Nasams HML kan rulle inn og ut av Luftforsvarets C-130J Hercules, noe som bidrar til å gi luftvernet en forbedret strategisk kapasitet. (Bilde: Per Erlien Dalløkken)

NASAMS III/HIGH MOBILITY LAUNCHER

En av Norges største eksportsuksesser: Nå er ny versjon klar

Humvee med Amraam-missiler i Forsvarets nye luftvern.

NASAMS

Forkortelsen står for Norwegian Advanced Surface to Air Missile System

Utviklet av Kongsberg sammen med Luftforsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Raytheon

Ble fullt operativt i 1998 med oppgradert versjon (NASAMS II) operativt i 2007

Er Forsvarets eneste bakkebaserte luftvern og brukes i Norge til punkt- og områdeforsvar

En ytterligere oppgradering til NASAMS III skal være ferdig i 2018

Lockheed Martin C-130J

  • Lengde: 34,37 m
  • Vingespenn: 40,38 m
  • Høyde: 11,81 m
  • Vekt uten last: 39 044 kg
  • Lasteevne: 21 701 kg
  • Maks takeoffvekt: 74 389 kg
  • Motorer: 4 x Rolls-Royce AE2100D3 turbopropmotorer à 4 591 hk med Dowty R391 seksblads komposittpropeller
  • Marsjhastighet: 660 km/t (355 knop)
  • Rekkevidde uten last: 6 852 km
  • Rekkevidde med last: 4 407 km
  • Marsjhøyde: 8 230 m
  • Norge har fire maskiner: «Frigg» (levert november 2008), «Idunn» (levert april 2009), «Nanna» (levert mai 2010) og «Frøya» (levert oktober 2012)

Ei massiv feltvogn med fire missiler på taket.

Den kan minne om noe fra tegnearket til en tolvåring som har illustrert det tøffeste han kan forestille seg.

High Mobility Launcher (HML) heter kjøretøyet som er den nyeste utskytingsplattformen for luftvernet Nasams.

Ny mobilitet

Teknisk Ukeblad var med da HML ble fraktet med fly for andre gang tidligere denne uka. (Første gang var i september 2014, da systemet ble prøveskutt på rakettskytefeltet i Vidsel i Nord-Sverige, se video nederst i artikkelen).

Den korte flyturen fra Gardermoen til Rygge gir en god demonstrasjon av HMLs fortrinn.

Begrepet «high mobility» viser nemlig ikke til selve kjøretøyets framkommelighet og hastighet, som er bedre enn dagens Nasams-lastebiler, men på systemets mobilitet der det for egen maskin kan rulle rett ut av en C-130J Hercules så å si klar til skudd.

– Dette betyr at HML gir oss en taktisk og strategisk mobilitet som vi ikke har i dag, sier John-Arild Bodding, som er fagsjef luftvern ved Luftoperativt inspektorat på Rygge.

To Hercules er nok

Nasams er modulært bygget opp og består av kommando- og kontrollstasjoner, aktive radarer og passive elektroptiske/infrarøde sensorer (EO/IR) i tillegg til utskytningsenheter.

Nå kan to av Forsvarets moderne C-130J transportfly kan frakte med seg en HML (det som gjerne kalles «effektor»), en kommandosentral, en radar og EO/IR-sensor.

Selv om Nasams-komponentene typisk er koblet sammen i nettverk i større antall, vil dette være tilstrekkelig med utstyr til det som på forsvarsspråk kalles «minimum engasjementskapasitet».

De konvensjonelle utskytingsrampene i Nasams-systemet har seks missiler i kasser («canister launchers»). Dette er langt større enheter som egner seg mer til statisk beskyttelse av for eksempel flyplasser og byer.

Med dagens system er det ikke relevant å snakke om lufttransport. Det trengs to Hercules bare for å frakte én «launcher» med kasse og lastebil. Skal luftvernet fraktes langt, skjer det med båt.

Forsvaret kan altså sette inn luftvern langt borte langt kjappere. Og når det først står ute på oppdrag, kan det flyttes rundt mye raskere.

Nasams III i 2018

Nasams lages av Kongsberg Defence Systems i samarbeid med Raytheon og har vært i bruk i 20 år.

Dette er det mest solgte luftvernsystemet i Nato de siste årene og regnes som en av Norges største forsvarseksportsuksesser.

Siden den første versjonen ble tatt i bruk med inititell operativ kapasitet av Norge i 1994, var den første oppgraderingen til Nasams II klar i 2007.

Nå er det på nytt såpass store oppgraderinger som foregår at Forsvaret betegner det som kommer ut i andre enden som tredje generasjon:

– Det er tre delprosjekter her: HML med ny radarsoftware og noen oppgraderinger av kommandosentralen er én ting. I tillegg oppgraderer vi gamle «canister launchere» og bytter hele kommunikasjonssystemet for hele Nasams. Disse tre tingene gir Nasams III, som skal være ferdig i 2018, sier Lars Laudal, som er prosjektleder luftvern i Forsvarsmateriell luftkapasiteter.

IP-teknologi

I Nasams er vanligvis fire systemer bundet sammen i ett nettverk som deler sensorinformasjon i sanntid, reduserer forsinkelse, korrigerer sensortrack og sørger for mest mulig effektiv leveranse av Amraam-missilet.

I den nye kommunikasjonsløsningen benyttes fortsatt radio, men dette er løftet over på ip-teknologi.

Laudal forteller at tidligere måtte de enkelte Nasams-enhetene koble seg rett inn i ildledningssentralen. Det endrer seg med det nye utstyret for sikker ip-kommunikasjon, der det altså etableres logisk forbindelse i stedet for fysisk.

– Det nye systemet blir langt mer fleksibelt, der de enkelte komponentene kan plasseres hvor som helst i teigen. Enkelt forklart handler det om å få riktig data til riktig sted til riktig tid, sier Laudal.

Den nye ip-løsningen er allerede i operasjonell bruk hos andre enn Norge og har ifølge Kongsberg demonstrert høy ytelse og stabilitet.

– Når vi nå kommer på samme nivå åpner det for muligheten for mer samarbeid og samtrening med andre Nasams-brukere innenfor Nato, sier Bodding.

Fire AIM-120B

At HML-plattformen er «High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle», altså Humvee fra amerikanske AM General, henger sammen med at mye av utviklinga stammer fra Raytheons SLAMRAAM-prosjekt (Surface Launched Advanced Medium Range Air-to-Air Missile) som ble offer for den amerikanske budsjettøksa i 2011.

Hovedvåpenet er som på resten av Nasams «Advanced Medium Range Air-to-Air Missile» (AIM-120 AMRAAM).

Det er plass til fire AIM-120B-missiler i takstativet på Humvee-en, men potensielt ytterligere to dersom man bruker C-versjonen av missilet som har litt mindre vinger.

Det nøyaktige antallet HML-effektorer Norge skal ha, vil ikke Forsvaret ut med.