Denne bedriften har løst luseproblemet

Knapt én centimeter lang representerer lakselusa den lille tua som velter store lass i Norges nest største eksportnæring. I tillegg til problemene den påfører villaksbestanden, brukes enorme ressurser på å holde lusa i sjakk ute i de åpne anleggene. Mange ulike metoder testes nå ut gjennom de såkalte utviklingskonsesjonene som er delt ut de siste seks årene.

Akvafuture deltok i ordningen og tok sine utviklingstillatelser i bruk allerede i 2018.

Da hadde Brønnøysund-selskapet allerede skaffet seg erfaring fra småskala-drift på spesialtildelte FOU-tillatelser tilbake til 2012.

Nå er de en av seks kandidater til Norwegian Tech Awards 2021, som deles ut 18. november (se faktaboks). Vi presenterer alle sammen. Her kan du stemme.

Akvafutures konsept fungerer så godt at de som eneste oppdretter med fisk i sjø har fått fritak fra Mattilsynet for rutinemessig fysisk telling av lus.

– Rett og slett fordi vi ikke har noen, smiler daglig leder Thomas Myrholt.

Samler avføringen

Akvafutures design for lukket oppdrett i sjø er en tett pose av en forsterket PE-duk, hengt opp i en solid betongring. Fire velvoksne sugerør stikker 25 meter ned og fyller posen med friskt og lusefritt vann fra dypet.

Vannet forlater posen i en ventil i bunnen hvor det vesentligste av sedimenterbare avfallsstoffer fanges opp. Dermed løser man også oppdrettsproblem nummer to – store utslipp til nærmiljøet.

De tradisjonelle åpne anleggene gir et forholdsvis kraftig punktutslipp og trenger utslippstillatelse etter forurensningsloven. Belastningen under et åpent anlegg er så stor av lokaliteten jevnlig må brakklegges, slik at naturen får tatt seg inn igjen.

Akvafutures utslipp er av langt mindre art. Helt utslippsfritt er det ikke, for vannet som går ut igjen, inneholder oppløste næringssalter det ikke er mulig å samle opp i mekaniske filtre.

– Hadde vi jobbet med et resirkuleringsanlegg (RAS), ville vi bearbeidet vannet videre og tatt ut nitrogen og CO₂ og tilsatt nytt oksygen. Men å drive et helt lukket anlegg er dyrt og energikrevende, særlig om man skal bygge installasjonene på land.

Akvafuture har heller gått en annen vei og ønsker at arter som sukkertare og blåskjell skal livnære seg på det næringsrike vannet som slippes ut.

– Det er i praksis CO₂-fangst under havet, og det vi dyrker, kan vi ta tilbake i fiskefôret eller til humant konsum.

Bærekraft

Myrholt mener bærekraft-begrepet handler om å utnytte de ressursene man har tilgjengelig på en best mulig måte, samtidig som man belaster omgivelsene så lite som mulig.

– Null avtrykk er alltids et mål, men om man tenker at det skal oppnås gjennom null utslipp, ved å satse på for eksempel resirkulering (RAS), krever et slikt anlegg mye stål, betong, endring av landskapet – samt store mengder energi til å bygge og å drive anlegget. Man må se helheten i dette.

– Folk sier gjerne «få dritten på land». Men vet de hva det handler om i vannvolumer og energibehov?

– Nei, det tror jeg ikke de gjør. Det er enorme volumer vann som flyttes, men fordi vi ligger nedsenket i sjøen og har bare én centimeters forskjell innenfor og utenfor merda, er det er ikke noen stor kostnad å løfte inn vannet uavhengig av flo og fjære.

Hver merd er 90 meter i omkrets og rommer 6000 kubikkmeter vann. Gjennomstrømmingen per time er 3000 kubikkmeter, noe som gjør at selskapets 30 merder hver time skifter ut 90.000 kubikkmeter vann.

Det tilsvarer volumet i 36 konkurransebassenger med olympiske mål på 50 x 25 meter.

Likevel snakker vi om en energikostnad på under én krone kiloen ferdig produsert fisk. Mesteparten av energiforbruket går til å filtrere slammet, og sammen med de øvrige håndteringskostnadene er det der den største driftsutgiften ligger.

– Vi bruker over seks kroner per kilo ferdig fisk på å håndtere slammet, noe som tilsvarer omtrent det oppdretterne i åpne anlegg bruker på å bekjempe lakselusa.

Fra utgift til inntekt

Å snu slamhåndteringen fra kostnad til inntekt er en av selskapets store utfordringer fremover. I dag blir mye av slammet levert i flytende form til et biogassanlegg, men noe går også som gjødsel til landbruksnæringa.

Problemet er at slammet inneholder salt, noe Akvafuture har løst gjennom et egenutviklet system som reduserer saltinnholdet før de tørker slammet til et pulver. Prosessen gjør slammet egnet til bruk i gjødsel, og utblandet med andre innsatsfaktorer får man ned saltinnholdet ytterligere.

– Utfordringen med å utnytte slammet er skala, men når man får nye konsesjoner og større skala, vil man få grunnlag til å bygge infrastruktur for å utnytte denne ressursen lønnsomt. Det er viktig å bygge en verdikjede også for dette, slik at ulike aktører finner lønnsomme løsninger i hvert sitt ledd.

Smartere merder

Det ligger også en stor forbedringsmulighet i å utnytte datafangsten til å jobbe smartere.

– Vi har over tid samlet store mengder data, og dem skal vi bruke til å gjøre merda smartere. Vi jobber nå med å strukturere dataene på teknisk og biologi for å se sammenhengene og forstå hvordan vi skal drifte optimalt. Vi kan regulere vannmengde, hastighet, dynamikk og oksygenforhold slik at merden «lever med» fisken gjennom døgnet. Da kan vi tilpasse merdbildet til fôring og gi trim for best mulig tilvekst.

Selv om han har mange flere spaker å dra i, og større muligheter til å ta kontroll enn de som driver i åpne merder, mener ikke Thomas Myrholt at autonomi og full maskinstyring er noe mål.

– Det er mange komplekse oppgaver som krever forståelse fra et menneske, ting vi ikke greier å overføre til data og maskiner. Vi ser at det går mer og mer den veien, men vi har ikke noen visjon om at alt skal automatiseres. Kanskje kommer vi dit, men per i dag bør vi sørge for at systemene er smarte og støtter røkterens jobb. Jeg har ikke trua på at maskinene skal ta over røkterens jobb.

Tredjepartsvurdering

Jon Arne Grøttum, som er direktør for havbruk i Sjømat Norge, sier dette om Akvafuture:

«Akvafuture er et av de anleggene som har mest erfaring med å drifte semilukket havbruk i sjø, med sine poser som er hengt opp i betongrammer. Som et resultat av sin delvise oppsamling av organisk materiale, gir anlegget mulighet for å drive produksjon av sjømat i skjermede områder med begrenset vannutskiftning (typisk terskelfjorder). Skal havbruksnæringen nå sine ambisiøse mål, må nye teknologiske løsninger som gir mulighet til å utnytte skjermede eller eksponerte farvann, hvor tradisjonell teknologi ikke kan benyttes, utvikles. Akvafutures bidrag er derfor viktig for den fremtidige utviklingen av norsk havbruksnæring.»