Hun bruker maskinlæring til å redde liv under havoverflaten

– Jeg har alltid vært opptatt av gjenbruk og det sirkulære. Ta skjorta mi for eksempel. Det er min fars gamle som jeg har sydd litt på, sier Kari Torfinnsdatter Rønningen (25) og peker på den mørk blå skjorten hun har på seg.

Denne sommeren jobber hun ikke kun med å forbedre klær. Rønningen utvikler kunstig intelligens som skal gjenkjenne tapte fisketeiner på sonarbilder, slik at de kan hentes opp og få nytt liv.

– Det er litt det samme, sying og koding. I starten var jeg ikke noe flink, men så begynte jeg bare å gjøre det. Og så plutselig så kan man litt.

Fra symaskin til maskinlæring

Kombinasjonen av miljøengasjement og teknologi-interesse åpnet døren til sommerprosjektet hos Green-Bay, en bedrift som finner og gjenbruker tapte fiskeredskaper.

Til vanlig studerer hun kybernetikk og robotikk ved NTNU, men nå jobber hun med å effektivisere ryddingsprosessen, som foreløpig har vært manuell og tidkrevende.

– Når det gjelder bruk på sonarbilder, så kjenner jeg ikke til noen andre som jobber med dette her på særlig skala.

Det sier daglig leder i Green-Bay Tord Aslaksen. Han beskriver prosjektet som en unik ressurs.

− Kari bringer kunnskap inn til oss som er kjempeverdifull.

Målet er at den nye teknologien skal tas i bruk til nyåret.

Lettere sagt enn gjort

Å trene den nye modellen er krevende: teinene er ofte bare noen millimeter store på bildet, og kan lett forveksles med stein eller andre objekter.

− Det finnes mange kjempegode algoritmer for objektdeteksjon, men det brukes ofte på vanlige RGB-bilder. Grunnen til at de er så gode, er at de trenes på utrolig mye data. Men det finnes ikke så mye sonar havbunnsdata, og de er ofte ikke «open source».

− Hvis man bare kunne tømt sjøen, og hadde verifisert alt, så hadde det ikke vært like vanskelig.

Studiet er en svakhet og en styrke

Prosjektet til Rønningen er en del av REdu, et rekrutterings- og kompetanseprogram som kobler studenter med bedrifter for å løse ulike miljøutfordringer. Hun beskriver overgangen fra sivilingeniørstudiet til praksis i bedrift som en utfordring.

– Plutselig må du håndtere masse data som aldri følger standardene du tror de skal følge. Men man prøver og gjør masse dumme ting, så finner man som regel ut av det til slutt.

– Hva har vært overraskende med arbeidet?

– På studiet lærer man alle disse avanserte metodene og så tenker man at industriene har alt dette. Men det er stor variasjon. Man føler seg ofte litt liten når man studerer, men så finner man ut at man faktisk har noe å bidra med.

Et fortrinn med unge på laget

Tord Aslaksen i Green-Bay er overbevist om at samarbeid med studenter er veien å gå.

– Dette er en måte å ligge mer i tet på nå som utviklinga går forferdelig fort.

– Har du noen oppfordringer til andre i bransjen som vurderer å involvere unge?

– De unge studentene er best posisjonert til å ta de nye verktøyene i bruk og er mindre bunnet til på tradisjonelle måter å jobbe på. Vi har ikke angra et sekund.