Vill i nikkersen

Onsdag og torsdag denne uken inviterte Norsk Industri til sin årvisse konferanse i Bodø. Her samles aktører fra industri, arbeidsliv og politikk for å snakke om muligheter og utfordringer i tiden. Og la det ikke være tvil: Det finnes absolutt muligheter for økt verdiskapning og videreutvikling av industri her hjemme. Det er i hvert fall ikke måte på ambisjoner og løsninger som finnes når næringsminister Vestre (Ap) taler til en forsamling av håpefulle verdiskapere.

En ordflom uten like

I velkjent stil peprer han salen på sitt engasjerende og entusiastiske vis – med en ordflom uten like. Det er vanskelig ikke å tenke at «dette kommer til å ordne seg» når han er ferdig snakket. Vestre rekker å si så mange flere ord enn oss andre i løpet av normal taletid. Jeg er sikker på at han allerede har rukket dobbelt så mange ord som meg i løpet av sitt unge liv – til tross for at jeg er en generasjon eldre.

Ordflom er ikke ment negativt i denne sammenheng. Vestre er flink og klarer å trekke frem alt som skal løses. I tillegg til å signalisere at nå – NÅ – vil det snart komme beslutninger som nærmest vil gjøre Norge til et eldorado for industrien. Han sikter da til «Grønt industriløft 2.0», som vil bli lagt frem om kort tid.

Vi får inntrykk av at vi kan glemme frykten for at amerikanske Inflation Reduction Act vil støvsuge enda flere norske industrietableringer over dammen. Og klimamålene, jo, dem kommer vi til å nå.

Hør bare ...

Det er lett å bli imponert over entusiasmen og trykket til næringsministeren. Det er rett og slett vanskelig ikke å like fyren. Spesielt når kredoet er like tydelig og enkelt som det er godt kommunisert. Her noen smakebiter, litt løst sitert:

– Norge har verdens beste muligheter.

– Dette skal vi klare, dere!

– Det er ingen konflikt mellom å kutte utslipp samtidig som vi øker verdiskapningen.

– Batterier! Vi kommer til å trenge avsindig mye batterier!

– Vi har verdens beste fagarbeidere, arealer, gode handelsavtaler og er verdensledende. Nå er det bare å selge og investere.

– Melkøya er et fantastisk industri- og klimapolitisk kinderegg.

– Det vil bli mer kraft til Nord-Norge etter elektrifiseringen.

– Vi skal aldri mer ha en Fosendom.

– Målet vårt er ikke å si nei til ny industri – derfor må vi bygge ut kraft.

– De 13 søte havturbinene vi har nå, skal bli til 1500 sexy turbiner som norsk leverandørindustri skal være med på å bygge.

– Dersom vi henger med hodet, hvem skal få det til da?

Flommen av muligheter virker endeløs. Optimismen like så. Og hvem kan vel sitte stille i stolen når Vestre til slutt oppsummerer status med at: – Sam Eyde ville blitt vill i nikkkersen!

Hvorfor i all verden reiste ikke hele salen seg i vill jubel? I ren eufori over et innlegg vi knapt noen gang tidligere har hørt fra en næringsminister?

Må ha skoa på

Jeg har ikke hele svaret, men tenker at én grunn til at jeg lot meg inspirere, men at store deler av salen forble forbeholden, er at jeg ikke «har skoa på».

Jeg skal ikke bygge batterifabrikk, aluminiumsverk eller vindpark i Nordsjøen. Jeg skal heller ikke kjempe for kraft til etablering av ny industri nordpå. Jeg skal heller ikke risikere kapital i slike investeringer. Ei heller er jeg velstående nok til å føle meg uønsket i landet.

For meg er det lett å like Vestre og budskapet hans.

Jeg tror at mange av dem som vitterlig har skoene på, ser det annerledes. De som skal utvikle nye regioner. De som mangler tilgang på kraft når de skal investere i – og utvikle – industri og næring. Som skal konkurrere mot etableringer internasjonalt. Du skal jo tross alt ikke lenger enn rett over svenskegrensen før etableringer som Northvolt er en reell trussel mot norsk industris fremtid. For ikke å snakke om alle aktørene som nå virkelig må til pers hva angår kutt i utslipp. Vi har kuttet kun fem av prosentpoengene vi må kutte frem til 2030. Det er 50 prosentpoeng igjen! Det skal holde hardt. Reisen blir kostbar, enten vi lykkes eller ei.

Polkabjørn reddet kvelden

For å skape entusiasme i en sal fylt av norsk industri og næringslivsetablerere må statsråd Vestre rett og slett levere varene. Det holder ikke med optimisme, en vinnende personlighet og lovnader. Ingen blir lenger «ville i nikkkersen» av næringsministerens forføreriske taler.

Nå må det leveres. Flere av dem jeg snakket med, ga uttrykk for at de kommer til å tro det først når de får se det. Derfor sto entusiasmen i salen til terningkast 2.

Først senere på kvelden, da Polkabjørn og Kleine Heine fremførte glansnummeret «Jeg er fra Romsdalen – Norges Tyrol», tok det av i salen.

Det bør næringsminister Vestre legge seg på minne – uten dermed å konkludere med at jodling bør være hans neste trekk.