Gjennom olje- og gassnæringen har Norge over flere tiår utviklet en ekstrem spisskompetanse i prosessingeniørfaget. Et eksempel er undervannsteknologien utviklet i Nordsjøen. Den er så imponerende at det knapt finnes maken i verden.
Tusenvis av ingeniører må bytte bransje i tiårene fremover. Frem mot 2040 vil norsk olje- og gassproduksjonen bli nær halvert med dagens planer og kan falle med så mye som 80 prosent innen 2060, ifølge DNVs Energy Transition Outlook.
Jeg har lenge vært ganske ubekymret for omstillingen av olje- og gassektoren, fordi det er så mange flinke folk som kan bygge og utvikle også andre prosessindustrisuksesser. Men nå er det for alvor blitt grunn til bekymring.
For det hjelper ikke med flinke ingeniører hvis de ikke har prosjekter å gå til.
Flytting og skrinlegging
Finansavisen fortalte nylig at Norwegian og Norsk e-Fuel måtte skrinlegge sine planer om et anlegg i Mosjøen som skulle levere syntetisk drivstoff til luftfarten. Satsingen flyttes nå til Finland. Årsaken er at de ikke fikk tilgang på nødvendig strøm her i Norge.
Av samme grunn har mange andre prosjekter også blitt skrinlagt eller lagt til andre land. Og flere er i tenkeboksen om veien videre, fordi industrien får stadig vanskeligere kår. På Herøya har Yara langsiktige og ambisiøse planer om produksjon av grønn ammoniakk og hydrogen for å erstatte naturgass. Mangel på strøm og nettkapasitet gjør at Yara kan komme til å måtte utvikle anlegg andre steder her hjemme. I mars i fjor viste en stor rapport fra Riksrevisjonen hvordan dagens strømnett er «et stort hinder for næringsutvikling» og en grønn omstilling av samfunnet.
Gigantfeltet har størst utslipp – skal fortsette i 15 år til
Konkret kraftpolitikk
Ingeniørindustrien som min arbeidsplass Cyient Norge er del av, står i fare for en rask tilbakegang og tap av viktig kompetanse dersom vi ikke har kunder som trenger våre tjenester. Men ingeniørene er ikke de eneste som «lever farlig». Det finnes et stort og omfattende nettverk av norske virksomheter (investorer, utstyrs- og hardwareleverandører, fabrikasjon, drift og vedlikehold) som jobber med oljenæringen.
Skal Norge beholde og videreutvikle prosessindustrien og den unike ingeniørkompetansen vi har bygget opp gjennom olje- og gassnæringen, bør kraftpolitikken utvikles – ikke bare i ambisjoner, men i konkrete tiltak. Nettkapasiteten bør bygges raskere der industrien faktisk står klar til å investere. Nettkøene kan ryddes i, konsesjonsprosesser kan forenkles og prioriteres etter samfunnsøkonomisk verdiskaping. Prosjekter som ikke realiseres innen avtalte tidsfrister, bør miste reserverte rettigheter, og modne industriprosjekter med høy eksportverdi og stor sysselsetting bør prioriteres foran spekulative eller umodne initiativer.
Industrien må også få mulighet til midlertidige og fleksible nettilkoblinger. Avbruddsavtaler, effektbegrensning i topperioder og lokal energilagring kan gjøre det mulig å starte produksjon flere år tidligere enn i dag – uten å vente på full nettutbygging.
Industriutvikling
Til slutt må ny kraftproduksjon kobles tettere til industriutvikling. Oppgraderinger av vannkraft og målrettet utbygging der nettet allerede finnes, gir langt raskere effekt enn spredte prosjekter uten nettilgang.
Uten konkrete industriprosjekter forsvinner mye av Norges evne til å bygge nye næringer i verdensklasse. Det er ikke et spørsmål om vi har kompetansen. Spørsmålet er om vi klarer å gi den tilgang på kraft.
Equinors vindprosjekt i USA: – Ideologisk kamp
