Saken er enkel. For å bevare byens særpreg fra historiske steder i byen skal bygg på sørsiden av Oslo S ikke være høyere enn rundt 30 meter. Gjeldende planer er sendt på høring og vedtatt av de folkevalgte.
Problemet er at Bane Nor ikke bryr seg om dette.
De leverte først et forslag på vanvittige 135 meter. Plan- og bygningsetaten (PBE) måtte derfor minne Bane Nor på at 135 meter ikke er det samme som 30 meter, og de la til at plasseringen ville være ødeleggende for Oslo.
I neste runde leverte jernbaneforetaket et nytt forslag. Denne gangen på 80 meter. På nytt måtte PBE forklare Bane Nor at 80 meter heller ikke er 30 meter.
Aktivistisk og forsmådd?
Man skulle tro at historien endte der. At Bane Nor ikke skulle bruke flere enn de syv årene de har brukt, og ytterligere millioner, på unødvendige forslag. Men nei da.
Jeg satte teen i vrangstrupen fredag kveld. På Aftenposten kunne jeg lese i kategorien «annonsørinnhold» at: «Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune har avvist offentlig ettersyn av planforslaget fra Bane Nor Eiendom. Hvis denne beslutningen blir stående, gis ikke Oslos befolkning mulighet til å delta i debatten.»
Det ser ut til at vi har fått et aktivistisk og forsmådd statlig jernbaneorgan som ikke uten videre godtar offentlige prosesser. Milliard-organisasjonen har aktivert sitt kommunikasjonsapparat og driver lobbyvirksomhet for én million kroner.
Folkets penger, rettet mot folket selv.
Bane Nor-kampanje anklages for feil bruk av offentlige penger
NTNU prøvde seg også
Bane Nor sier selv at de har startet en «opplysningskampanje» som består av filmer, annonser og reklameboards på Oslo S. For å gjøre hva?
Resultatet er i hvert fall at de ender med å undergrave lokaldemokratiet og overvurdere egen fortreffelighet.
Det er lett å trekke paralleller til campusprosjektet på NTNU i 2017. Der prøvde universitetet igjen og igjen å bygge i Høyskoleparken og ignorerte bystyrets beskjeder om at det ikke kom på tale å forringe store grøntområder.
Det endte med at kommunen selv, ikke NTNU, måtte gå inn og gjøre store endringer i planprogrammet.
Nører opp under mistillit
Jo da. Det er enkelt å forstå hvor Bane Nors motivasjon kommer fra. Hver eneste etasje eiendomsselskapet får bygge over Oslo S, vil gi mer penger i kassa til etaten. Slik kan de få inn penger til å gjennomføre en etterlengtet utvidelse og oppgradering av stasjonen fra 80-tallet.
Problemet er at de et sted på veien har mistet sin rolleforståelse. Det er ikke Bane Nors oppgave å være statlig bolighai. Det står ikke i deres oppdragsbrev at de skal være et politisk organ som utfordrer offentlige vedtak.
Ei heller igangsette lobbykampanjer som nører opp under mistillit til systemet ved å hevde at «Oslos befolkning ikke blir hørt» – på en plan som har vært på bred høring.
Pervers organisering
Samtidig som enkeltbeslutningene er verdt å stille spørsmål om, må man også se om det er noe rart med systemet. La oss benytte fenomenet «perverse insentiver» som forklaringsmodell:
Når man lager insentiver som utilsiktet fører til at utfallet blir noe annet enn det man hadde tenkt, kalles dette et perverst insentiv.
Kan årsaken til problemene føres tilbake til oppsplittingen av jernbanen i Erna Solbergs regjeringstid?
Når man organiserer et statlig selskap som ender med å igangsette reklamekampanjer mot vedtatt samfunnsutvikling basert på faglige innspill fra byantikvar og PBE, vil jeg kalle det en pervers organisering.
Vi kan ikke ha etater som baserer sin finansiering på å ødelegge verken Oslo eller andre byer. Tanken om at kritisk nasjonal infrastruktur skal avhenge av om vi får bygget et annet hus i nabolaget, er og blir fremmed for meg fremmed.
Frykter folk får togangst: – Dette kan ikke fortsette
Ny organisering?
Finnes det en alternativ organiseringsmodell?
Penger bør kunne allokeres mer fleksibelt mellom interne poster i statsbudsjettet. Prosessen bør gå slik: Hvor mye penger skal vi bruke på samferdsel? Deretter: Skal vi forbedre stasjonen i Otta, Oslo eller begge deler?
Det siste vi trenger er økt kommersialisering og oppsplitting av statlige foretak.
Jeg vet ikke om dette er tidspunktet for en ny reorganisering av jernbanen. Men man må belyse de negative effektene gjeldende organisering tydeligvis får.
Man kan avslutte med å si som PBE i Oslo: «Vi kan ikke se at jernbanestasjonsfunksjonen er avhengig av et høyhus for å fungere».
Det har de sannelig rett i. Det er på tide at Bane Nor jekker seg ned noen titalls etasjer – og blir der.
Råd til den nye Bane Nor-sjefen: – Bør snarest glemme alt hun har lært i oljebransjen
