Norge kan tape på et skifte til fornybar energi

Et skifte til fornybar energi vil kunne snu opp ned på globale maktforhold, og dagens ledende aktører kan bli morgendagens tapere. Det viser en ny forskningsrapport utarbeidet av NUPI i Norge, Payne Institute i USA og Stiftung Wissenschaft und Politik i Tyskland.

I rapporten har forskerne utarbeidet GeGalo-indeksen, som rangerer 156 land ut fra hvorvidt de kommer til å tjene eller tape på en overgang til fornybar energi, hvis landene fortsetter som nå. Resultatene er ikke like rosenrøde for alle land. De nåværende politiske stormaktene, som USA og Kina, ligger an til å tape mer enn tidligere prognoser har vist. Også Norge kan stå igjen som en fornybar-taper.

GeGalo-indeksen: Oversikt

Fem variabler påvirker

På toppen av listen finner man typisk land som er relativt små, og som ikke er avhengig av fossil energi i dag. De har også god tilgang til fornybare energikilder som vind-, vann- og solenergi. I tillegg har de et stabilt styresett og et lavt konfliktnivå både internt og med andre aktører.

På bunnen av listen finner man derfor fattige land som er preget av konflikter, ustabilt styresett, og som i stor grad er avhengig av fossil energi for å kunne fungere.

Disse landene taper mest på et skifte til fornybar energi:

Kan vi lære av oljeprisnedgangen i 2014?

Canada og Venezuela kan nevnes som to land som opplevde oljeprisnedgangen i 2014 på vidt forskjellig måte. Venezuela var på store deler av 1900-tallet verdens største eksportør av olje. En historisk høy oljepris ga rask økonomisk vekst, som ble brukt på statlige investeringer og sosial velferd.

Oljeavhengigheten ledet til en sterk ensretting av Venezuelas industri. Rundt 90-95 prosent av eksportinntektene til staten kommer fra olje. Fremfor å bruke inntektene på å bygge opp landets kapital, tok Chavez-regjeringen opp store lån i utlandet, i den tro at den høye oljeprisen kom til å fortsette i fremtiden. Med et styringssystem preget av konflikter og et statlig innført vekslingssystem som ga grobunn for korrupsjon, ble landet sendt ut i en inflasjonsspiral. Da oljeprisnedgangen kom i 2014, hadde ikke landet penger til å betale gjelden og importvarer som var essensielle for å holde landet i gang. Og i 2018 var inflasjonen på over én million prosent.

Canada opplevde derimot bare en begrenset påvirkning på økonomien. Det henger sammen med at bare rundt 20 prosent av eksportinntektene er knyttet til eksport av olje- og gassutvinning. Canada eksporterer også biler, maskiner, jordbruksvarer og har et stabilt styresett og et lavt konfliktnivå både internt og utenfra.

Island vinner - Norge kan ende opp som taper

Island blir rangert som det landet som kommer til å tjene mest på en overgang til fornybar energi. Norge (nr. 111) kan ende opp som en taper i et skifte til fornybar energi, til tross for god tilgang til fornybare energikilder.

Både Norge og Island har et lavt konfliktnivå, et stabilt styresett og god tilgang på fornybar energi. Til forskjell fra Island, har Norge også kabler til å eksportere og tjene penger på denne strømmen. Island selger på sin side aluminium og opprinnelsesgarantier, selv om de ikke har fysisk forbindelse med det europeiske kraftmarkedet.

Den lave rangeringen er nettopp et resultat av at Norge i stor grad har gjort seg avhengig av inntektene fra eksport fossilt brensel - som ikke nødvendigvis er lønnsomt i fremtiden.

Hvis oljeprisen faller, så er det svært vanskelig å tjene like mye på å selge strøm, selv om Norge kan komme til å tjene mer på å selge strøm i fremtiden enn i dag. Drømmen om CO₂-lagring på norsk sokkel og produksjon av hydrogen fra gass, er to eksempler på at Norge ønsker å redusere avhengigheten av oljeinntektene. Men det er også en stor usikkerhet rundt kostnader og inntektspotensial ved disse teknologiene.

For å dempe dette fallet, må oljeavhengigheten ned. Historisk sett har handlingsregelen spilt en viktig rolle for å motvirke «ressursenes forbannelse» i Norge, men er det nok?

De siste årene har over halvparten av Norges eksportinntekter vært direkte knyttet til olje- og gassproduksjon. Oljeprisnedgangen i 2014 eksponerte sårbarheten til Norge, og viste at Norge må ha flere ben å stå på - trygge ben som ikke viser seg å være en fjern drøm.

Det trengs også politisk vilje til å ta de tøffe beslutningene om å begrense oljepengebruken. Om den politiske interessen og viljen til å faktisk gjøre det eksisterer, gjenstår å se.

Olje- og gassressurser essensielt for militær opprustning

Inntektene fra olje og gass har lenge vært avgjørende for å drive militære operasjoner og opprustning. Russland og Saudi-Arabia er tydelige eksempler, som også ligger an til å bli blant de aller største taperne ved et energiskifte. Russland, som er en hovedaktør i det globale diplomatiet, er også blant verdens største og mest aktive militærmakter. Saudi-Arabia har verdens nest største oljereservoar. Landet er også en nøkkelalliert av USA, og har de siste årene etablert seg som en sentral militær og politisk aktør i Midtøsten.

Er statene som kan påvirke egentlig interesserte i å gå over til fornybar energi?

Hvorvidt framskrivningene for fornybar energi treffer, avhenger av om det er i staters interesse å oppnå dem. Det er ikke nødvendigvis gitt. Framskrivningene tar ikke nødvendigvis til følge at de landene som kan utrette mest, også har mest å tjene på å forlenge status quo.

Selv om flere av verdens største aktører uttaler seg positivt om fornybar energi i dag, kan tonen snu når inntektene skrumper inn og når det er for sent å reagere.

Overgang til fornybar energi kan gi mer stabilitet og demokrati

Likevel kan det være grunn til optimisme. Land, spesielt større oljeeksportører, kan redusere sitt potensial for tap av geopolitisk makt, ved å unngå konflikter og legge til rette for et stabilt styresett. Styresettet må legge til rette for konsensusbaserte, demokratiske løsninger fremfor splitt og hersk-styring. Det at folk og lokalsamfunn kan produsere sin egen strøm, kan også stimulere til økt medborgerskap og reell mulighet for demokratisk deltakelse, fremfor at samfunn skal knive seg i mellom om knappe ressurser. Samfunnene vil heller ikke forbli avhengig av de store energiselskapene, som til slutt vil kunne forsvinne.

En annen viktig lærdom av indeksen, er at fattige og konfliktpregede land er blant landene som kommer til å tape aller mest på en omstilling til fornybar energi. Disse kommer til å trenge hjelp, støtte og insentiver for å i det hele tatt ha en sjanse for å kunne komme ut av avhengigheten.

Hvor lang tid man kommer til å bruke på å oppnå en energiomlegging i fremtiden, og hvorvidt man kommer til å oppnå det - gjenstår derfor å se. For å komme dit, vil det være essensielt å ta i betraktning hvordan verdens stater - særlig de største og mest innflytelsesrike - kommer til å tjene eller tape på en eventuell energiovergang. Det må i tillegg i aller høyeste grad også eksistere et reelt politisk ønske om det, noe som slett ikke nødvendigvis er gitt.

Uten en slik forståelse vil konfliktnivået mellom flere stater kunne øke i kampen om å forlenge oljeinntektene. Resultatet kan bli at en eventuell overgang til fornybar energi forskyves langt frem i tid.