Nyhetsstudio

– Hetebølger er ikke lenger en gladnyhet. Det synker gradvis inn i folk ute i Europa at dette antagelig er den kaldeste sommeren de vil oppleve, sier Jonas Kittelsen.

Klimaaktivisten og talspersonen for Extinction Rebellion Norge har akkurat tatt toget rundt i Europa og opplevd hvordan samtalen om hetebølgen har snudd mens solen steker og branner herjer.

– Vi er litt etter i Norge, som er et slags annerledesland som må vekkes, sier Kittelsen, som snart vender tilbake fra ferie for å gjøre forfatterdebuten.

«Flertallet»

For samtidig som han er i gang med å samle ulike solidaritetsbevegelser til en bredere folkebevegelse i klimakampen, har han tatt seg tid til å skrive bok.

– Boken er først og fremst skrevet for dem som i likhet med meg ikke ser fram til fremtiden vi går i møte, sier han til NTB om «Verden venter på oss» med undertittelen «et kampskrift for en levelig framtid».

– Jeg vil prøve å nå ut til dem som føler seg passive og hjelpeløse. De som vet at noe må gjøres, men føler at det er nytteløst. Studier viser at det er flertallet av nordmenn, sier Kittelsen.

Han tilføyer – med et ordvalg som i hetebølgetider har blitt ladet:

– Det må en gnist til, og den prøver jeg å tenne hos alle dem som føler seg overveldet.

«Bare handler»

– Med det du kaller et kampskrift?

– Det er en ærlig invitasjon til det arbeidet som står foran oss, som vil kreve modighet. For det blir en kamp, konstaterer Kittelsen, som har over 50 aksjoner mot fossilindustrien bak seg, og legger til:

– Det er reelle motsetninger her.

På spørsmål om hvordan han selv klarer å opprettholde håpet om at det nytter, lyder svaret:

– Det er noe privilegert å tro at man må ha håp for å handle. Hvis huset ditt brenner ned, eller du står med vann til knærne, snakker du ikke om håp. Du bare handler og gjør det som må gjøres.

«En plikt»

Jonas Kittelsen ser ikke lyst på fremtiden, men kjemper videre fordi det kommende tiåret blir «avgjørende for menneskets framtid og våre livsutsikter».

– Da gjelder det å gjøre alt i sin makt for å dytte i gang de prosessene som må til. Det føles som en plikt og det eneste rasjonelle å gjøre.

For ham er det å skrive boken del av det samme engasjementet som førte ham inn bak FNs klimatoppmøte og inn i den globale klimabevegelsens strategimøter.

Boken utkommer 18. august på Forlaget Oktober og lanseres på Kunstnernes Hus i Oslo.

«Var trygt»

Alt startet på Grønland i Oslo, der Jonas Kittelsen var blant de få etnisk norske og med skolekamerater fra andre land som hadde erfart krig og global urett.

– Jeg fikk et globalt blikk, og så også hvordan Norge var et trygt, godt sted å komme til, minnes han.

Da unge Jonas hørte om «disse klimagreiene» da han var i tenårene, trodde han ikke det var så ille, fordi de voksne ikke reagerte. Etter videregående studerte han kinesisk i Shanghai et år.

– Hver morgen så jeg ut av vinduet for å se om lyktestolpen over veien var synlig. Var den ikke det, var luftforurensningen så stor at jeg ikke kunne trene. Jeg lærte at man ikke kunne flykte fra naturens realiteter.

«Redd tjueåring»

Vel tilbake i Norge lette han etter bøker og studier for å se hvor han kunne bidra. Boken han selv nå har skrevet, er den han gjerne ville funnet da han var «en redd tjueåring».

– Jeg har skrevet fordi jeg mener det jeg har å si er viktig og nødvendig. Jeg har også vært bevisst på at man må ha innestemme noen ganger, sier han med glimt i øyet.

Ifølge forfatteren handler boken både om de dype strukturelle og kulturelle endringene som faktisk må skje og hva det betyr for håp og demokrati. Men den kommer også inn på strategi – hvordan komme oss dit vi må.

– Det vil uansett kreve modighet, for det vil bli ukomfortabelt. Mennesker, ofte en liten gruppe mennesker som begynte kampen, har tatt kontroll over sin skjebne før, sier Kittelsen.

Samler organisasjonene til én folkebevegelse

Jonas Kittelsen avslutter boken «Verden venter på oss» med å omtale det han nå er i gang med.

– Vi prøver å samle de ulike solidaritetsbevegelsene, enten det er klima, Palestina-, freds- eller kvinnerettsbevegelsen, til én folkebevegelse. Jeg oppfatter at alle ser de ikke er sterke nok alene, sier Extinction Rebellion-talspersonen.

Han snakker om hvordan arbeiderbevegelsen klarte dette i starten av forrige århundre: Å samle brede samfunnslag, noe som endret Norge og gjorde landet til det det er i dag.

– Vi har allerede snakket med lederne av mange organisasjoner, mange bevegelser, og er godt på vei med å utvikle felles narrativ og plattformer for et tett samarbeid. Eksempler er kursing og store fellesmarsjer – slik man har sett med No Kings og i Minneapolis. Bevegelsen kommer nok til å hete Solidaritet, sier han til NTB.