Da oljeprisen lå på 95 dollar fatet, ble det spådd at et oljeprisfall til 80 dollar fatet ville føre til at stort sett kun Johan Sverdrup ville bli bygget ut. Det har ikke skjedd. (Bilde: Statoil)

Oljeprisfall

«På 80 dollar fatet er faren stor for at det kun er Sverdrup som blir bygget ut»

Hva skjedde med de dramatiske spådommene?

Da oljeprisen lå på 95 dollar fatet, trodde analytikere at det nærmest ville være kroken på døra for norsk sokkel dersom oljeprisen falt helt ned til 80 dollar fatet.

Nå er prisen på 40-tallet, og mandag leveres den tredje utbyggingsplanen på sokkelen så langt i år: Zidane i Norskehavet.

Men hva skjedde egentlig med de dystre spådommene for norsk sokkel?

Her er litt bakgrunn: For nøyaktig to år siden, i starten av oktober 2014, begynte alarmklokkene å gå. Oljeprisen hadde beveget seg fra 115 dollar fatet på sommeren til den magiske grensen på 100 dollar fatet ble krysset i september.

Da prisen ble liggende på 90-tallet i nesten én måned i strekk, bestemte oljeredaksjonen i Teknisk Ukeblad å lage en scenariosak: Hvordan vil det gå med norsk sokkel om oljeprisen fortsetter å falle?

Etter mye om og men fant vi ut at vi ville sette det tenkte prisfallet til 80 dollar fatet. Vi vurderte 60 dollar fatet, men så på det som så usannsynlig at det ikke ville være noen vits å lage en sak på det.

Det vi ville forsøke å finne ut var følgende: Hvilke prosjekter blir bygget ut dersom oljeprisen faller til 80 dollar.

Svarene vi fikk viste at det mest sannsynlig ville få dramatiske konsekvenser. Med en oljepris så lav som 80 dollar, ville kun gigantfeltet Johan Sverdrup bli bygget ut. De aller, aller fleste andre prosjekter ville utgå: Johan Castberg ville utgå. Zidane ville ikke bli bygget ut. Snorre 2040s 300 millioner fat kunne man se langt etter. Wisting i Barentshavet ville vært fjernt å gå videre med.

Dette er altså to år siden.

Snorre 2040 og Johan Castberg

Spådommene fremstår på sett og vis som komiske i dag. Siden den gang har oljeprisen riktignok vært på 80 dollar fatet. Den har også vært på 60. Og 40. Til og med helt nede på 20-tallet.

I dag vaker den like under 50 dollar. Det er over 30 dollar fatet lavere enn det vi for to år siden tok utgangspunkt i, og der konklusjonen var at kun Sverdrup ville bygges ut.

Har dette slått til? På ingen måte. Siden den gang har Statoil anslått at de klarer å kutte Johan Castberg-investeringene med nesten elleville 50 milliarder kroner. Det er – selv i oljeland – vanvittig mye penger.

Og i midten av september kom Statoil med sitt forslag til program for konsekvensutredning av prosjektet.

Hva så med de andre prosjektene? Det svært trøblete Snorre 2040-prosjektet – som heller ikke ville klart en oljepris på 80 dollar fatet – går nå mot en investeringsbeslutning i løpet av neste år.

Etter over ti års forsinkelser, er det interessant å se at det er i en av industriens største nedturer at prosjektet lever videre. Snorre 2040 ble riktignok en subsealøsning, ikke plattform som Petoro ønsket seg, men likevel.

Zidane, Wisting, Sverdrup

Hva med Zidane, som heller ikke ville klare seg på 80 dollar fatet? Mandag leveres utbyggingsplanene fra partnerskapet til olje- og energiminister Tord Lien, etter hva Teknisk Ukeblad kjenner til.

Og Wisting i Barentshavet? Vel, det er nok litt lenger unna, men i september i år ble det kjent at selskapet bak Goliat-designen, Sevan Marine, har fått i oppdrag å lage en evauleringsstudie for bruk av de karakteristiske sylinderplattformene sine.

Dessuten: Tord Lien har fått tildelt utbyggingsplaner på både Utgard og Byrding-feltene, som i og for seg er som småtasser å regne. Men det er fortsatt milliardplaner, levert når industrien har hatt lite å glede seg over.

Hva drev de med før?  

Hva er det som har skjedd? Klart, lavere aktivitetsnivå gir også billigere leverandører. Men det må være noe mer enn det.

Hvis alle utbyggingene – av garvede analytikere – blir ”avlyst” med et oljeprisfall fra 95 til 80 dollar fatet, hva er da årsaken til at feltutbyggingene likevel gjennomføres med en oljepris som har stupt helt ned til dagens pris på 40-tallet – og enda lavere enn det?

Mest sannsynlig er spørsmålet feil formulert: Det mest interessante spørsmålet er hva Statoil og resten av industrien holdt på med før oljeprisfallet. Hva var det de skulle bruke de 50 milliardene til på Castberg, som nå ikke trengs lenger? Og hvor mye penger ble sølt bort før pilene pekte nedover? Det er garantert snakk om ganske mye.  

Det går sikkert an å regne ut dette i antall sykehjemsplasser, antall operahus man har kastet ut vinduet, eller antall bussbilletter i Oslo. Men det regnestykket får noen andre ta.

Kostnadene er også sykliske

I mellomtiden kan man tenke litt på dette: Hvor lenge vil industrien klare å holde kostnadene nede? Det snakkes ofte om oljebransjen som en syklisk industri. Men kostnadsnivået har også vært syklisk.

Da oljeprisen lå på rundt 30 dollar i år, valgte Teknisk Ukeblads oljeredaksjon å snu på problemstillingen fra oktober 2014: Hva vil skje dersom oljeprisen får en markant oppgang? Til for eksempel 70 dollar fatet?

Til det svarte Jarand Rystad i Rystad Energy blant annet at man på kort sikt ville få ned kostnader med 20-30 prosent.

– Men om dette er et langsiktig levedyktig kostnadsnivå er jeg egentlig ganske i tvil om. Jo bråere og mer brutalt man bygger ned en verdikjede, desto brattere blir kostnadsinflasjonen når man skal opp igjen.

Kommentarer (7)

Kommentarer (7)