EUs nye klimaplan avslører en skremmende sannhet om grønn teknologi

Jeg visste det egentlig allerede.

Likevel ble jeg sjokkert over å høre det sagt så klart og tydelig i et intervju i går med en av Europas store aktører innen solcelleparker. Energiteknologien som er utpekt til å være den billigste av de grønne, lønner seg rett og slett ikke lenger.

De rundt 350 gigawattene med blåskimrende silisiumpaneler i Europa, som er blitt installert i et uventet høyt tempo, kannibaliserer på hverandre i så stor grad at solcellepark-eierne nærmest daglig – fra klokken 10 til 15 – betaler for å få solgt strømmen sin, i stedet for å tjene penger på den.

Det er en virkelighet som er langt fra det mange hadde sett for seg.

Samtidig har Russlands invasjon av Ukraina i 2022 revet Europa ut av 30 års tornerosesøvn, der krig kun utspilte seg langt unna. En elendig konkurranseevne, særlig sammenlignet med USA og Kina, som blant annet nyter godt av mye lavere strømpriser, forverrer situasjonen ytterligere.

Problemene Europa må løse for fortsatt å kunne være verdens beste samfunn, står i kø.

Da EU-kommisjonen i dag la frem sitt forslag til en ny klimalov med et nytt mål om 90 prosent CO₂-reduksjon innen 2040 sammenlignet med 1990, måtte målet nesten selvsagt ledsages av en eller annen form for teknisk klimaregnskapsmessig smutthull.

Og det har det fått.

Klimaorganisasjoner i sjokk

Smutthullet i form av internasjonale klimakvoter har på forhånd blitt kraftig kritisert av en rekke klimaorganisasjoner.

Med disse kvotene kan Danmark og andre EU-land fra 2036 kjøpe seg fri ved å betale for klimakreditter i land utenfor Europa, for eksempel fra en solcellepark i Rwanda.

Kredittene forbedrer lønnsomheten for eieren av en solcellepark i Rwanda eller andre steder, men mer enn 130 klimaorganisasjoner uttrykker i et åpent brev «alvorlig bekymring» for at kvotene åpner en Pandoras eske, blant annet med fare for svindel.

Kredittene kan tolkes som en fallitterklæring som symbolsk undergraver Europas rolle som et grønt foregangskontinent, mener organisasjonene.

Det handler om troverdighet, og de advarer om at ordningen vil forsinke utbyggingen av solceller og annen grønn teknologi innenfor Europas grenser. Milliarder av euro vil hvert år strømme ut av EU-landene – hovedsakelig til det globale sør – for å få klimaregnskapene til å gå opp med de nye målene.

Målet er ambisiøst, særlig i en tid der klimakrisen ikke lenger er den eneste eksistensielle trusselen.

Når solen forsvinner

Siden Russland invaderte Ukraina i 2022, har BNP-veksten i Europa ligget på rundt 1,5 prosent årlig – betydelig lavere enn i USA og Kina, som har hatt henholdsvis 2,5 og 5 prosent vekst. EUs konkurranseevne henger etter, ifølge den dystre Draghi-rapporten fra i fjor.

Den tyske bilgiganten Volkswagen sliter med masseoppsigelser og fabrikkstengninger, kinesiske vindmølleprodusenter overgår Vestas, Siemens Gamesa og andre europeiske aktører som tidligere ledet an, mens statsgjelden i Frankrike, Tyskland og andre EU-land vokser jevnt.

Europeiske industribedrifter betaler omtrent 2,5 ganger mer per kilowattime enn sine konkurrenter i USA og Kina. En av de viktigste oppgavene for EUs danske energikommissær Dan Jørgensen (S) er derfor å få ned de skyhøye strømprisene for å bedre konkurranseevnen.

Solcelleparker redder ikke Europa. Selv om de kan produsere strøm billigere enn noen annen teknologi, er de avhengige av været. Når solen forsvinner, blir solenergi ekstremt dyrt.

Grønn hydrogen virket lovende en stund, men både bransjen selv, eksperter og politikere har skrudd ned ambisjonene.

Gigantbatterier koblet til strømnettet kan også løse problemet med ustabil kraftproduksjon. Men de er dyre, og forretningsmodellen fungerer i dag stort sett bare enkelte steder, som i solrike California og Australia. Samtidig bruker EU-landene enorme summer på militæret.

Det ble tydelig for en uke siden, da Danmark og de andre Nato-landene ble enige om å bruke fem prosent av BNP på forsvar innen 2035.

Et kompromiss

Med alt dette som bakteppe er det neppe overraskende at Frankrike, Tyskland, Italia, Tsjekkia og andre EU-land har tatt til orde for internasjonale klimakvoter. Med dem kan de nemlig spare penger på utslippskutt ved å kjøpe klimakvoter fra land der solcelleparker faktisk lønner seg.

Vi lever – dessverre – ikke i en enkel verden der løsningen bare er å rulle ut masse solceller i Europa så raskt som mulig. Teknologien har sine begrensninger, og det viser seg blant annet ved at lønnsomheten varierer sterkt fra land til land og region til region.

Et av de største spørsmålene nå er om de internasjonale klimakvotene – et kompromiss for å få til enighet om et ambisiøst 2040-mål – ender med å gjøre det grønne skiftet dyrere, slik de over 130 klimaorganisasjonene advarer om i sitt åpne brev.

Atmosfæren og isbjørnene bryr seg ikke om hvor CO₂-en kommer fra, svarer EU-kommisjonen.

De internasjonale klimakvotene er et kompromiss mellom EU-landene. Det er ikke et vakkert kompromiss, men det er nødvendig for å oppnå enighet i en tid hvor det er krig i Europa, solcelleparker ikke lenger lønner seg, og klimakrisen ikke er den eneste trusselen mot Europa.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig for TUs abonnenter gjennom vår samarbeidsavtale.