Professor Svein Sjøberg bruker sterke ord om den internasjonale Pisa-undersøkelsen, som har vist at norske elever kan mindre realfag enn før.
– Mange av Pisa-oppgavene, de er rett og slett håpløse, sier Sjøberg og slår ut med armene. Vi setter nesten kaffen i halsen der vi sitter i professorens rekkehus i Oslo. Dette er kraftig kost, selv fra en mann som er kjent for skarp og ærlig retorikk.
Der mange andre akademikere kvier seg for å ta del i det offentlige ordskiftet, er ikke Sjøberg redd for å si hva han mener om det han brenner for.
Og hva brenner han for? Ja, han har et sterkt engasjement for realfagenes posisjon i skole og samfunn og hvordan realfag igjen kan bli en del av allmenndannelsen.
Etter en doktorgrad i læringspsykologi og naturvitenskap ble fysikeren Sjøberg professor i naturfagdidaktikk. Selv foretrekker han det engelske uttrykket «science education».
– Da oppfattes jeg som realist, og unngår å bli oppfattet som pedagog, sier han.
Et skjevt smil senere er han i gang. Han har til det kjedsommelige fremført argumentet om at det ikke lenger er de aller beste elevene som velger fysikk og matematikk, slik det var i reallinjas tid.
Les også:
Derfor er elever i Singapore nummer én i matte
Stigning på 2000 prosent
– Da jeg i 1962 tok artium, gikk kun 15 prosent av ungdommen så lenge som 12 år på skole. I dag går nesten alle 13 år på skole, og de som blir født i dag kan i snitt se frem til cirka 18 års skole og utdanning. Da jeg begynte med studiene, var det 12 000 studenter i Norge. Nå er det 240 000. Det er altså en stigning på 2000 prosent. Når noen da snakker om nivåsenkning i dagens skole, blir det nokså meningsløst. Tidligere tok kun en fåtallig elite utdanning utover grunnskolen. I dag gjør nesten alle det. Hele befolkningens nivå er selvsagt ufattelig mye høyere i dag enn før. Men om vi sammenlikner snittet av den lille eliten som tok en bestemt utdanning tidligere med snittet av dem som tar en slik utdanning i dag, var nok den gamle eliten bedre, sier Sjøberg.
– Du gikk selv reallinja?
– Jeg gjorde det, og den gangen var det å gå reallinja forbundet med høy status. Den var døråpneren inn til nesten alle lukkede studier. Jeg er faktisk 50-årsjubilant i år og vi har hatt feiring og greier. Det var fem jenter i min klasse, og alle ble leger. Blant gutta ble nesten alle ingeniører, mens jeg ble kjernefysiker, sier han.
– Er nivået i skolen blitt lavere?
– Tja. Vi var en liten minoritet som tok en slik utdanning. Vi hadde lektorer med topp utdanning, skole var alvorlige greier og vi jobbet hardt for å få gode karakterer. Og faktisk – når jeg ser de oppgavene vi hadde – jeg har fortsatt både bøker, dokumenter og oppgaver liggende – er det klart at det var skikkelig høyt nivå på mange av de tingene vi gjorde i fysikk den gangen. På sett og vis er nok nivået i skoleverket blitt lavere, sier han.
Les også:
Vil ha eget energiuniversitet i Norge
Skolen er blitt snillere
Han blir stille. For han vet at dette er en brannfakkel. I debatten knyttet til «realfagskrisa» de siste årene har det meste kretset rundt at færre velger realfag enn tidligere. Rakkerungene er ikke interessert. Følgelig lærer de mindre.
– Men kan krisa også skyldes at nivået på undervisningen er senket? Er skolene blitt snillere?
– Ja, mener Sjøberg.
– Vi ser det samme ved universitetene. Jeg tok hovedfag og ble cand.real. Det tok seks–syv år, og filologer brukte ofte lengre tid. I dag tar studiet fem år, og i mange fag er masteroppgaven på kun 30 studiepoeng. Det tar ett semester. Så den gamle hovedoppgaven er blitt til en semesteroppgave. Vi kan sikkert snakke om en tilsvarende devaluering av doktorgradene. Da jeg tok min dr.philos..., jobbet kandidaten i årevis. Ofte i stor ensomhet uten veileder og kontrakt. Snittalderen for å ta doktorgrad var 40 år. Hvis man følger dagens normerte planer, er man i mål før man fyller 30 år. PhD-studiet er normert til tre år, med veilederkontrakter, fremdriftsrapporter, midtveisevalueringer og obligatoriske kurs. Hele studiet bærer preg av å være en skole og ikke det vi tidligere omtalte som et akademisk studium, sier han.
– Dette kom med Kvalitetsreformen?
– Endringene er jo en naturlig følge av at høyere utdanning ikke lenger er for en liten elite, men for halvparten av ungdomskullene. Det som skjuler seg bak fine ord som «Kvalitetsreformen», er nok i stor grad en kvantitetsreform, der det gjelder å kverne flest mulig kandidater gjennom på en effektiv og skolemessig måte, sier han.
Les også:
Nå skal færre studenter få toppkarakter
– Strengere karakterer er tull
Ingen sur gubbe
– Var alt bedre før?
– Nei, overhodet ikke. Jeg har slett ikke lyst til å være en sur gubbe som klager på dagens ungdom. Det har jo den eldre generasjonen gjort siden Aristoteles. Bredden av ungdommens kunnskaper i dag har jeg all respekt for – særlig hvor kjapt de tar til seg ny teknologi og nyvinninger. Iveren etter å kaste seg over ny teknologi er imponerende. Men arbeidsvaner og konsentrasjon er selvsagt endret, stort sett som en konsekvens av samfunnets utvikling. Dagens ungdom orker kanskje ikke å sitte over boka med det de oppfatter som sidrumpa skolefag. De har vel også litt for god råd – det ordner seg uansett om de jobber hardt med skolen eller ikke. Og det har de vel delvis rett i? Slik var det ikke tidligere, sier han.
Som ung fysikkstudent i Oslo pleiet Sjøberg en gryende karriere innen skøyteløp. I daværende Arbeidernes skøyteklubb i Oslo trente han blant annet sammen med Kupper’n.
Slik var han med på «skøyterevolusjonen» midt på 60-tallet, men fysikeren Sjøberg er påpasselig med å si at denne revolusjonen først og fremst var en teknisk revolusjon knyttet til sammenliknende rundetidsmålinger med den gamle ulltrikoten og den da hypermoderne nylontrikoten.
Fem års skøytekarriere på internasjonalt nivå gjør at lysten til å ha startnummer på brystet sitter i. Sjøberg har dyrket reale svettesporter som maraton, triathlon, langrenn og sykling. Og kanskje er det konkurranseinstinktet som driver debattanten i ham. Det sies om Sjøberg at han sier det han mener – uansett hvordan andre reagerer. Fremtoningen er mild, men tunga skarp.
– Ja, jeg mener at hvis du ikke kan si noe som oppfattes som kontroversielt og kritisk, så mener du ikke noe. Da står du ikke for noe, sier han.
Les også:
– Jeg tror vi er et folk av matteangst
Ansetter flere byråkrater enn forskere
Har pådratt seg fiender
Denne retoriske viljen har skaffet ham respekt, men også fiender. For også i akademiske kretser koster det å legge seg ut med dem som sitter med penger, makt og bevilgninger.
– Man skal velge sine fiender med omhu. Jeg synes det er helt greit å komme på kant med useriøse konsulentbyråer som kaller seg forskere og lurer penger fra det offentlige. Jeg synes også det er greit at jeg er blitt uvenner med kvakksalvere og miljøer innen alternativ medisin. Mind-re greit er det at en del offentlige institusjoner synes å være allergiske mot kritikk. Det lønner seg åpenbart å ligge lavt og logre for dem som sitter på pengesekken. Enkelte ganger, når jeg har ytret meg kritisk til spørsmål innen skole- og utdanningspolitikk, får jeg e-poster fra kolleger som skriver at de ikke skjønner at jeg våger. Det skremmer meg, sier han.
Selv har han sitt professorkontor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Blindern. Instituttet står blant annet bak internasjonale tester som Pisa og Timss, og slike oppdrag er med på å sikre budsjettbalansen for instituttet.
Sjøberg jobbet selv med tester tidligere, men er etter hvert blitt sterkt kritisk til testregimet som preger skolen og hvordan det legger premisser for utdanningspolitikken. Kritikken har ikke falt i god jord ved instituttet.
– Jeg opplever at jeg blant skolefolk og forskere i Norge og i utlandet får betydelig gjennomslag for min kritikk, mens den på min egen arbeidsplass ser ut til å være direkte uønsket. Dette har det vært vanskelig å leve med. Det samme gjelder det faktum at Pisa-forskerne ikke rykker ut når media og politikere mistolker og forvrenger Pisa-resultatene, sier han.
Beviser ingenting
Den internasjonale Pisa-undersøkelsen i regi av OECD har i en årrekke vist at norske elever er dårligere i realfag enn elever i land vi liker å sammenlikne oss med.
Timss-undersøkelsen viste i 2009 at elever i norsk videregående skole gjorde det dårligere i matematikk da enn i 1998. Dette har vakt stor oppsikt i et lite land med stor selvtillit.
Men Sjøberg mener undersøkelsene ikke beviser at elevene kan mindre realfag enn før.
– Utgangspunktet for og rammeverket rundt Pisa-undersøkelsen er godt. Det er oppgavene som er så håpløse. De er jo i stor grad hemmelige, for de skal brukes om igjen. Men enkelte av oppgavene er offentlige – de er publisert på www.pisa.no – og blir møtt med kraftig kritikk fra de fleste som har sett nærmere på dem, sier han.
– Hva går kritikken ut på?
– For det første at oppgavene ikke er knyttet til det elevene ser rundt seg i samfunnet. Jeg vil si at det er «mission impossible». Det går faktisk ikke an å lage oppgaver som er like rettferdige i land som Ghana, USA, Mexico og Norge, og som ikke favoriserer noen av dem. De som lager oppgavene kan ikke relatere dem til temaer som favoriserer noen land i noen deler av verden. Det vi da får, er oppgaver som er totalt blottet for kontekst eller relevans for noen deler av verden. Og det samtidig som norsk skole prøver å forberede elevene på å forstå og ta stilling til spørsmål knyttet til vår hverdag. Men slike oppgaver får de ikke, sier han.
Han antyder at norske 15-åringer ikke tar Pisa-oppgavene like alvorlig som 15-åringer i andre land.
– Elevene får ingen tilbakemelding på oppgavene, og resultatene får ingen konsekvenser. Jeg er ikke sikker på at norske 15-åringer yter sitt beste her. Så lydige og prektige er de ikke. I Korea, Singapore og Taiwan er det annerledes. Der gjør elevene sin plikt. Min våte drøm er for øvrig å sette både politikere og journalister til å besvare de nokså håpløse Pisa-oppgavene, slik de stakkars elevene gjør. Det betyr to og en halv time i ensomhet – bare med papir og blyant – og med oppgaver de ikke får karakter på og som de aldri senere vil få anledning til å diskutere. Jeg tviler på om folkevalgte og mediefolk orker eller klarer å løse et slikt oppgavesett på en seriøs måte, sier han.
Misliker faget
Sjøberg mener man må se nærmere på hvorfor elevenes holdninger til realfag er mest negativ i landene som topper Pisa-rangeringene – et faktum som Pisa-undersøkelsen selv dokumenterer.
– Er det slik at prisen for å bli en Pisa-vinner er at elevene lærer seg å mislike faget? Da kan vi jo lure på hvilke valg elevene vil gjøre senere i livet, sier han.
– Pisa er et kjempeprosjekt i regi av OECD, nærmest et slags samfunnsvitenskapelig Cern eller Nasa. Tusener av forskere og millioner av elever er involvert. Men OECD gjør jo ikke dette bare fordi de er opptatt av elever og deres læring. OECD har som mandat å fremme økonomisk vekst og konkurranseevne i en global markedsøkonomi. Det er selvsagt i et slikt perspektiv vi må vurdere Pisa, sier han.
Han stusser derfor over Pisa-tallenes brutale gjennomslagskraft her i landet.
– Norge er nesten det landet som i sterkest grad lar seg styre av Pisa-resultatene. Nesten enhver melding eller ytring om norsk skole og utdanning tar utgangspunkt i Pisa. Alle husker vel at statsministeren tok opp Pisa-resultatene i sin nyttårstale for noen år siden. Med alvorlig mine sa han at «regjeringen har oppfattet beskjeden». Noen ganger strutter vi av for mye selvtillit i dette landet, men her synes jeg vi legger oss flate på feil grunnlag, sier Sjøberg.
Les også:
– Nesten bare guttene som blir eksperter
Finske forskere: – Vi er ikke gode i matte
Ingeniørstudentene skal få bedre utstyr
En av tre klarer ikke enkel matte
