Norge taper kampen om havvind

Ingen industri vokser nå raskere enn havvindbransjen. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vokser markedet for havvind nå med 30 prosent i året. Det er mer enn solindustrien. Sammen med markedet øker størrelsen på turbinene og energien de produserer. Der man før satte opp turbiner på 3,6 megawatt (MW), er det nå vanlig å installere turbiner på 10–12 MW.

Om få er det ventet turbiner på opp mot 20 MW. Da vil ti havvindmøller kunne produsere nok energi til å forsyne 200.000 husstander.

Havvind leverer stabil kraft. I Storbritannia har havvindparkene det siste året levert en gjennomsnittlig oppetid på over 40 prosent. Det er ikke langt under hva man finner på dagens gass- og kullkraftverk.

Det tekniske potensialet er nesten ufattelig: Ifølge IEA kan havvind levere 18 ganger mer energi enn hva verden bruker i dag. Store land som USA, Brasil, India, Japan og Kina vil satse offensivt på havvind. EU Kommisjonen ser på havvind som nøkkelen til et karbonfritt energisystem, og vil ha opp mot 450 gigawatt havvind i 2050.

Ifølge IEA kan de samlede investeringene i havvind nå 1000 milliarder dollar de neste tjue år, et beløp på størrelse med oljefondet.

Det er ikke lenger noen vei tilbake: Havvind kommer til å forandre energisystemet vårt for alltid.

Hva gjør Norge?

Vi har vinden, vi har offshoreindustrien og vi har kompetansen. Ifølge Sintef kan vi ha 50.000 arbeidsplasser innenfor havvind innen 2050.

Men foreløpig er Norge helt marginale på havvind. Tyske Siemens og danske Vestas har praktisk talt hele turbinmarkedet, danske Welcon over halve markedet for tårn og understell, Nederland er markedsledende på fundamentering og installering. Norge sitter igjen med smulene: Noe elektronikk, en del grunnundersøkelser her og der, og noe konsulenttjenester. Ikke mye å rope hurra for?

Hvordan havnet vi her?

I 2018 og 2019 gjorde et forskerteam et forsøk på å finne ut av nettopp det. I en omfattende studie intervjuet forskerne 97 norske bedrifter om havvind. De fant at bare 8 norske bedrifter hadde mer enn 50 prosent av omsetningen sin fra havvind.

– Man har tatt for lett på at det kan være krevende for bedrifter å omstille seg fra offshore olje til offshore vind, uttalte en av forskerne bak studien, Jens Hanson fra TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Bedriftene savnet en langsiktig strategi fra norske myndigheter.

I Storbritannia, Danmark og Tyskland har de auksjoner, der flere store havvindprosjekt lyses ut hvert år. Tilbydere konkurrerer om å bygge ut anleggene til en garantert minstepris. I Storbritannia bygges parkene nå til 44,8 øre per kWh (GBP 39,65/MWh). Skulle kraftprisene falle under den garanterte minsteprisen, dekker staten differansen. Men når elprisene er høyere enn minsteprisen betaler selskapene støtten tilbake. Slik sikres staten store fornybarprosjekter til en billig penge, mens utbyggerne garanteres en langsiktig og stabil kontantstrøm. Det er vinn/vinn.

I Norge fins ingen slik forutsigbarhet. Ønsker du å bygge ut havvind, må du rett og slett håper på at kraftprisene går i været i årene som kommer. Staten garanterer ingenting. Under slike forutsetninger sier det seg selv at ingen vil bygge.

Regjeringen Solberg milliardstøtte til Hywind Tampen endrer ikke noe grunnleggende på dette. Hywind Tampen blir som et gigantisk demonstrasjonsprosjekt. Men 11 flytende vindturbiner er selvfølgelig ikke nok til å friste Kjell Inge Røkke og andre investorer over fra olje til havvind. Og selv om regjeringen skulle åpne opp nye områder for havvind, har det liten verdi så lenge ikke staten kan garantere for minsteprisen, slik man gjør på britisk side av sokkelen.

Politikerne peker på Enova, og hevder støtteregimet er godt nok. Men hvordan kan det være godt nok når det så langt ikke har utløst mer enn en eneste havvindpark?

– Vi bygde ikke ut norsk olje og gass fordi vi trengte bensin i Norge, sier Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Nei, og vi kommer ikke til å bygge store havvindparker fordi vi nødvendigvis trenger kraften selv heller.

Vi har mange flinke bedrifter i Norge. Det vil alltid finnes norske industriaktører som vil klare å kjempe til seg oppdrag innenfor havvind i framtiden også. Aibel og ABB i Haugesund har samarbeidet på flere store prosjekt og leverer store omformerplattformer til både Tyskland, Nederland og Storbritannia. Norge er også langt framme på kabling. Men verden over vokser kompetansen på havvind. Kommer det ikke snart på plass større muligheter her hjemme, vil det bli svært tøft når store nasjoner som USA, Kina og Japan nå melder seg på.

Industriens unisone krav er et hjemmemarked. Regjeringen har lagt på vei sagt at den vil åpne et stort område i Sørlige Nordsjøen for havvind. Det er nok fornuftig. Likevel hjelper det lite å åpne nye områder om man ikke samtidig følger opp med stabile og gode rammevilkår. Da vil områdene stå like tomme som i dag.

Norge er allerede lovlig sent ute. Uten bedre rammevilkår er det lite sannsynlig at Norge blir en stor aktør i det voksende havvindmarkedet.