NORGES STØRSTE: Kvikkleireskredet i Verdal i 1893 la store deler av bygda under leire. 116 mennesker mistet livet. Ingen kan garantere at det ikke skjer igjen. FOTO: H. Lund, med tillatelse fra Verdal Historielag

KVIKKLEIRE I NORGE

Over 10.000 eneboliger på farlig grunn

Skoler, barnehager og bolighus hviler på et korthus som kan briste.

I SKREDFARESONEN – OM TALLENE

  • Med hjelp fra kartdataselskapet Geodata har Teknisk Ukeblad sammenstilt data fra folke- og bygningsregistre med NVEs farenivåer fra påviste kvikkleireområder. Vi presenterer her kun utvalgte eksempler.
  • Mens «skredrisiko» er en funksjon av sannsynligheten for skred og påfølgend­e konsekvenser, angir faregraden utelukkende sannsynligheten for at skredet vil inntreffe.
  • Faregraden rangeres ikke kvantitativt i prosents sannsynlighet, men kvalitativt­ ved hjelp av en poengsum. Her vil «Lav» eksempelvis kunne ha 33 prosent av maksimal score, «Middels» 67 prosent og «Høy» 100 prosent.
  • Prosenttallene angir altså ikke sannsynligheten for en skredulykke, men er en totalvurdering etter følgende kriterier: tidligere skredaktivitet, skråningshøyde, tidligere/nåværende terrengnivå, poretrykk i leiren, kvikkleiremektighet, sensitivitet, erosjon og en vurdering av de menneskelige inngrepene på eiendommen.

– Den ene garden etter den andre gikk i oppløsning, folk forsvant sammen med husa i leira, eller de ravet halvnakne hit og dit uten å ane hvor det var tryggest. Rundt om kom drønnende smell og lyder av skrik, jorda skalv, lufta fylt av svovellukt og tjukt støv, og før de visste ordet av det, gled grunnen vekk under føttene, forteller skredhistoriker Astor Furseth om Verdalsraset natt til 19. mai 1893.

116 mennesker måtte bøte med livet i den største naturkatastrofen i Norge i moderne tid.

64.000 mennesker bor i dag i kjente kvikkleirefarlige områder. Trolig er tallet langt høyere siden mye ikke er kartlagt.

Eksperter er bekymret for at klimaendringer og manglende kunnskap om skredfaren kan utløse en katastrofe som landet ikke har sett maken til.

Les også: Vet du om du bor farlig?

Nestenulykken

7. mars i år ringer en urolig grunneier i Verdal til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Det har regnet sammenhengende lenge, samtidig som snøen har smeltet fort unna. Et rustent rør under den lokale veien har brutt sammen.

De siste dagene har vannet steget raskt, så raskt at to hunder som sto i hundegården ved et nabohus, ikke klarte å komme seg unna da bekken ble til en over to mål stor dam.

Distriktsingeniør Roar Gartland i NVE rykker ut og undersøker flomområdet. Vannet har trengt seg forbi det kollapsede røret. Det enorme vanntrykket gir en vannhastighet på hele åtte meter per sekund ut i leirebekken på andre siden.

I hasterapporten konkluderer Gartland med at situasjonen er «meget farlig når en vet at det finnes kvikkleire nært opp i dagen flere steder i vassdraget».

– Følgeskadene i denne situasjonen kunne ha fått uante dimensjoner, fastslår sjefingeniør Mads Johnsen i NVE om den svært kritiske situasjonen i bekken, som ligger drøye to kilometer unna raskanten fra 1893.

Les også: NCC vant kampen mot kvikkleiren

UBALANSE: Rissa­skredet ble utløst av en grunneier som skulle grave ut til grunnmur på et påbygg. Løsmassene som ble lagt ved vannkanten, skapte ubalanse i grunnforholdene. FOTO: Scanpix

Vekkeren på Rissa

Verdalsraset i 1893 er ikke det eneste kvikkleireskredet som har skapt død og ødeleggelse opp gjennom norgeshistorien.

Flere av de største naturkatastrofene i Norge skyldes den lunefulle leiren i noen av landets tettest befolkede områder.

Bækkelagsskredet i 1953 dro med seg tre biler, to lastebiler og en rutebuss da det feide med seg Østfoldbanen og Mosseveien. Fire mennesker døde. Trøgstadskredet i 1968 tok livet av fire da 12 hus forsvant i leiren. Rissa-raset på Fosen utenfor Trondheim i 1978 er kanskje det mest kjente.

Den da 24 år gamle amatørfilmfotografen Kjell Karlsen filmet­ det fatale skredet på Rissa. Han måtte løpe for livet da jordflaten reiste seg som en fire meter havbølge mot ham.

På fem minutter forsvant rundt fire millioner kubikk kvikkleire ut i innsjøen Botnen. Hus kom seilende i stor hastighet på torvflak på den strie strømmen av omrørt kvikkleire. Raset dannet en flodbølge, og gjorde stor skade langs strendene. 50 personer var i rasområdet. En døde.

For første gang i historien hadde et kvikkleireskred blitt fanget på film. Etter skredet startet myndighetene å kartlegge den farlige arven fra istiden. Trusselen fra den marine leira som en gang var havbunn da breene trakk seg tilbake og landet steg, kunne ikke lenger undervurderes.

Ingeniørgeolog Inger-Lise Solberg i Norges geologiske undersøkelse (NGU) forklarer hvordan strukturen er stabil så lenge det er saltvann i porene mellom leirkornene. Sakte, men sikkert vil saltvannet skiftes ut med ferskt grunnvann.

– Når det er mest ferskvann i porene, vil man kunne få kvikkleire. Strukturen er ikke lenger stabil. Det vil da kunne gå et skred, forklarer hun.

Hun understreker hvor viktig det er å gjøre grundige undersøkelser i forkant av byggevirksomhet.

– Ved store utbygginger er dette ofte godt ivaretatt, mens undersøkelsene er mindre ved små inngrep – selv om disse også kan utløse skred. Det er også varierende hvor mye kunnskap kommuner har.

Les også: Webtjeneste gir raskere skredvarsling

Skoler, barnehager, sykehus

Statistisk kan man forvente to til tre store kvikkleireskred i løpet av en hundreårsperiode.

Skrekkscenariet er et stort kvikkleireskred i et tettbygd område midt på natten.

16 879 boliger, 72 skoler, 205 sykehus, syv fengsel, 222 hytter og 76 hotell ligger i skredfarlige kvikkleiresoner, skrev Riksrevisjonen i 2010 da den undersøkte myndig­hetenes arbeid med å forebygge skredfare. Trøndelagsfylkene har klart flest bygg og boliger i kvikkleiresonene. Store deler av Trondheim sentrum er bygget på kvikkleiregrunn.

I rapporten går det også frem at urolige fylkesmenn ser det som et problem at mange områder med fare for kvikkleireskred ikke er kartlagt – særlig soner under ti dekar siden­ disse ikke er en del av den nasjonale farekartleggingen.

Undersøkelsen avslører sviktende kunnskap hos kommunene. Flere av dem er ikke klar over farekartene.

Kommunene er også usikre på hvilket juridisk ansvar de har for å sikre innbyggerne mot skred, særlig ved eldre bygningsmasse som i ettertid har vist seg å være bygget på kvikkleiregrunn. Rapporten peker på at kommunene kan bli holdt økonomisk ansvarlig dersom de tillater nye bygg i skredfarlige områder, slik det fremgår av Plan- og bygningsloven.

Kommunene er også usikre på hvilket juridisk ansvar de har for å sikre innbyggerne mot skred, særlig ved eldre bygningsmasse som i ettertid har vist seg å være bygget på kvikkleiregrunn. Rapporten peker på at kommunene kan bli holdt økonomisk ansvarlig dersom de tillater nye bygg i skredfarlige områder, slik det fremgår av Plan- og bygningsloven.
Tallene er sammenstilt av Teknisk Ukeblad med hjelp fra Geodata. Se faktaramme til høyre for mer om risikograderingen.

Menneskelige årsaker

De som ikke har opplevd det på nært hold, kan vanskelig forestille seg hvordan ei flatmark som på Rissa kunne forvandles til et leirehelvete i løpet av få minutter.

På Byneset utenfor Trondheim i januar i år var det naturlig erosjon i en bekk som utløste et skred som stoppet før det rammet bygninger. I de fleste tilfeller er det menneskelig aktivitet som er årsak.

I Kattmarka i Namsos i 2009 var det - Veiarbeid utløste Namsos-raset som utløste skredet som dro med seg fire hus og seks hytter. Skredet skjedde utenfor kjente kvikkleiresoner.

– Det bør legges enda større vekt på omfattende grunnundersøkelsesprogram og laboratorietesting av høy kvalitet. I tillegg bør man legge opp til et regelverk som premierer god oppfølging i byggefasen, siden dette er et kritisk punkt. Det er viktig at man gjør tiltak som reelt hever sikkerheten, og ikke bare hever kravene til sikkerhetsfaktoren, påpeker forsker Maj Gøril Bæverfjord i Sintef.

NGI: – Kvikkleire må avdramatiseres

NVE: 60.000 bor i kvikkleireområder i Norge

Hastetiltak i Verdal

Da det holdt på å gå fryktelig galt i Verdal i vår, var det etter en langvarig konflikt mellom grunneiere og kommunen om hvem som skulle betale for å skifte ut det skrøpelige røret under veien.

Først da NVE formanet kommunen om «et hastetiltak for å unngå faren for store følgeskader», ble den årelange krangelen løst. Dagen etter var kommunen i gang.

– Hvis grunneierne hadde kranglet videre og raset hadde gått, vet vi jo godt hvem som hadde fått skylden. Vi valgte å skifte ut kulverten, sier senioringeniør Harry Halland i Verdal kommune, og påpeker at kommunen allerede var i gang med å finne en løsning med grunneierne.

Hos NVE får vi opplyst at det er «svært sjelden» det er så kritisk som det var i Verdal i år.

I de interne epostene understreket distriktsingeniør Roar Gartland i NVE at kommunen heller måtte gjøre opp med grunneierne senere enn å krangle videre i en så farlig situasjon.

Halland tilbakeviser at Verdal er et eksempel på kommuner som ikke tar kvikkleirefaren på alvor.

– I stedet for at vi skal ha disputter med grunneiere, tar vi snarlig kontakt med NVE, og en del plasser henter vi inn geologer for å vurdere faren for eventuelle ras.

Les også:

Her burde ingen bo

Norske regler godtar skredfare  

På vakt mot leire

På et jorde ned mot Nidelva i Klæbu tar grunneier Arvid Hovsten og geotekniker Alf Kristian Lund i Norges geotekniske institutt (NGI) kvikkleirefaren på alvor. Ethvert inngrep i det omkringliggende ravineterrenget må vurderes nøye.

På andre siden av elven har NVE startet et omfattende arbeid med å sikre skoler, idrettshall og svømmehall mot kvikkleire. Opp mot 200.000 kubikk leire flyttes på, og et bekkesystem på nesten tre kilometer er steinlagt.

Hovsten forklarer at han vil planere ut en bratt bakke, slik at det blir lettere å treske. Bonden har drevet med jordbruksplanering siden 1965 da han fikk sin første bulldoser.

– For 40 år siden måtte vi vurdere mye mer selv. Da kunne vi ikke løpe til en geolog og få boret hull. Vi brukte lokalkunnskap om hvor det hadde rast de siste tiårene, sier Hovsten.

– Det var på 60- og 70-tallet at det ble mange dosere rundt på mange gårder, og det ble jo mange utglidninger og skred av det også, kommenterer Lund.

– Det var på 60- og 70-tallet at det ble mange dosere rundt på mange gårder, og det ble jo mange utglidninger og skred av det også, kommenterer Lund.PLANLEGGER: Grunneier Arvid Hovsten og geotekniker Alf Kristian Lund diskuterer grunnforholdene på jordet som Hovsten ønsker å planere ut. FOTO: Per-Ivar Nikolaisen

Grunneier og geotekniker diskuterer videre og undersøker hvor det er berg i dagen. Spørsmålet er hva som er mellom de to bergpartiene, om de bindes sammen av en underjordisk steinvegg som vil stoppe et eventuelt leirskred. Lund kan ikke utelukke at det heller er en dyp kløft av løsmasser mellom to underjordiske fjelltopper.

Geoteknikeren i NGI er ingen hvem som helst. Han var den som regnet seg frem til at folk kunne flytte tilbake til Byneset etter kvikkleireskredet første nyttårsdag. Da hadde folk respekt for rådene.

– Det er verre når det ikke har rast ennå, og vi sier det er vanskelig. Det står korn på åkeren eller er asfalt på veien, da er det ingen som tror at det er bløtt nedi bakken der, sier Lund.

Den foreløpige konklusjonen fra befaringen på jordet til Hovsten er at tiltaket kan gjennomføres, uten fare for skred.

Les også:

Kommuner må betale hvis de gir klimablaffen  

Vet ikke om kartleggingen blir god nok

Flom kan utløse skred

Flere eksperter frykter at klimaendringene vil øke faren, og at «det store skredet» rykker nærmere.

– Mer og kraftigere regn øker risikoen, selv om det er vanskelig å si hvor mye. Den største faren er mer flom i vassdragene som i sin tur skaper mer erosjon. Jord som eroderes ved foten av en skråning gjør at motstandskraften forsvinner. Høyt vanntrykk i skråningen kan utløse et skred når friksjonen minskes, forklarer professor Claes Alén ved Chalmers tekniska högskola.

Les også: Varsler mer ekstremvær

Professoren understreker at det vil kreve langt større ressurser å redusere risikoen enn å kartlegge den – i Norge som i Sverige. Dette konkurrerer med mer synlige utfordringer, som utgifter til utdanning, helse og infrastruktur.

– Dessverre er det nok slik at det er betydelig lettere å få penger til å utbedre skadene etter en katastrofe enn å få penger til å hindre den, fastslår Alén.

Les også:

Derfor blir det flom

Klimaforskningen tørker inn

Skredfaresoner
Skredatlaset til NVE viser de kartlagte kvikkleiresonene i Norge. Det lille kartutsnittet viser kvikkleireområder i Verdal der den moderne norgeshistoriens største ras gikk i 1893. I vår var det igjen svært kritisk på Sende, et par kilometer unna rasgropa, da NVE advarte kommunen mot et skred med skader av uante dimensjoner. Kilde: NVE

Må «leve med faren»

Tidligere i år la olje- og energiminister Ola Borten Moe frem stortingsmeldingen om flom og skred – med den ikke altfor offensive tittelen «Hvordan leve med farene?». Regjeringen har som mål «å bedre samfunnets evne til å forebygge flom- og skredrisiko», men meldingen ble avsluttet med at dette ikke skal få «budsjettmessige konsekvenser».

Anders Solheim ved NGI var prosjektleder for Riksrevisjonens rapport i 2010. Han opplever at rassikringstiltak i Kommune-Norge havner i ødeleggende konkurranse med andre, gode formål.

– Noe av det som sies aller klarest i stortingsmeldingen, er at det ikke kommer mer penger. Men penger er viktig, og statlige tilskudd ville vært en gulrot. Skredsikring er kostbart, og slik det er nå kommer det av naturlige årsaker ikke høyt på prioriteringslista, sier Solheim.

Les også: – Jeg har sett flere hundre skred

Millardregning

Regjeringen lover altså ingen nye penger, men vil imidlertid rydde opp i hvem som har ansvaret for å sikre eksisterende bebyggelse. Naturskadeloven spriker i ulike retninger. De lærde strides om hvor langt kommunenes ansvar går, og om de private grunneierne alene har ansvaret. Loven blir nå endret. Det som er sikkert, er at kommuner som tenker på innbyggernes ve og vel, allerede i dag har nødvendige hjemler til å gjennomføre sikringstiltak mot skred. De kan etter naturskadeloven kreve utgiftene refundert av de som nyter godt av tiltakene.

I neste års statsbudsjett har NVE fått 35 millioner kroner til å støtte de mange kvikkleirekommunene økonomisk i arbeidet med å sikre innbyggerne. Sikringen av Klæbu alene koster 50 millioner kroner over noen få år. I Kattmarka måtte det 18 millioner kroner i sikringstiltak for at raset ikke skulle spre seg.

Det vil trolig koste milliarder å sikre alt som sikres bør.

Les også:

København sikrer seg mot oversvømmelser

Tar tak mot takras i tunneler  

Liten tsunami-risiko i Norge

Slik blir Oslo en bedre by