DEBATT: CO2-pris

CO2-pris og ringvirkninger

Lenin sa angivelig at «det er tiår der intet hender, og det er uker der tiår hender». Jeg innbiller meg at han tenkte på den russiske revolusjonen, men han kunne like godt ha snakket om den europeiske prisen for CO2-utslipp så langt i 2021, som for første gang har bikket 50 euro per tonn.

Når prisen på utslipp stiger og selskaper med store utslipp febrilsk jobber for å redusere dem, er det tre ting som burde synke inn hos alle, skriver Wilhelm Kiil Rød i St1 Norge.
Når prisen på utslipp stiger og selskaper med store utslipp febrilsk jobber for å redusere dem, er det tre ting som burde synke inn hos alle, skriver Wilhelm Kiil Rød i St1 Norge. (Foto: Privat)

Lenin sa angivelig at «det er tiår der intet hender, og det er uker der tiår hender». Jeg innbiller meg at han tenkte på den russiske revolusjonen, men han kunne like godt ha snakket om den europeiske prisen for CO2-utslipp så langt i 2021, som for første gang har bikket 50 euro per tonn.

  • Klima

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Det har vært skuffende å følge med på CO2-prisen i det europeiske klimakvotesystemet for alle som har håpet på økte utslippskostnader. Etter at kvoteprisen nådde €30/tCO2 i 2008, falt prisen ned til under €10 mindre enn et år senere. Bunnen ble nådd i 2013 med en pris på under €3/tCO2. De følgende fire årene skjedde det lite med kvoteprisen.

  Kilde: St1 Market Intelligence Platform, data hentet fra Ember’s ETS price viewer.

Men i 2018 skjedde det noe, og kvoteprisen begynte å ta seg opp. Og mot slutten av 2020 begynte kvoteprisen virkelig å ta seg opp.

  Kilde: St1 Market Intelligence Platform, data hentet fra Ember’s ETS price viewer.

EUs kvotesystem dekker ganske mange sektorer: 1) sektoren for kraft- og varmeproduksjon; 2) kraftkrevende industrisektorer som oljeraffinerier, stålverk og produksjon av jern, aluminium, metaller, sement og mer; og 3) kommersiell luftfart innenfor EØS-området.

St1s oljeraffineri i Göteborg er et eksempel på et anlegg dekket av kvotesystemet. I 2020 slapp dette raffineriet ut 550.000 tonn CO2-ekvivalenter. For å forenkle litt og uten å hensynta gratiskvoter, ville det ha kostet i underkant av 1,7 millioner euro å betale for dette utslippet i april 2013, da kvoteprisen var rundt 3€/tCO2. Med dagens pris på 50€/tCO2 har samme volum CO2 en prislapp på 28 millioner euro. I norske kroner utgjør dette en økning på omtrent 260 millioner norske kroner per år. Kvoteprisen begynner virkelig å bite, og det merkes i industri etter industri.

Vi ser diskusjonen nå i Norge med en høylytt debatt rundt elektrifisering av sokkelen. Fremholdt som et dyrt og meningsløst tiltak av noen, er det likevel en logisk konsekvens av en klimapolitikk (og en CO2-kvotepris) som straffer utslipp stadig strengere. I Sverige ser vi flere initiativer som settes i gang som en følge av den samme CO2-prisen, eksempelvis SSAB, LKAB og Vattenfall sitt Hybrit-prosjekt for å kutte utslipp fra stålproduksjon. I likhet med Equinor på norsk sokkel, ser nok europeiske stålprodusenter det som sannsynlig at vi får en kvotepris på 75 eller til og med 100 €/tCO2 i en ikke altfor fjern fremtid. Svenska Stål hadde i 2020 et utslipp på rundt åtte millioner tonn CO2 fra sin produksjon i Norden. Jeg ville nok også tenkt litt rundt hvordan jeg kunne kuttet i utslippet fra min stålproduksjon om det var en risiko for at mine årlige CO2-kostnader kunne hoppe fra fire milliarder kroner til seks eller åtte milliarder.

Når prisen på utslipp stiger og selskaper med store utslipp i sine verdikjeder (som oss) febrilsk jobber for å redusere sine utslipp, er det tre ting som burde synke inn hos alle:

  1. Fornybar elektrisitet vil spille en kritisk rolle i morgendagens energisystem.
  2. Det er avgjørende at denne elektrisiteten er så billig som mulig, for vi trenger vanvittig mye av den. Det er dyrt å erstatte en fossil verdikjede med en fornybar, og med høye strømpriser vil det for mange være billigere å betale en høy kvotepris enn å gjennomføre tiltak. Med politisk vilje kan selvfølgelig dette subsidieres, men vi som samfunn vil også gjøre andre ting, som å bygge skoler, veier og sykehus.
  3. Når samfunnet vårt går fra å være avhengig av fossile hydrokarboner til fornybare elektroner, må vi ha en robust og fleksibel nettinfrastruktur der disse elektronene kan bevege seg.

Å endre et globalt energisystem er litt som å bygge en ny T-banetunnel gjennom Oslo på tre uker, uten å vekke naboene og uten å fornærme medlemmene i «Vi som ikke vil ha ny T-banetunnel»-gruppen på Facebook. Det er vanskelig, upopulært, tidkrevende og dyrt. Og for Norge handler ikke dette lenger bare om å finne løsningene som gjør oss i stand til å gjøre dype kutt i de 50 millioner tonnene med CO2 vi slipper ut årlig. Vi må også ta inn over oss at en betydelig del av vår økonomi, våre arbeidsplasser og vår velferd er bundet opp i en verdikjede som har et årlig utslipp i størrelsesorden 450 millioner tonn CO2 gjennom eksport av olje og gass. Vi har alle forutsetninger for å få til denne snuoperasjonen, men det skjer ikke uten at vi er villige til å ta noen vanskelige valg. Man kan jo håpe at dette blir kjernen i høstens kommende valgkamp.

Les også

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå