.

På grunn av måten slike systemer er bygd opp, kan uventede feil formere seg og interagere på måter ingen kan forutse eller reagere på effektivt. Spesielt landbaserte missiler er sårbare for dette. De antas å være blant de første målene i en atomkrig, og de er så å si immobile (flesteparten er plassert i underjordiske siloer).

Risiko for ikke å avdekke feil

USA og Russland har sine landbaserte missiler på permanent alarmberedskap, klare til å avfyres på minutters varsel – noe som øker faren for at feil ikke avdekkes før det er for sent. I motsetning til ubåter og bombefly, kan man ikke tilbakekalle landbaserte missiler eller vente med å iverksette gjengjeldelsesangrep før man har fått bekreftet at et angrep er underveis.

Siden den kalde krigens slutt har både Russland og USA redusert sine atomvåpenarsenaler, inkludert antallet landbaserte missiler. Men vi bør ikke slå oss til ro med det. Begge land er nemlig godt i gang med et nytt våpenkappløp, som er mer kvalitativt enn kvantitativt.

Russlands nye våpensystemer har med rette fått masse mediedekning, men USAs oppgraderinger har hittil fått langt mindre oppmerksomhet. De inkluderer blant annet utviklingen av nye landbaserte missiler og såkalte taktiske atomvåpen.

Taktiske atomvåpen har forholdsvis liten sprengkraft, og er derfor mer anvendelige. USA anerkjenner dette delvis; de kritiserer Russlands taktiske atomvåpen for å senke terskelen for bruk, men insisterer på at deres egne taktiske atomvåpen gjør det motsatte.

Les også

Reell fare for ulykker

USAs nye missiler representerer ikke en revolusjon i våpenteknologi, men de signaliserer manglende vilje til å ta innover seg den reelle faren for ulykker. For det hersker ingen tvil om hva slike ulykker i verste fall kan bety: atomvåpen er utvilsomt den farligste teknologien som har eksistert i historien. USA og Russland har til sammen atomvåpen med en sprengkraft som er omtrent 2200 ganger så stor som alle bombene som ble sluppet av samtlige land i hele andre verdenskrig, inkludert atombombene over Hiroshima og Nagasaki.

Selv om man godtar ideen om at trusselen om gjensidig utslettelse er det eneste som kan forhindre NATO og Russland i å gå til krig, tar ikke denne strategien høyde for risikoen for ulykker. Dersom det hadde vært større oppmerksomhet rundt faren for ulykker, kunne muligens de ulike sidene i atomvåpendebatten en hatt en mer produktiv samtale om hva som kan gjøres for å redusere sannsynligheten for atomkrig. De aller fleste er tross alt enige i at atomvåpen aldri bør brukes.

Norge trenger ikke være passive

Lille Norge er selvsagt ikke i en posisjon til å diktere stormaktenes atomvåpenpolitikk, men vi trenger ikke være passive observatører til et pågående, livsfarlig eksperiment. Og selv det er en raus beskrivelse. I tillegg til å la NATO true med atomvåpen på våre vegne, flyr amerikanske B-52 bombefly stadig oftere over norsk territorium. Vi er dessuten vertsnasjon for gigantiske militærøvelser, rett på grensa til Russlands atomstyrker på Kolahalvøya. Alt dette skjer i en periode med økende spenning mellom stormaktene.

Norges uttalte forsvarspolitikk har siden den kalde krigen vært å balansere mellom avskrekking og beroligelse, og det er en strategi med sine meritter. Dessverre ser dagens regjering ut til å nedprioritere beroligelse, samt å ha glemt risikoen ved avskrekkelse. Det er et farlig sjansespill.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå