Skal roboten din se ut som et menneske eller en robot?

Vi er noen dobbeltarbeidende sølvfatserverende foreldre her som kunne trengt litt hjelp fra en robot. I Kina er de overalt og kan kjøpes i robotbutikker. Når skal de lanseres i Norge til en overkommelig pris? Jeg ønsker meg en som rer opp senga, setter på en vask og kaster gammel mat fra kjøleskapet.

Wall Street Journal har laget en morsom videoreportasje der den norske gründeren Bernt Børnich viser fram hjemmeroboten Neo som gjør husarbeid. Slike videoer florerer på Youtube, og de handler som regel om hvor avanserte praktiske oppgaver roboten greier å løse.

I en annen video jeg så, gjorde roboten først litt husarbeid, deretter satte den seg ved siden av eieren sin i sofaen og så på TV. De hadde det ganske koselig sammen, de to. Da slo det meg: Det er jo dette som blir den største gevinsten. Menneskelignende kontakt.

Det er mange som ønsker seg mer av det. Ensomme mennesker. Noen som synes det ble stille etter at barna flyttet ut. Demente på pleiehjem.

Menneskehjernen er ikke så avansert, så den vil enkelt la seg lure av en menneskelignende figur. Opplevelsen vil langt på vei være at man sitter i sofaen med en god venn. Pulsen vil gå ned, man får frigjort oksytocin og føler seg bra.

Sameksistens

Vi mennesker trives godt i sameksistens med andre arter. Mange vil nok mene at en hund eller katt er bedre selskap enn et annet menneske. Dyr gir ubetinget hengivenhet uten å dømme eller stille krav. Med et dyr får man samvær uten krangling eller sosiale forventninger. Relasjonen kan derfor føles enklere og tryggere enn mellommenneskelige forhold.

Tanken på at en ny art kan levere dette, og i tillegg hjelpe en funksjonsnedsatt med praktiske behov eller en Tårnfrid som meg med husarbeid, er besnærende. Vil hjemmeroboten bli det største for menneskeheten siden temmingen av hunden?

En frastøtende tanke

Det er også noe frastøtende ved tanken på at alle skal ha hver sin hverdagsrobot. Boka Klara og solen av Kazuo Ishiguro beskriver et samfunn der alle tenåringer lever sammen med en «kunstig venn» – en høflig, vennlig og sosial androide. I dette samfunnet tenker foreldrene at tenåringene blir bedre mennesker som voksne hvis de bruker tid sammen med en perfekt humanoid robot i stedet for jevnaldrende med menneskelige feil og sosiale mangler.

I boka blir det virkelig ekkelt når det viser seg at hovedpersonen, tenåringen Josie, er dødssyk, og at moren har kjøpt den kunstige vennen Klara for at hun skal trenes opp til å ligne mest mulig på datteren. Da kan moren ha en kopi av datteren når hun dør, slik at sorgen og savnet skal bli lettere å bære.

Roboten i kiosken

I Kina er ikke dette bare en dystopisk idé. Der betjener roboter hotellresepsjoner og står bak disken i kiosker. Man kan spasere inn i en robot-forretning og velge om man vil ha en som ligner på et menneske eller en med tydelig robot-preg.

President Xi Jinping har sagt at landets KI-industri skal «prioritere praktisk anvendelse», og det har fått effekt. I en reportasje i august beskrev New York Times hvordan KI-teknologi og roboter er overalt i Beijing.

Hvis menneskehjernen kan la seg lure av en menneskelignende figur og få den samme automatiske følelsesresponsen i møte med en robot – så vil det vel også gå andre veien. Dårlig behandling av en humanoid robot fordi det bare er en maskin, vil skape en dehumaniserende følelse som avstumper mennesker i møte med hverandre.

Jeg krympet meg da jeg så en reportasje på Dagsrevyen der kinesiske barn pekte og lo fordi en robot snublet. Det var litt vemmelig, for det framkalte samme følelse i meg som om et ekte menneske hadde blitt latterliggjort av en flokk.

Derfor skal ingen snakke stygt til min hjemmerobot når jeg en gang får meg en slik. Hvis man henvender seg høflig til denne nye arten vi skal bli kjent med, kommer man helt sikkert til å føle seg bra selv.