Norge har hatt historisk flaks: Vi fant olje, og oljeprisene ble høye

Norge har hatt historisk flaks, først ved funn av olje, dernest ved høye oljepriser. Historisk er Norge et eksempel på en stat som kan opptre som entreprenør, tenke langsiktig og stort, ved å skaffe seg retten til ressursene, ved å bygge opp en nasjonal oljeindustri, og ved å holde orden på pengene.

For Norge betød funnet av Ekofisk et sprang i inntektsgrunnlaget og kvalitativt nye utfordringer til norsk politikk på praktisk talt alle områder. Norge har gått fra å være en importør av kapital, avhengig av utenlandske investorer, til å bli en av verdens største eksportører av kapital. Norge er blitt en vesentlig brikke i Europas energibalanse, med over halvparten av verdensdelens utvinning av olje og gass. Norsk naturgass har hjulpet Storbritannia til å fase ut kull i kraftgenereringen. Sist, men ikke minst, petroleumsvirksomheten har bidratt til en omfattende bruk av moderne teknologi det norske samfunnet. Hvilke utfordringer gir disse fortrinnene? Vi har midlene, men hvor er visjonen og viljen?

Bakgrunnen: styring med ressursene

Ekofisk var det første drivverdige funnet av olje på Norges kontinentalsokkel. Det innebar et tidsskifte i landets økonomiske historie. Feltet produserer fortsatt, mange år etter opprinnelig forventet slutt. Etter femti år er en varsom slutning at norsk sokkel kan ha et grunnlag for nye femti år, minst. Oljedirektoratets siste ressursrapport antyder at over halvparten av de utvinnbare ressursene, med dagens priser og teknologi, gjenstår å ta ut. Utviklingen av teknologi kan styrke ressursgrunnlaget, med utsikter til høyere volum og/eller lengre tidshorisont.

Høyst sannsynlig vil det være et marked for norsk olje og gass de neste femti årene, men i fremtiden er prisen uviss, som i den har vært i fortiden. De siste femti årene har oljeprisen målt i inflasjonsjusterte amerikanske dollar variert mellom $12,03/fat i 1969 og $114,33/fat i 2013. Gjennomsnittet siden 1969 er ca. $55/fat, omtrent som dagens pris. Dette burde være et godt grunnlag for norsk petroleumsvirksomhet, men risikoen for prisfall tilsier varsomhet og nøkternhet.

I internasjonal debatt blir norsk oljepolitikk ofte fremhevet som eksemplarisk. Bakgrunnen er en statsmakt som hadde evnen til å tenke og handle strategisk. Norge hadde en lang tradisjon i nasjonal ressursforvaltning, uttrykt i konsesjonslovene for vannkraft og reguleringer av fiskeriene. Nasjonen skulle selv ha styring med sine ressurser.

I 1962 forespurte utenlandske oljeselskaper om å få lete etter olje i internasjonalt farvann utenfor norskekysten. På det tidspunkt var internasjonal oljeindustri dominert av et kartell av ti integrerte selskaper, fem amerikanske, to britiske eller britisk-nederlandske, to franske og ett italiensk. Gjennom en felles markedsandel på over 80 prosent hadde de god styring med oljehandelen og prisingen av olje. Ved sine investeringer og oppdragsmasse hadde de et godt grep på leverandørindustrien og utviklingen av teknologi.

Norge svarte med å gjøre krav på råderetten over farvannet. I dragkampen om Nordsjøen var Danmark stort sett fraværende, Storbritannia under tidspress og Norge pågående. Utfallet ble en delelinje gunstig for Norge. Ved å sikre seg overhøyhet over kontinentalsokkelen og store deler av Nordsjøen på 1960-tallet, trakk Norge det store loddet i internasjonal økonomi.

Takket være noen våkne embetsmenn og politikere, som Jens Evensen, Leif Terje Løddesøl, Finn Lied, Jens Christian Hauge, Carl August Fleischer og Nils Gulnes, og statsminister Einar Gerhardsen, kunne Norge på et historisk tidlig tidspunkt markere en vilje til å styre utnyttelsen av oljeressursene; Norge var på den tiden i forkant av OPEC-landene, som med få unntak først fikk styring med sin oljeindustri på 1970-tallet.

Petroleumsloven av 1965 har vist seg forutseende som rammeverk og er i sine hovedtrekk opprettholdt. Umiddelbart etter at petroleumsloven var vedtatt og rammeverket var på plass, ble den første konsesjonsrunden utlyst, den hittil største i norsk historie. I 1965 ble de første letetillatelsene delt ut, hvilket resulterte i funnet av Ekofisk i 1969. Funnet av Statfjord i 1973 skapte frykt for overoppheting av norsk økonomi, og førte til begrenset tildeling av nye lisenser i flere år. Først på 1990-tallet økte tildelingen betydelig. Om lag to tredjedeler av alle tildelinger av leteareal på norsk kontinentalsokkel siden 1965 har vært gjort etter 2001.

Rik særling

Aldri har noe utviklet land så uventet (og så ufortjent) fått så mange penger til rådighet som Norge hittil i dette århundret. Norge har tjent stort på konflikter i Midtøsten som har ført oljeprisen til værs.

Den nærmeste parallellen er små oljerike bystater som Abu Dhabi, Brunei, Kuwait og Qatar. Per innbygger hadde Norge fra 1993 til 2011 høyere oljeinntekter enn Saudi-Arabia. Når naturgassen regnes med, er inntektene per innbygger fra petroleum fortsatt høyere i Norge.

Bidrar til ulage i hele økonomien

Oljevirksomheten er forskjellig fra all annen norsk næringsdrift: Den bringer med seg en grunnrente, en ekstrafortjeneste som er flyktig og uforutsigbar, men betydelig. Elementet av flaks og forgjengelighet bidrar til ulage i hele den norske økonomien, som i andre oljeeksporterende land. Ved den norske oljealderens begynnelse, omkring 1970, var det en utbredt engstelse for at oljevirksomheten og oljeinntektene skulle rasere annet næringsliv og et samfunn med mer likhet og medbestemmelse enn de fleste andre. Derfor kom budet i 1974 om moderasjon i utbygging og utvinning, så vel som i bruken av oljeinntektene. Selv om budet raskt ble brutt, uttrykte det et forbehold mot raske endringer og et ønske om å bevare viktige trekk ved det norske samfunnet.

Norge fremheves i internasjonal debatt som skoleeksempelet på hvordan store inntekter fra en naturressurs bør håndteres. Regjeringen Bratteli II la opp til en moderat utvinningstakt for norsk olje og en nøktern bruk av oljeinntektene. Noen måneder tidligere, i desember 1973, hadde den i kjølvannet av oljeprishoppet skrevet opp verdien av den norske kronen med fem prosent. I ettertid fortoner grepet seg som et hovmodig utslag av umiddelbar begeistring, uten tanke på følgene for norsk konkurranseutsatt næringsliv. Høsten 1974 vedtok Stortinget å bruke oljepenger på forhånd, for å bistå konkurranseutsatt næringsliv, styrke bøndenes inntekter og redde rederstanden. Fordi oljepengene ikke kom som forventet, ble utfallet høy gjeldsoppbygging og en alvorlig krise i statsfinansene.

Statens pensjonsfond utland, flaggskipet i norsk økonomisk politikk gjennom mer enn en generasjon, vekker internasjonal misunnelse. Oljefondets forvaltningskapital var ved inngangen til 2017 større enn summen av statens samlede netto inntekter fra olje og gass siden 1971. Det norske fondsopplegget har hittil vist seg robust, økonomisk som politisk. Oljefondets kapital var beskjedne 48 milliarder kroner ved utgangen av 1996. I 2001, da handlingsregelen først ble fastsatt, hadde Oljefondet en markedsverdi på 614 milliarder kroner, som tilsvarte 39 prosent av bruttonasjonalproduktet, BNP. Taket, fire prosent av fondet tilsvarte den gang 1,6 prosent av BNP, intet stort beløp, men i 2001 tilsvarte den faktiske overføringen bare 1,4 prosent av BNP. Fallet i oljeprisen har gjort inntektene fra Oljefondet, fortsatt etter handlingsregelen, til en viktigere inntektskilde enn selve olje- og gassinntektene.

Ved utgangen av 2018 hadde Oljefondet en markedsverdi på 8256 milliarder kroner. Tre prosent utgjør 248 milliarder kroner. Beløpet er høyere enn Norges oljeinntekter i 2000. For 2018 er Norges BNP anslått til 3394 milliarder kroner; handlingsregelen gir et rom for å overføre beløp tilsvarende 7,3 prosent av BNP. For Fastlands-Norge er BNP for 2018 anslått til 2927 milliarder kroner; handlingsregelens tak tilsvarer 8,4 prosent. Statsbudsjettet for 2018 har en utgiftsramme på 1613 milliarder kroner. Handlingsregelens tak tilsvarer 16,1 prosent, hver sjette krone.

Enestående handlefrihet

Disse pengene kan politikerne bruke over statsbudsjettet uten å skattlegge befolkningen, uten å ta opp lån, en form for livrente som det internasjonale samfunnet utbetaler til Norge, fordi Norges formue er andre lands og utenlandske selskapers gjeld. Bakgrunnen er tidligere generasjoners innsats og sparing.

Resultater er en enestående handlefrihet i budsjetter og økonomisk politikk. Spørsmålet er hvordan denne brukes. Dette er også et spørsmål om moral og politikk. Norske politikere har enestående muligheter; de er også utsatt for store fristelser.

Oljefondet, verdens største statlige investeringsfond, kan for noen politikere fortone seg som en minibank med tilgang til en bunnløs konto. Dette fremmer ikke økonomisk måtehold eller politisk edruelighet. Derfor er risikoen for feilgrep og tankeløshet høy. Forslaget om å dekke fregatthavariet av Oljefondet er ett eksempel. Handlefriheten er en politisk sovepute, som kan svekke nøkternhet og langsiktighet til fordel for lettsindighet og kortsiktighet. Fallhøyden er stor. Oppvåkningen vil kunne bli brutal. I våre naboland som ikke har et oljefond å ta av, må politikerne finansiere underskudd ved opplåning; det virker mer disiplinerende.

Sjanser er blitt forspilt. Visjoner og handlekraft har manglet. Det norske oljemonarkiet har likhetstrekk med de arabiske oljemonarkiene. Norge har bygget opp verdens største finansformue, oljeinntektene har drevet opp kostnadsnivået og svekket konkurranseevnen i andre deler av næringslivet, som også lider under en dårlig infrastruktur og en utilstrekkelig innsats i forskning og utvikling. Oljeprisen er lumsk, og penger er flyktige. Saudi-Arabia og de oljerike bystatene har brukt oljeinntektene på helsevesen, utdanning, boliger og infrastruktur, men de har lite annet konkurransedyktig næringsliv. De har i likhet med Norge bygget opp store finansformuer

Regjeringene som sto for oppbyggingen først av den norske oljeindustrien og deretter av Oljefondet, kan i ettertid sammenlignes med en driftig og nøysom første generasjons industriledere som bygger opp en stor familieformue. De fleste store familieformuer har forduftet i løpet av noen tiår. Det historiske mønsteret er at en driftig og nøysom første generasjon bygger opp en stor formue, som arvingene ødsler bort.

En aktiv næringspolitikk

For Norge som gryende oljeland var den største utfordringen å skaffe teknologi til virksomheten. Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen medførte en høy risiko på grunn av havdyp og vær. I tillegg til den geologiske risikoen det innebar at området ikke hadde vært gjenstand for leteboring, var den teknologiske risikoen betydelig. De første boreriggene var hentet fra Mexicogolfen, og ombygget til hardere værforhold og dypere vann.

Allerede omkring 1970 var store forandringer i emning i oljemarkedet. Forbruket av olje økte sterkt i hele verden. Utvinningen i Nord-Amerika var i ferd med å nå en topp. Dermed økte avhengigheten av olje fra Midtøsten og Nord-Afrika. De store oljeselskapenes forhandlingsposisjon ble svekket. Selv med styringsproblemer og kriser har etableringen av et statlig norsk oljeselskap vist seg å være et klokt trekk som styrket forhandlingsposisjonen overfor internasjonal oljeindustri. Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, har siden opprettelsen i 1984 vært en sikker og robust kilde til inntekter gjennom skiftende oljepriser.

Norske myndigheter benyttet anledningen til å sikre seg mer enn penger: kunnskap. I 1972 kom bestemmelser som påla operatørene å dele sin teknologi og sine operative kunnskaper med norske partnere. Senere kom bestemmelser om samarbeid innenfor forskning og utvikling. Sist, men ikke minst, ble selskapene pålagt å bruke minst 50 prosent av sine investeringer på norske varer og tjenester. På denne måten kunne Norge på få år utvikle en bred kunnskapsbase innenfor petroleum, en operativ kompetanse og en leverandørindustri. Ved disse grepene fikk landet en norsk oljeindustri, ikke en utenlandsk dominert industri.

Her spilte Statoil en sentral rolle. Selskapet fikk ressurser til å bli en effektiv skole innenfor petroleum og til å innhente kunnskap fra internasjonal oljeindustri, med sikte på å gjøre utenlandske selskaper overflødige. Statoil kunne ansette amerikanske eksperter for å unngå å bli avhengig av amerikanske selskaper. Utviklingen av en nasjonal teknologisk kompetanse i regi av et statlig oljeselskap har i ettertid vist seg å være et mesterlig strategisk grep i norsk oljepolitikk.

Opplegget var en aktiv næringspolitikk med styring på konkrete mål. Dersom markedet hadde fått råde, for eksempel ved auksjonering av leteområder, hvilket er tilfellet i USA, ville norske selskaper mest sannsynlig ha kommet bak i køen. De beste prospektene ville ha tilfalt store internasjonale oljeselskaper, og petroleumsvirksomheten ville ikke ha vært norsk. Kunnskapsbasen og leverandørindustrien ville neppe ha utviklet seg på samme måte.

Derimot ble markedsmekanismer brukt som virkemidler i vare- og tjenestepolitikken. Pålegget om å bruke minst 50 prosent varer og tjenester fra norske leverandører var formulert generelt, det hadde ingen spesifikke føringer. Selskapene sto fritt til å velge hvilke varer og tjenester de skulle anskaffe fra hvilke leverandører. Det innebar konkurranse mellom leverandørene om pris og kvalitet. Det norske kostnadsnivået ansporet selskapene til å anskaffe varer og tjenester med en høy verdiskapning i Norge. Dette bidro til et høyt teknologisk nivå.

Samarbeidet mellom oljeindustrien, leverandørbedrifter og forskningsinstitusjoner, med støtte av myndighetene, har vært et vellykket trekk i norsk oljepolitikk. Samarbeidet har bidratt til innovasjon og kostnadsbesparende løsninger som har tilfalt hele industrien, ikke bare de enkelte selskapene. Norske erfaringer på dette punkt har vakt internasjonal oppsikt. De burde kunne anvendes på andre næringer, som for eksempel havbruk.

Teknologi og effektivitet

Omkring 1970 var antakelsen at oljevirksomheten ville vare i kanskje tjue-tretti år. Feltet Ekofisk markerer en dramatisk utvikling i teknologi. Da Ekofisk kom i drift i 1971 var utvinningsgraden av ressursene anslått til 17 prosent. I dag forventes en total utnyttelsesgrad over feltets levetid på 50 prosent. Forklaringen er investeringer i ny teknologi, først og fremst vanninjeksjon, som kunne snu volumnedgangen og bringe utvinningen opp til nye høyder.

Norges kontinentalsokkel har på mange måter vært et prøveområde for nye boremetoder som har bidratt til å senke kostnadene og øke utvinningsgraden i hele verdens oljeindustri. Satt på spissen kan Ekofisk ha vært med på å utvikle løsninger for å forsyne verden med sikrere og billigere energi. Nøkkelen er letevirksomheten. Norges kontinentalsokkel, fra grunnlinjen og ut til grenselinjene, er ca. 2 millioner km². Om lag halvparten av arealet, ca. 1,1 millioner km², har bergarter der funn av petroleum antas å kunne gjøres. Hittil har det vært leteboring på områder som utgjør under 60 000 km². Til sammenligning er Mexicogolfen på ca. 1,6 millioner km².

Fra 1970 til 2018 er det boret til sammen 1089 letebrønner på norsk sokkel, et lavt antall i forhold til områdets størrelse. Den moderate letevirksomheten har sitt motstykke i en høy funnrate. Siden leteboringen begynte i 1965 fram til 2009 har den gjennomsnittlige funnraten vært 43 prosent, med referanse til Oljedirektoratets klassifisering av betydelige funn. Til sammenligning er det tilsvarende tall for funnraten på britisk sokkel 23 prosent. På den betydelig større norske kontinentalsokkel har det vært boret langt færre letebrønner, men med et bedre resultat. Rimeligvis innebærer dette at norsk sokkel fortsatt har et betydelig potensial for petroleumsvirksomhet, mest sannsynlig i fortsatt mange tiår.

Modenheten i ressursgrunnlaget for petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkel er ikke entydig. En fallende utvinning, en avtakende funnrate og en økende betydning av mindre og marginale prospekter er klare tegn på en moden oljeprovins. Men store uåpnede områder og en forholdsvis begrenset letevirksomhet tilsier at uvissheten er betydelig. Enhver konklusjon om modning av ressursgrunnlaget må tas med forbehold. Et enkelt funn, som Johan Sverdrup i 2011, forrykket bildet fra nedgang til oppgang. Spørsmålet er om det kan gjøres nye, store funn. Virksomheten er preget av en løpende teknologisk utvikling, med stadig mer kostnadseffektive og mer miljøvennlige løsninger. I hvert fall er det gode grunner til å opprettholde og videreføre letingen.

Nykommere kan ha større risikovilje

På grunn av petroleumsbeskatningen er selskapenes avkastning under ellers like forhold lavere på norsk sokkel enn på britisk sokkel. Utenom riggkostnader er det ingen vesentlige forskjeller i kostnader mellom norsk og britisk sokkel. Arbeidstid og andre arbeidsforhold medfører imidlertid betydelig høyere kostnader på norsk side. Borekostnader står anslagsvis for minst halvparten av kostnadene på norsk side.

Siden 2005 har selskaper som har mottatt skatterefusjon for letekostnader, nykommere, stått for om lag 40 prosent av leteboringen på norsk sokkel. De har gjort betydelige funn i feltnære områder der de etablerte selskapene hadde gitt opp eller funnet prospektene lite interessante. Det viser at de mindre selskapene i mange tilfeller utviser en større risikovilje enn de etablerte selskapene. Lundin Petroleums funn av Johan Sverdrup-feltet er et godt eksempel.

Handlingsregelens første og andre ledd

Hensikten med Oljefondet i 1990 var å skjerme det øvrige norske næringslivet fra svingningene i oljeprisen, ikke å bygge opp en stor finansformue. Først i 2001 ga Jens Stoltenbergs første regjering retningslinjer for hvordan pengene skulle brukes. Handlingsregelens første ledd gikk ut på at det hvert år skulle overføres et beløp fra Oljefondet til statsbudsjettet som maksimalt skulle tilsvare den normale avkastningen på investeringene, den gang anslått til fire prosent. Det andre leddet gikk ut på å prioritere investeringer i samferdsel, forskning og utvikling, samt skattelette for næringslivet. Til sammen uttrykte de to leddene en visjon om å være varsom i bruken av oljepenger og en strategi for å bruke dem til å styrke det øvrige konkurranseutsatte næringslivet, forberede et liv ved siden av og etter oljen.

Slik skulle det ikke gå. Etterfølgeren, Kjell Magne Bondeviks andre regjering i årene fra høsten 2001 til 2005, forsynte seg godt over handlingsregelen. Først da Jens Stoltenberg kom tilbake til makten etter valget i 2005 som leder av en rødgrønn regjering, ble bruken av oljepenger dempet.

Handlingsregelens første ledd, om varsom pengebruk, blir overholdt, også i en innstrammet versjon. Det andre leddet om prioriteringer er derimot gått i glemmeboken. Selv om bevilgningene til samferdsel er økt, gjenstår mye. Forskningen har vært holdt på sparebluss. Skattesenkning for næringslivet har latt vente på seg. Noe av forklaringen kan finnes i den rødgrønne regjeringen. SV hadde ansvaret for kunnskapspolitikken; satt på spissen og prioriterte SV barnehager fremfor universiteter og forskning. Senterpartiet hadde ansvaret for samferdsel, og prioriterte lokale veier fremfor stamveier.

Et land med uvanlig mange penger til rådighet har bygget opp verdens største finansformue fremfor å investere i et bedre grunnlag for konkurranseutsatt næringsliv på hjemmebane, særlig i forskning og infrastruktur. Kritikken er ikke først og fremst at det er brukt for lite oljepenger, men at de kunne vært brukt mer nyttig til langsiktige formål.

Siden 2000 har investeringene i boliger vært høyere enn investeringene i næringslivet på fastlandet. Ved siden av oppbyggingen av Oljefondet har pengerikeligheten i stor grad finansiert videre investeringer i petroleumsvirksomheten, og deretter et høyere privat forbruk og boliger. Frontfagsmodellen har gitt gode lønnsoppgjør for de fleste arbeidstakerne. Skattesystemet favoriserer investeringer i fast eiendom, først og fremst boliger, også fritidsboliger. Ingen politikere har våget å røre ved dette.

Spørsmålet er ikke bare hvor mange penger det er fornuftig å bruke og hvor raskt, men til hvilke formål og på hvilke måter. Handlefriheten er stor innenfor en usedvanlig god utenriksøkonomi, så lenge det varer. Et like viktig spørsmål er hvilken næringsvirksomhet Norge kan ha sammen med oljen, ikke etter oljen. Utfordringen er å bedre grunnlaget for et mindre oljeavhengig næringsliv. Dette er igjen et spørsmål om prioriteringer og handlingsregelens andre ledd. Disse spørsmålene stiller krav til helhetssyn og strategi med tanke på risikobildet. Til det kreves også nytenkning.

Opplegget for bruken av oljepengene ble spikret av Jens Stoltenbergs første regjering i 2001. Handlingsregelen ble fastsatt som at alle statens oljeinntekter, også overskudd fra SDØE og utbytte fra Statoil, skulle gå rett inn i Oljefondet for å finansiere investeringer i utlandet. Deretter skulle et beløp tilsvarende normal realavkastning fra Oljefondet, antatt fire prosent årlig, kunne overføres til statskassen. Regjeringen la den gang uttrykkelig vekt på at bruken av oljeinntektene skulle styrke vekstevnen i norsk økonomi (St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken, Oslo 2001, Finansdepartementet):

«Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.»

Slik er det ikke blitt, til tross for fagre løfter fra så vel rødgrønne som blågule, blåblå og blågrønne politikere.

Riskoen for «den norske syken»

En rask vekst i antallet uføretrygdede, særlig blant ungdom, har skapt en situasjon der hver femte person i arbeidsfør alder er uføretrygdet, sammen med en skrikende mangel på arbeidskraft. I tillegg gir skattene svake insentiver til lønnstakerne til å øke sin innsats. Prioriteringen av barnehager har skjedd på bekostning av høyere utdanning og forskning. En utilstrekkelig infrastruktur, veier og jernbaner, svekker næringslivets konkurranseevne ved høye transport- og tidskostnader. Nye anlegg av veier og jernbaner er utilstrekkelige i forhold til behovet. I motsetning til den næringsorienterte visjonen fra regjeringen Stoltenberg I i 2001 synes den rødgrønne regjeringen på mange måter å ha manglet visjoner for landets økonomiske utvikling og tiltak for å styrke næringsgrunnlaget. Kortsiktighet, opportunisme og sneversyn synes å ha dominert. Det samme gjelder etterfølgeren, de ulike versjonene av regjeringen Solberg.

• Et første bud er å styrke landets menneskelige kapital ved en sterkere innsats for høyere utdanning, forskning og utvikling. Like viktig er et bedre samarbeid mellom forskning og næringsliv. Økonomisk ville det innebære en omprioritering innenfor Kunnskapsdepartementets budsjett. Politisk er forutsetningen strammere føringer på departementet og langsiktige, næringsrettede programmer i likhet med praksis for oljeindustrien.
• Et andre bud er å styrke tilgangen på risikovillig kapital til oppstartsbedrifter. Her er den pengesterke norske staten en selvsagt pådriver. På dette punktet kunne Nærings- og fiskeridepartementet drive mer aktiv politikk. Behovet er en agent som både kan yte faglig veiledning og skyte inn kapital.
• Et tredje bud er ytterligere satsing på infrastrukturen for å lette forholdene for bedrifter i distriktene og dempe presset på de store byområdene.

Med lavere eller høyere oljepriser, nedgang eller oppgang i investeringer, utvinning og oljeinntekter vil Oljefondet friste kortsiktige politikere og være utsatt for en permanent risiko for rask uttapping fra regjeringer på jakt etter penger til å balansere budsjettet. Med mindre Oljefondet skulle rammes av en ulykke, som en krise i internasjonal økonomi, synes Norges samlede bruk av rentenistinntekter å ville øke, ved at finansinntekter i økende grad supplerer olje- og gassinntekter.

Utfallet vil eventuelt kunne bli en «norsk syke», en økonomi der høye inntekter fra en stor finansiell formue, bygget opp av inntekter fra en naturressurs, brukes opportunistisk med kortsiktige mål, først og fremst for å finansiere velferd, offentlig og privat forbruk, og sikre gjenvalg for politikerne. Pengebruken på forbruk opprettholder etterspørselen, demper presset for omstillinger og svekker det konkurranseutsatte næringslivet, og bidrar til politisk stabilitet. Dette er én side av skjebnefellesskapet mellom Norge og oljerike arabiske monarkier. Pengerikeligheten gjør det enda viktigere å prioritere produktive formål, å ta opp igjen handlingsregelens andre ledd. I verste fall er risikoen er til stede for landet ender opp som en avkrok uten finansformue, uten nye olje- og gassprosjekter, uten nødvendige investeringer i andre eksportnæringer, infrastruktur eller kunnskap. Slik behøver det ikke gå.

Oljeindustrien har vært en drivkraft i en teknologisk og organisatorisk modernisering av det norske samfunnet. Dagens Norge ligger langt fremme i effektiv tjenesteyting, offentlig som privat. Oljen har bidratt med penger, etterspørsel, kunnskap og eksempler.

Et historisk perspektiv

Funnet av Ekofisk var i 1969 et kjærkomment bidrag til en verden preget av utbredt fattigdom og som fryktet knapphet på energi, særlig olje. Frykten gjaldt også grenser for veksten på grunn av knappe ressurser. Den gang fryktet verden også nedkjøling og i verste fall en ny istid. Forslag ble fremmet om å strø sot på ismassene på polene for å styrke varmeinntaket fra solen.

50 år senere har milliarder av mennesker arbeidet seg ut av fattigdommen. Nå er det ikke lenger frykt for knapphet på energi: «Peak Oil» er avlyst. Frykten gjelder nå hvilke uheldige virkninger en rikelig tilgang på energi vil kunne ha. Frykten gjelder mindre grenser for vekst på grunn av knappe ressurser, enn en frykt for overflodens virkninger. Frykten for oppvarming har erstattet frykten for nedkjøling. Klimafrykten har skapt et klima av frykt som svekker rasjonell tenkning og balanserte beslutninger. Den underbygger tiltak som kan være symbolske, med større kostnader enn virkninger. «Frykten er irrasjonell. Fornuften bør seire.» (Eugene Ionesco, Neshornene).