Hvem skal betale når været går bananas?

Været har blitt hovedoppslag på nyhetene. Enten det er flomkatastrofe i Pakistan, en ekstrem syklon i Karibia eller en tørkekatastrofe i Sør-Europa, har ekstremvær nesten blitt dagligdags.

Det koster oss dyrt. Årets tørke i Europa tappet vannkraften, presset opp energiprisene og ødela avlinger for milliarder. Prisen for å rydde opp er ifølge EU beregnet til over 90 milliarder kroner, og det vil bli verre.

En ny studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Environmental Research Letters viser at kostnadene som følge av hetebølger og tap av avlinger, bare i Europa, er mer enn tredoblet de siste 50 årene. Tas det ikke umiddelbare grep for å kutte klimagassutslipp og tilpasse landbruket til den nye klimasituasjonen, kan tapene for Europa alene beløpe seg til over 650 milliarder kroner i året innen 80 år.

Flommen kostet 620 milliarder

Dette er selvfølgelig en ekstrem utfordring for Europa og for EU. Men sammenlikner vi med andre regioner, som Afrika, Asia og Latin-Amerika, er Europa fortsatt godt posisjonert til å bære utfordringen.

For andre land og regioner står det verre til. Det er også tema under årets klimatoppmøte (COP 27) i Egypt.

Årets flom i Pakistan har ødelagt veier, jernbaner, hus, elektrisitetsnett, sykehus, barnehager, skoler, kloakknett, vannledninger, avlinger og nesten alt menneskene trenger for å leve. Kostnadene for å rydde opp etter katastrofen er beregnet til 620 milliarder kroner. Det har ikke Pakistan penger til. Skulle en ny flom ramme neste år, er landet teknisk konkurs.

I 2017 rammet orkanen Irma Karibia og gjorde skade for nesten 100 milliarder kroner. Turistindustrien ble ødelagt, inntektene sviktet.

Slike orkaner har rammet Karibia før, men nå kommer de oftere, og de er sterkere. Der Jamaica før ble rammet av orkan hvert 9,4 år, blir landet nå rammet hvert 3,8 år.

Konsekvensene er knusende for økonomien i hele regionen. Karibia er i dag en av regionene i verden som er mest forgjeldet, med en gjeldsgrad på over 90 prosent av BNP før pandemien.

Hvem skal betale?

Under klimaforhandlingene, som nå pågår i Egypt, har statsministeren på Barbados snakket ut om situasjonen. Hun forteller at over 50 prosent av gjeldsøkningen landene i Karibia opplever, kan spores tilbake til «tap og skade» forårsaket av ekstremvær og klimaendringer.

Da blir spørsmålet hvem som skal betale for å rydde opp?

Med mer ekstremt vær, tørke, oversvømmelser og knusende orkaner strekker ikke lenger det tradisjonelle nødhjelpssystemet til. Fattige land ønsker derfor et nytt, internasjonalt fond som kan tre inn når katastrofene rammer oftere og oftere. Europeiske land er skeptiske til et slikt fond – USA er helt imot. De frykter økonomisk ansvar for klimaendringer som rammer andre land.

Hvordan et slikt fond skal finansieres, er man heller ikke enige om. Men forslag ligger inne om en internasjonal skatt på kull, olje og gass.

Likevel er det internasjonale ansvaret for klimakatastrofen åpenbart. Ingen land er skyld i klimaendringene alene, og ingen land kan bære kostnadene alene. Derfor er de internasjonale klimaforhandlingene i regi av FN blitt en arena der også penger står på spill. For samme hvor raskt vi nå kutter utslipp, er klimaet allerede ugjendrivelig forandret.

Aldri har spørsmålet stått så på spissen som det nå gjør, under klimaforhandlingene i Egypt. Fra fattige land er kravet om et nytt fond for «tap og skade» helt essensielt. For hvordan skal de finne penger til å omstille energisektoren sin, om de knapt har penger til å overleve? Spørsmålet framstilles som eksistensielt.

Guterres: – Samarbeid eller dø!

Klimaendringene er like urettferdige som de er farlige. Rike land som Norge, Sverige, Canada og Storbritannia har til gode å oppleve de alvorligste konsekvensene av klimaendringene. Noen alvorlige vårflommer og noen isbreer som krymper, har økonomiske konsekvenser som er mulige å bære. Mange spør seg hvorfor vi skal betale for naturkatastrofer som skjer i andre land.

Norge har en åpen og eksportavhengig økonomi. Bryter verdensøkonomien sammen i én region, vil det ugjenkallelig ramme andre. Det vil igjen sette vårt internasjonale handelssystem på prøve. Krigen i Ukraina har med all tydelighet vist hvor sårbare vi er.

Allerede i 2009 lovet industrialiserte land at de skulle bidra med vel 1000 milliarder kroner, via offentlig og privat finansiering, for å hjelpe fattige land å tilpasse seg klimaendringene. For å sette pengene i perspektiv, tilsvarer det halvparten av hva verdens oljeselskap har hatt i profitt det siste kvartalet, hevder Avinash Persaud, en professor i økonomi fra Gresham Collage i Storbritannia.

Det fattige land ber om nå, er noe annet. Det er ren katastrofehjelp: Penger som skal brukes til å rette opp for tap og skade.

FNs generalsekretær António Guterres satte saken på spissen under sin åpningstale i Sharm el-Sheik, der klimamøtet finner sted: «Menneskeheten har et valg: Samarbeide eller gå til grunne», sa FN-sjefen. Ordbruken har møtt kritikk. Likevel var FN-sjefen forbilledlig klar på hvor hovedansvaret ligger: «De to største økonomiene – USA og Kina – har et spesielt stort ansvar for å forene sine krefter,» sa Guterres.

Klimatoppmøtet er blitt en årlig affære der land måles på hva de har levert siden siste COP. For folk på utsiden kan det framstå som et eneste stort sirkus. Og når land møtes for å diskutere reelle uenigheter, kan det fort se stygt ut. Likevel er det ingen tvil om at internasjonalt samarbeid er å foretrekke framfor krig om penger og ressurser. Det er å håpe at FN-møte i Egypt kan bringe oss et steg videre i det samarbeidet.