Nylig ble det kjent at Enova gir 1,3 milliarder kroner til utvikling av utslippsfrie skip. Det er gode nyheter. Skal utslippene ned, trenger vi nye løsninger og ny teknologi. Men samtidig er det vanskelig å forstå hvorfor Norge gjennom mer enn 15 år har utviklet et marked for biodrivstoff uten å bygge opp en egen industri som kan produsere det.
Norge har ledet an i utviklingen av nye løsninger for skipsfarten i mange tiår. Gjennom samarbeid mellom forskning, myndigheter og næringsliv har vi utviklet teknologi som har bidratt til utslippskutt, elektrifisering og energieffektivisering. Flere av løsningene eksporteres i dag til hele verden.
Syv prosent biodrivstoff
Samtidig har biodrivstoff blitt en stadig viktigere del av arbeidet med å redusere utslipp fra transportsektoren. De siste 15–20 årene har myndighetene lagt til rette for økt bruk i kjøretøy, fly og skip. I dag er kravet at minst syv prosent av drivstoffet som selges til skipsfarten skal være biodrivstoff.
.png)
Likevel produseres bare en prosent av biodrivstoffet vi bruker i Norge. Resten importeres fra blant annet Kina og USA. Da har vi mindre kontroll over hvilke råvarer som blir brukt og hvordan drivstoffet produseres. Med mer produksjon i Norge kan vi stille strengere krav, skape egne verdier og styrke beredskapen dersom internasjonale leveranser svikter.
Mye av skepsisen til biodrivstoff har historiske røtter. Da biodrivstoff for alvor kom på dagsorden på 2000-tallet, var det bekymring for avskoging, tap av natur og konkurranse med matproduksjon. Problemene var reelle, men beskriver ikke nødvendigvis biodrivstoff slik det ser ut i dag.
Strenge bærekraftskrav
Europa investerer tungt i forskning på nye råvarer og produksjonsmetoder, og mye av biodrivstoffet som brukes i Norge i dag er basert på råvarer som oppfyller strenge bærekraftskrav. I tillegg har industrien begynt å forstå forskjellen i behov hos skipsfarten og luftfarten. Det åpner for biodrivstoff som kan produseres vesentlig billigere enn tidligere.
Likevel møter biodrivstoff ofte andre krav enn alternativene. Det beskrives som dyrt, lite tilgjengelig og at det kan produseres på måter som ikke er bærekraftige.
Men utfordringene er ikke unike. I regjeringens planer er hydrogen og ammoniakk pekt ut som viktige løsninger for utslippskutt i offshorenæringen. Også disse teknologiene er kostbare, krever ny infrastruktur og reiser spørsmål om ressursbruk, naturinngrep, energi og sikkerhet. I tillegg er det begrenset hvor mye som kan produseres. Poenget er ikke at disse løsningene er feil, men at biodrivstoff bør vurderes etter de samme kriteriene.
Vanskelig å forstå
Likevel ser utfordringene ved biodrivstoff ut til å veie tyngre i den politiske vurderingen. Det argumenteres for at biodrivstoff i liten grad skal telle i offentlige anbud, og at skipsfarten ikke skal få uttelling for utslippskutt som oppnås ved å bruke mer biodrivstoff enn de syv prosentene myndighetene krever. Det er vanskelig å forstå, ikke minst fordi det i dag ikke finnes teknologiske hindringer for å bruke 100 prosent bærekraftig biodrivstoff på skip.
Biodrivstoff kritiseres ofte for å være dyrt og vanskelig å få tak i. Men nettopp derfor representerer det også en enorm mulighet: Etterspørselen er større enn tilbudet. Det burde være et argument for å bygge opp egen produksjon.
Norge har alt som skal til for å gripe denne muligheten. Vi har sterke forskningsmiljøer, verdensledende maritim kompetanse og en lang kystlinje med tilgang på ressurser få andre land kan matche. Allerede er oppdrett av alger en framvoksende industri. Dersom det legges til rette kan dette bli grunnlaget for en ny verdikjede for bærekraftig biodrivstoff, med stort potensial for eksport og arbeidsplasser.
Behov for flere teknologier
Skal utslippene ned, vil det være behov for flere teknologier. Med egen produksjon kan Norge få både klimakutt og industribygging. Men da må biodrivstoff vurderes på lik linje med andre lavutslippsløsninger. Skipsfarten bør få uttelling for utslippskutt som oppnås ved å bruke mer biodrivstoff enn dagens krav, og myndighetene bør legge til rette for økt produksjon i Norge.
Spørsmålet er ikke om Norge trenger nye klimaløsninger. Spørsmålet er hvorfor vi lar en industrimulighet vi allerede har, gå fra oss.
Batterier er ikke bare industri, det er beredskap
