Det har vært skuffende å følge med på CO2-prisen i det europeiske klimakvotesystemet for alle som har håpet på økte utslippskostnader. Etter at kvoteprisen nådde €30/tCO2 i 2008, falt prisen ned til under €10 mindre enn et år senere. Bunnen ble nådd i 2013 med en pris på under €3/tCO2. De følgende fire årene skjedde det lite med kvoteprisen.
Men i 2018 skjedde det noe, og kvoteprisen begynte å ta seg opp. Og mot slutten av 2020 begynte kvoteprisen virkelig å ta seg opp.
EUs kvotesystem dekker ganske mange sektorer: 1) sektoren for kraft- og varmeproduksjon; 2) kraftkrevende industrisektorer som oljeraffinerier, stålverk og produksjon av jern, aluminium, metaller, sement og mer; og 3) kommersiell luftfart innenfor EØS-området.
St1s oljeraffineri i Göteborg er et eksempel på et anlegg dekket av kvotesystemet. I 2020 slapp dette raffineriet ut 550.000 tonn CO2-ekvivalenter. For å forenkle litt og uten å hensynta gratiskvoter, ville det ha kostet i underkant av 1,7 millioner euro å betale for dette utslippet i april 2013, da kvoteprisen var rundt 3€/tCO2. Med dagens pris på 50€/tCO2 har samme volum CO2 en prislapp på 28 millioner euro. I norske kroner utgjør dette en økning på omtrent 260 millioner norske kroner per år. Kvoteprisen begynner virkelig å bite, og det merkes i industri etter industri.
Vi ser diskusjonen nå i Norge med en høylytt debatt rundt elektrifisering av sokkelen. Fremholdt som et dyrt og meningsløst tiltak av noen, er det likevel en logisk konsekvens av en klimapolitikk (og en CO2-kvotepris) som straffer utslipp stadig strengere. I Sverige ser vi flere initiativer som settes i gang som en følge av den samme CO2-prisen, eksempelvis SSAB, LKAB og Vattenfall sitt Hybrit-prosjekt for å kutte utslipp fra stålproduksjon. I likhet med Equinor på norsk sokkel, ser nok europeiske stålprodusenter det som sannsynlig at vi får en kvotepris på 75 eller til og med 100 €/tCO2 i en ikke altfor fjern fremtid. Svenska Stål hadde i 2020 et utslipp på rundt åtte millioner tonn CO2 fra sin produksjon i Norden. Jeg ville nok også tenkt litt rundt hvordan jeg kunne kuttet i utslippet fra min stålproduksjon om det var en risiko for at mine årlige CO2-kostnader kunne hoppe fra fire milliarder kroner til seks eller åtte milliarder.
Når prisen på utslipp stiger og selskaper med store utslipp i sine verdikjeder (som oss) febrilsk jobber for å redusere sine utslipp, er det tre ting som burde synke inn hos alle:
- Fornybar elektrisitet vil spille en kritisk rolle i morgendagens energisystem.
- Det er avgjørende at denne elektrisiteten er så billig som mulig, for vi trenger vanvittig mye av den. Det er dyrt å erstatte en fossil verdikjede med en fornybar, og med høye strømpriser vil det for mange være billigere å betale en høy kvotepris enn å gjennomføre tiltak. Med politisk vilje kan selvfølgelig dette subsidieres, men vi som samfunn vil også gjøre andre ting, som å bygge skoler, veier og sykehus.
- Når samfunnet vårt går fra å være avhengig av fossile hydrokarboner til fornybare elektroner, må vi ha en robust og fleksibel nettinfrastruktur der disse elektronene kan bevege seg.
Å endre et globalt energisystem er litt som å bygge en ny T-banetunnel gjennom Oslo på tre uker, uten å vekke naboene og uten å fornærme medlemmene i «Vi som ikke vil ha ny T-banetunnel»-gruppen på Facebook. Det er vanskelig, upopulært, tidkrevende og dyrt. Og for Norge handler ikke dette lenger bare om å finne løsningene som gjør oss i stand til å gjøre dype kutt i de 50 millioner tonnene med CO2 vi slipper ut årlig. Vi må også ta inn over oss at en betydelig del av vår økonomi, våre arbeidsplasser og vår velferd er bundet opp i en verdikjede som har et årlig utslipp i størrelsesorden 450 millioner tonn CO2 gjennom eksport av olje og gass. Vi har alle forutsetninger for å få til denne snuoperasjonen, men det skjer ikke uten at vi er villige til å ta noen vanskelige valg. Man kan jo håpe at dette blir kjernen i høstens kommende valgkamp.
Disse strekningene får ny asfalt
