Tilsvar til kommentaren «Bygg mer vindkraft på land - nå!», publisert 13. juni 2025 i Teknisk Ukeblad.
«Stadig færre områder i Norge er uberørt av tekniske inngrep, og vi må gi sterkere beskyttelse av områder og naturkvaliteter som også våre etterkommere har rett til å oppleve».
Dette skrev Åslaug Haga, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen i Soria Moria-erklæringen i 2005.
Vindkraftens uregulerbarhet og store materialbruk i forhold til energiuttak er mye mer problematisk enn vindkraftnæringen opportunistisk legger til grunn. Belastningen på kraftsystemet og naturen er altfor stor.
Utfordring for nettoperatørene
Asynkron og uregulerbar kraft er vanskelig og kostbart å implementere i et komplekst synkront kraftsystem. Denne uregulerbarheten og ustabiliteten er godt illustrert i polardiagrammet som viser svensk effektproduksjon i 2024 i kjernekraft (blå) og vindkraftverk (rød):
Det viser tydelig utfordringen nettoperatørene har med å balansere og utjevne effektproduksjonen i et marked der det må være en kontinuerlig balanse mellom forbruk og produksjon hvis kollaps i strømforsyningen skal unngås.
Nettselskapene reserverer derfor blant annet effektkapasitet samt FFR (hurtigfrekvensreserver) i vannkraftverkene som da kan trå til når produksjonen plutselig endrer seg. Disse systemtjenestene må nettselskapene i økende grad betale for.
Tall fra Svenska Kraftnet viser at systemkostnadene der har økt fra en halv milliard svenske kroner før vindkraftutbyggingen startet, til tre milliarder i 2023. I fjor ble den igjen doblet til seks milliarder svenske kroner.
100 år mellom norske kjernekraftverk
Systemkostnader som vi alle må betale
VRE (Variable Renewable Energy) medfører stor etterspørsel etter metaller og sjeldne jordarter. Gruvedrift etter mineraler som brukes i vindturbiner gir store naturødeleggelser som for eksempel i Baotou i Indre Mongolia. Det blir ofte hevdet at vindkraft på land bruker 5 prosent av planområdet, og at det bygges skånsomt for naturen.
30 GW havvind som og myndighetene nå ønsker, fører til at skjærgården kommer til å endres radikalt for å gjøre plass til infrastruktur for bygging av flytende havvind. Dette gjelder for eksempel rett nord for Florø.
På grunn av den økte volatiliteten i kraftmarkedet kjøres vannkraftverkene hardere som igjen medfører større belastninger på kraftverkene, våre innsjøer og vassdrag. Dette skjer allerede, og det planlegges nå større pumpekraftverk/balanseverk som kan balansere ut VRE, for eksempel Hydros planer på Rjukan i Tinn kommune.
Det er systemkostnader som vi alle må betale for på grunn av økt andel kraft fra VRE i kraftmiksen i Norge.
Effekt forsvinner plutselig
Vindturbiner har asynkrone generatorer, det gjør at de ikke bidrar til å stabilisere frekvensen på samme måte som store generatorer i vann- og termiske kraftverk gjør. Asynkrone VRE-kilder har ikke synkron roterende masse, og det øker sannsynligheten for utkoblinger og blackout (ref. blackouten på den Iberiske halvøy nå nylig) jo større andelen blir.
Vind har også den egenskapen at det er ofte samtidighet over store geografiske områder. Det betyr at store effektmengder plutselig kan blir tilført eller forsvinne fra kraftsystemet. Dette skjedde i Tyskland i november 2006 da store effektmengder forsvant på grunn av stopp i vindkraftverk som mørkla hele Europa i cirka tre timer.
Samtidigheten fører også til priskollaps som gir kannibaliserings-effekt for VRE.
Det er liten forskjell i byggetid for ulike energiformer, men stor forskjell i både mengde og kvalitet i leveransen. Motstanden mot vindkraft er velbegrunnet på både menneskelig (støy, forurensing og andre ulemper) og systemteknisk grunnlag og ikke noe særnorsk fenomen.
Bør være takknemlige for at Sverige
Åslaug Haga la vekk alle planer om kjernekraft til fordel for VRE i 2006-2008. På samme tid satset De Arabiske Emiratene tungt på kjernekraft. Norge får nå omtrent 14 TWh fra vindkraft, Emiratene produserer i dag 45 TWh fra kjernekraft.
Det meste av et kjernekraftverk, med unntak av selve reaktoren, er elementær prosessteknikk. Dette har Norge lang erfaring med. Det vi mangler er det regulatoriske, noe både Sverige og Finland har klart, og som vi klarte med oljeinstallasjonene i Nordsjøen. Det som kreves er en omforent politisk vilje til å satse.
Historien viser at kjernekraft er mest effektiv i jobben med å redusere bruken av fossil energi. Sverige, Canada og Frankrike hadde stor suksess med kjernekraft på 80-tallet. Sverige har fremdeles verdensrekorden i reduksjon av CO₂-utslipp (1970-1990 - 40 prosent), hovedsakelig på grunn av utviklingen av kjernekraft og vannkraft.
Norge skal være takknemlige for at Sverige ikke satset på kull, men på kjernekraft da vannkraftens grenser ble nådd.
Valg vi tar nå, får konsekvenser i fremtiden.
Bekymret for at kjernekraftdebatten: – Vil ikke greie å slå vindkraft på pris
