Flyfoto over det skadde leilighetskomplekset torsdag ettermiddag. Brannvesenet mener de har kontroll over flammene - så lenge det brenner i den skadde blokken i Ålesund. (Bilde: Scanpix)

Her burde ingen bo

  • Bygg

Langs rødhvite sperrebånd drøye femti meter fra en lysende propanflamme i Ålesund har NGU-forsker og fylkesgeolog Einar Anda den fulle oppmerksomheten til et trettitall norske og utenlandske pressefolk.

Anda har nettopp vært første geotekniske fagperson til å undersøke bergmassene som raste ut bak ulykkesblokka i Fjelltunveien 31 om lag 30 timer tidligere. Journalistene lurer alle på det samme: Hvordan kunne det skje? Hva utløste det, hvordan var berget sikret, hva burde heller vært gjort?

Hvor stort, hvor tungt, hvor bredt, hvor dypt? Og: kan det skje igjen – i Ålesund, på Vestlandet, i Norge?

Geologen snakker og gestikulerer, tegner opp rasprofilen på blokka til en av journalistene. Han legger ut om kubikkmeter og tonn, bergarter og vinkler, sprekker og slepper.

Sterke inntrykk

I ruinene bak ham ligger fem savnede personer begravd under gneisblokker og knust betong. Tragedien i Ålesund vekker et voldsomt folkelig engasjement. Statsministeren formaner at vi finne årsaken til raset, at Ålesund-ulykken går slik innpå oss fordi "det er mange av oss som bor i hus og blokker, og som ikke forstår at sånt kan skje".

Anda snakker langsomt og konsentrert, han skjønner at det fiskes etter noen å legge skylda på. Han forklarer at hans oppgave kun har vært å vurdere faren for nye ras og sikkerheten for redningsmannskapene.

Men ett klart svar kan Anda gi:

– Ja, ras i boligområder både kan, og vil, skje igjen i Norge.

Tusenårsraset

Bratte berg- og leirskrenter er en del av Norges umiskjennelige topografi. Det har gitt seg utslag i de gjeldende forskriftene for skredfare når det gjelder boligregulerte tomter, forklarer Anda når blitslampene etter hvert slokker.

– En estimert risiko på ett ras i løpet av 1 000 år er brukt som grenseverdi for byggetillatelse til boligtomter. Med tanke på antallet tomter som er bygget ut rundt denne grensen, er det naturlig at vi opplever rasulykker med jevne mellomrom, sier han til Teknisk Ukeblad.

Ideelt sett mener han at vi overhodet ikke burde bygge ut i områder med skredfare.

– Samtidig skjønner de fleste at å stramme inn ville gi voldsomme konsekvenser for tilfanget av tomter til boligbygging i Norge. Mange – særlig nyere – utbyggingsområder vil jeg anta ligger rundt den tillatte grensen. Om dette er akseptabelt, er en annen sak. Men det er ikke min avgjørelse og en annen diskusjon, sier Anda.

Tomter som ikke finnes

Arkitekt Ole Wiig reagerer på at jakten på nye tomtearealer har gått på sikkerheten løs.

– Da jeg så snittegningene fra tomten i Ålesund og hvor mye masse som er fjernet, slo det meg at det er grotesk hvor mye energi vi bruker på å skape en tomt som ikke er der, sier han.

Han nevner tomten i Asker kommune der SmartClub har etablert seg ved E18, som et annet eksempel.

– Der var det i utgangspunktet ingen tomt, og det er fjernet enorme fjellmasser, sier Wiig.

Wiig hevder det finnes eksempler på byggmestere og entreprenører som presses til å bygge på måter og steder de selv ikke mener det er forsvarlig. Lutvann og Gardermobanen er gode eksempler, mener han.

– Der sendte entreprenørene brev om at den valgte tetningsmetoden ikke var god nok, men de ble likevel presset – og det gikk galt. Hvis det er behov for en geoteknisk rapport, kan det ofte være et signal om at man ikke bør bygge i det hele tatt, sier han.

Også direktør Audun Lågøyr i Byggenæringens Landsforbund (BNL) mener at flere prosjekter ikke burde vært realisert på grunn av tomteforholdene.

300 000 rasutsatte bygninger

Lågøyr peker på at kunnskapen om den reelle rasfaren er svært lav.

– Så vidt jeg vet, er det brukt over en milliard kroner på klimaforskning i Norge, men det er knapt brukt noen ting på å forske på klimatilpasninger. Det er nå på høy tid, sier direktør Lågøyr.

Han viser til Sverige, der det i fjor høst ble lansert en offentlig utredning som viste at 300 000 bygninger sto i områder som var utsatt for rasfare, skredfare eller jorderosjon.

– Det er grunn til å tro at situasjonen er omtrent den samme i Norge. Nå må vi få en nasjonal kartlegging, sier Lågøyr.

Rådgivende ingeniørers forening (RIF) deler bekymringen. I så mye som tre av fire norske kommuner er faren for ras, skred, flom og havstigning aldri utredet, viser tall fra DSB.

– Med vår norske topografi er det ingen grunn til å tro at antallet rasutsatte bygninger vil være noe lavere i Norge enn i Sverige, sier RIFs administrerende direktør Liv Kari Hansteen.

Utrygge i eget hus

For ekteparet Hilde (56) og Hans Finsæther (69) i Ålesund er det liten trøst i å vite at skredfaren blir oversett også i de fleste andre kommuner. Hjemmet deres har stått stødig på samme sted siden 1977, men huset gir dem ingen følelse av trygghet lenger.

Til dét er det for kort vei fra soveromsvinduet og til avgrunnen som leder ned til ulykkesstedet – snaue 12 meter.

– Det er ubegripelig å se omfanget av katastrofen nå, sier Hilde Finsæther, som var alene i huset da ulykken skjedde.

– Det ristet kraftig i huset og jeg hørte kraftig buldring fulgt av en hissende lyd. Jeg kikket ut av vinduet, men så ingenting, bare noe jeg trodde var tåke. Jeg avfeide det som jordskjelv, men greide ikke å sove. Da jeg kikket ut stuevinduet, så jeg blålysene, forteller hun.

Krever svar fra geologer

Ektemannen Hans Finsæther var utenbys på konferanse, og trodde det var en tidlig aprilspøk da kona først tok kontakt. Da han så skrekkbildene på TV, innså han alvoret og reiste hjem på dagen.

Nå ønsker ekteparet sikringsgjerder og en grundig geologisk undersøkelse av grunnen huset deres står på, før de føler seg komfortable med å flytte hjem igjen.

– Vi snakket med fylkesgeologen ansikt til ansikt, og han sa det var trygt. Likevel er vi skeptiske, sier Hans Finsæther.

Kona Hilde tenker med et grøss tilbake på da det sammenraste området fungerte som lekeplass for de om lag 30 barna i nabolaget.

– De spilte jo fotball like ved. Og ballen havnet ofte nede ved gjerdet på kanten, minnes hun.

Sviktende kommuneplanlegging

Ekteparet Finsæther er neppe alene om å føle seg utrygge. Ole Wiig er kritisk til måten kommunene bruker kommuneplaner og arealplaner på.

– Det er en tendens i retning av å bygge der man ikke burde bygge. Det henger blant annet sammen med at teknologien nå har gjort det mulig, sier Wiig.

Han mener kommunene i større grad må spørre seg om det er lurt å bygge, ikke om det går an å bygge.

– Konsekvensutredningene går altfor ofte på kjente forhold: barns oppvekstforhold, trafikk, noen ganger arkeologiske forhold. Inngrep i naturen er ikke særlig påaktet, heller ikke sol- og vindforhold, sier Wiig.

Audun Lågøyr sier byggenæringen i flere år har sagt at kommunene må bli flinkere til undersøke før det bygges, eventuelt pålegge utbygger å undersøke.

– Dette er et kostnadsspørsmål, kommunene har ikke kompetansen og må kjøpe disse tjenestene. Her trenger vi rett og slett en gjennomtenkt politikk vi ikke har i dag, sier Lågøyr.

Blir gransket

Plan- og bygningssjef Lars Vartdal i Ålesund kommune har hatt travle døgn i dagene etter katastrofen. Spørsmålene har haglet om kommunens manglende befatning med den geologiske vurderingen som ble gjort på tomta før prosjekteringen.

– Vi kunne krevd både innsyn i grunnundersøkelsen og gjennomført tilsyn med sikringsarbeidet, det er klart. Etter noe slikt er det uunngåelig at vi vil måtte gå nøye gjennom alt som er gjort og ikke gjort. Men generelt har vi ikke kapasitet til å gjennomføre tilsyn i bred skala, sier Vartdal.

Han fastholder at byggesaken før oppføringen av Fjelltunveien 31 forløp helt som normalt.

– Hus er blitt bygd i fjellskrenter på denne måten i Ålesund i mange år uten noen problemer. Vi hadde ingen grunn til å tro at det skulle være noe spesielt med akkurat denne tomta, sier Vartdal.

Han opplyser at alle vilkår var oppfylt, og at kommunen fikk tilfredsstillende dokumentasjon på at tomta var sikker.

– Da er vår oppgave kort og greit å gi byggetillatelse, sier han.

Ingen leire, ingen ras

Fra kommunens hold var denne typen ras heller ikke regnet som en risikofaktor i forkant av ulykken. Det skyldes at Ålesund tilhører flertallet på 75 prosent av norske kommuner som ikke har utredet rasfaren skikkelig.

– Det ble gjennomført en overfladisk risikovurdering i etterkant av leirraset i Bergen i 2005. Vi har ikke slik leirgrunn i området, og vurderte ikke denne typen ras som et problem. I risikovurderingen gikk advarslene heller i retning av steinsprang i et par utsatte områder, sier Vartdal.

Nå varsler plan- og bygningssjefen at det vil bli satt i gang en full gjennomgang av de geologiske forholdene i kommunen, et tiltak også andre norske kommuner har tatt initiativ til i etterkant av tragedien.

– Slik må det bli, etter en hendelse av denne størrelsen. Ordføreren setter nå ned en arbeidsgruppe som vil jobbe for å få undersøkt grunnforholdene i kommunens boområder i bred skala, sier han.