Rentespøkelset – en utfordring også for det grønne skiftet?

La oss først se på noen positive, eller i det minste ikke fullt så negative, tegn. I Storbritannia har vindkraft nylig overgått kullkraft i installert kapasitet, med over 28 GW (gigawatt) i vindkraftkapasitet, mens gasskraft stagnerer. Selv om gasskraft fortsatt dominerer selve energiproduksjonen, reduseres andelen fossile kilder i det britiske strømnettet. Mye av dette skyldes overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen, som har bidratt til en 40 prosent reduksjon i utslippene siden 1990.

I USA har gasskraft også utfordret kullkraft etter at prisen på skifergass ga store volumer til lav pris etter finanskrisen i 2008. Selv om utslippene totalt sett ikke har falt like dramatisk, skyldes den «manglende økningen» av utslipp mindre bruk av kull. Gasskraft er den største kilden til kraftproduksjon med 500 GW installert effekt, mens fornybare kilder ligger litt bak med 330 GW totalt.

Langsiktige løsninger

Nå som vi opplever økte priser og renter, kan det være utfordrende for kapitalintensive prosjekter med lang levetid, som investeringer i fornybar energi og omstilling av eksisterende industri. Lån og finansiering blir dyrere, og investeringer i kortsiktige renter og sparekontoer blir mer attraktive for investorer enn langsiktige infrastrukturprosjekter. Dette øker kostnadene for prosjektene, og høyere krav til avkastning gjør det enda vanskeligere.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har påpekt at økningen i rentenivået påvirker fornybar energi mer enn fossile kraftverk. En økning på 5 prosentpoeng i rentenivået har liten innvirkning på kostnadene for gasskraft i USA, men kan øke kostnadene for sol- og vindkraft med en tredjedel.

Politikk virker

Men igjen viser det seg at politikk spiller en avgjørende rolle. I USA opprettholdes investeringene i fornybar energi blant annet takket være omstillingspakken «Inflation Reduction Act», som sikrer gunstige lånevilkår for fornybare infrastrukturprosjekter i tillegg til andre former for stimuli. I Norge er situasjonen dessverre annerledes. Investeringene i fornybar energi går ned, mens olje- og gassinvesteringene forblir høye, til tross for et synkende kraftoverskudd. Det er varslet at – etter min mening – svært ukloke beslutninger skal reverseres og at eksempelvis kistespikeren høyprisbidraget skal fjernes. Dette gjør ikke nødvendigvis at det kommer en hel masse nye prosjekter av seg selv, men det er i alle fall en kunstig hindring som fjernes.

Hvordan påvirker trangere tider viljen til omstilling?

Det er to perspektiver. For det første kan økte kostnader gjøre omstillingen for dyr, som eksempelvis fornybar kraftproduksjon, elektrifisering av industrielle prosesser mm. Noe som forsterker dette, er at befolkningen først og fremst ønsker hjelp og støtte i dag, fremfor å ta stilling til kommende arbeidsplasser og industrimuligheter eller mangel på nedgang i sysselsetting noen år inn i fremtiden.

Det motsatte perspektivet er at manglende omstilling kan føre til enda større kostnader i fremtiden.

Den første av disse to tilnærmingene er kanskje det man naturlig ser for seg når alt blir dyrere og man ser at stadig flere land går i en mer proteksjonistisk retning.

Svaret er ikke gitt

Men resultatet av høstens kommune og fylkestingsvalg ga ikke et entydig svar på dette. Uten å gå inn i veldig dype politiske analyser av valgresultatet, er en observasjon at nykommeren Industri- og Næringspartiet har gjort et brakvalg i enkelte kommuner i Vestland, med tosifrede prosenter av stemmene. Partiet har blant annet frontet motstand mot alle former for vind- og solkraft, og de ønsker utredning av kjernekraft og bergvarme. Samtidig har flere av partiene som går inn for utbygging av vindkraftverk, vunnet i sine kommuner, og i Lebesby i Finnmark gikk både Arbeiderpartiet og Høyre kraftig frem, blant annet med sine standpunkter om en ønsket utvikling av vindkraft i kommunen.

Nå blir det spennende å se hvordan alle kommunestyrekonstellasjoner blir seende ut og om totaliteten av alle kommunenes planer blir stor nok til å svare på samfunnets overordnede behov for ny kraftproduksjon, nytt nett og nytt forbruk.