Innovasjon i anleggsbransjen sitter fast i en loop mellom høye ambisjoner og rigid regelverk.
Byggherrer, rådgivere og entreprenører arbeider målrettet hver eneste dag for å gjøre Samferdsels-Norge bedre. I fullt driv kommer virkningene av de forpliktelsene vi har gjort som nasjon inn over anleggsbransjen med nye krav til klimanøytralitet, utslipps- og avfallsreduksjon.
Det er krevende å tilpasse gjeldende normer og regler til denne nye hverdagen, og da er det essensielt at alle er med og bidrar med sin ekspertise – noe de aller fleste aktører, private og offentlige, beviselig gjør. Nye Veier har utfordret eksisterende normkrav og vært en pådriver for utvikling av funksjonskrav i kontraktene. Statens vegvesen følger etter og ønsker å ha mindre detaljfokus i kontraktene. Men når det kommer til stykket, strander innovasjonslysten ofte på grunn av mangelfulle regelverk og foreldete modeller. Kostnadsfokus og tidshensyn vektes fremdeles tyngst.
Skyhøyt ambisjonsnivå
Ambisjonsnivået er satt bl.a. i Transport21, Stortingets egen utredning om hva som skal til for å møte fremtidens transportutfordringer. «Mission Zero», som bl.a. omhandler redusert klimapåvirkning, er en av tre definerte «missions». Fysisk infrastruktur trekkes her frem som en av fire forutsetninger for å oppnå målene som settes. Her løftes det frem spørsmål som krever omfattende kunnskapsbygging i bransjen for å besvare.
For å adressere kunnskapsbehovene ble Nettverk for grønn anleggssektor etablert i 2017. Kunnskapsdeling står høyt i nettverket, og bransjen oppleves her som unison hva gjelder det begrensede handlingsrommet for innovasjon og utvikling i sektoren.
Det er utfordrende å gå i bresjen for å fornye bransjen når man ikke vet om innsatsen blir belønnet ved neste korsvei. For eksempel er det i NTP nå fremsatt tydeligere krav til fossile anleggs- og byggeplasser, og det er i flere kommuner og byer tydelige ambisjoner om nullutslippsløsninger frem mot 2030.
Regelverket står i veien
Anleggsbransjen alene står for enorme volum i materialforbruk, masseuttak og -håndtering. Potensialet er stort for å få reell virkning av klimaoptimaliserte løsninger. For eksempel kan bare små justeringer av regelverket åpne for bruk av stedlige masser og redusere omfanget av tiltransportert stein.
Norge – med sin posisjon som kunnskaps- og miljønasjon – har et ansvar for å utvikle de beste løsningene også for anleggsbransjen. Det gjøres mye bra hos aktørene rundt om, men felles for samtlige er at de så veldig gjerne skulle fått lov til å gjøre mye mer.
Utfordringen er at da står eksisterende regelverk i veien – enten det gjelder gjenbruk av masser eller krav til typer betong.
46 millioner til forskning i offentlig sektor
Tid og kostnad blir de viktigste faktorene
Ambisjonsnivået som er vedtatt stiller indirekte store krav til hvordan man skal bygge ny transportinfrastruktur. Klima- og miljøambisjoner blir delegert til utførende i form av kontraktkrav og -kriterier, men prosjektene optimaliseres likevel primært med tid og kostnad som de to viktigste faktorene. I mange av dagens prosjekter kan det se ut som at miljøkrav blir etter beste evne satt etter skjønn, og utførende – som oftest totalentreprenøren – sitter igjen med ansvaret for å fremskaffe løsninger som innfrir. Et innført tiltak for å tilrettelegge for innovative løsninger er tidlig involvering av utførende, som er tenkt skal resultere i en optimalisert anleggsgjennomføring.
Men hvordan stimuleres egentlig innovasjonen i disse prosjektene?
Det er med stor interesse og entusiasme vi ser en trend hvor risikohåndtering og miljømål i økende grad belønnes. Innfasingen av CEEQUAL, som vil gi verdi i form av en miljøsertifisering av det enkelte anlegg, representerer en positiv utvikling. De entreprenørene som ønsker å være pådrivere er allerede godt i gang med å utvikle systemer, metoder og kompetanse for å møte kravene.
Men det er fremdeles slik at kostnadsnivå til slutt er en sterk motivator for å gjennomføre prosjekter på en tradisjonell måte. Utvikling og innovasjon koster alltid mer enn det smaker når man gjør noe første gang, også i anleggsbransjen.
For små marginer
Det kan argumenteres for at kompetansehevingen som skjer når man er først ute med noe nytt er belønning god nok i form av økt konkurransekraft. Men det er få norske aktører som i dag har ryggrad til å bære denne børen. Til det er marginene for små. Man kunne enkelt koblet problematikken rundt nyskaping i bransjen til debatten om norsk anleggsbransjes konkurransekraft i de virkelig store prosjektene.
Her får vi en ny loop; det er sjelden økonomisk rom for innovasjon i et mindre anleggsprosjekt, og man er avhengig av å få de store prosjektene som utelukker de små og mellomstore aktørene. Altså – for å skape innovative løsninger må man ha de største prosjektene, for å få de største prosjektene må man være stor og konkurransedyktig, og for å være stor og konkurransedyktig kan man ikke bruke penger på innovasjon da risiko- og kostnadsbildet er ugunstig. Man er avhengig av at bestillere, myndigheter og forvaltere av regelverk legger til rette for at denne loopen brytes.
Selv i dagens mest innovasjonsvennlige samferdselsprosjekter er frihetsgraden liten. I noen enkelttilfeller tillates mindre omreguleringer for å optimalisere et område, men dette er ofte tidkrevende og begrenses av at man må overholde plan- og bygningsloven.
Enkelt sagt stimulerer ikke dagens situasjon nevneverdig til å ta i bruk nye løsninger eller de metoder som trengs.
Mangler insentiver for karbonfjerning: – Haster å få på plass
Hvordan vil beslutningstakerne legge til rette?
Den norske anleggsbransjen er under et økende press for å finne løsningene som gir de utslippskuttene som trengs for at Norge skal nå sine klimaforpliktelser. Bransjen er avhengig av rammeverk, bestillere og beslutninger som gir grunnlag for å innfri forventningene som stilles. Vi er på rett vei, men handlingsrommet begrenses av nasjonale og lokale norm- og regelverk.
Hvordan vil myndighetene og andre beslutningstakere legge til rette for og stimulere til at innovasjonstakten øker i den grad det er behov for?
Klimagassutslippene må ned, sier lederen for FNs klimapanel i forbindelse med rapporten som ble sluppet mandag. Alle må bidra skal vi lykkes og anleggsbransjen er klar til å gjøre sitt.
Voldsom interesse for ammoniakkskip
