Kildene skal tas. De skal advares og skremmes til taushet

I kanskje det mest åpne av de åpne demokratier, i selve lykkelandet, i balansegangen mellom et nesten utopisk velferdssamfunn og et vellykket kapitalistisk system, finnes det et helt samfunn av det som kan virke som organisert og strukturert hemmelighold.

For den norske oljebransjen er et eget samfunn, som i stor grad er bygget opp av samhold og lojalitet, der det ryddes internt, der prosessene og de tapte milliardene holdes skjult helt fram til noen – enten i media eller blant de få varslerne i byråkratiet og næringen – mener det har gått for langt.

Det finnes flere eksempler på at de som vil si noe åpent og kritisk om bransjen, får pent beskjed om å holde nebbene lukket, og i verste fall pakke sammen sakene sine om de blir for frittalende.

• Varslingen fortsetter på Goliat: Petroleumstilsynet nekter å si hva det handler om

Bør ønske debatten velkommen

Rolf Wiborg er ett eksempel: Mangeårig kontroversiell forkjemper for å forvalte petroleumsloven på best mulig vis i Oljedirektoratet, fikk sparken etter å ha kommet med flere krasse varsler rundt forvaltningen av petroleumsressursene. Mange var selvsagt uenige med Wiborg, men han fikk rett i flere av advarslene sine, selv om enkelte vil mene at han var i overkant frisk i vendingene. Oljedirektoratet mente årsaken til avskjedigelsen var grov uforstand i tjenesten, og ikke knyttet til varslingene.

Idar Martin Herland, elektriker og fagforeningsmann i Statoil-systemet fikk i februar i år en disiplinær reaksjon fra Statoil etter å ha skrevet sin mening om blant annet Statoil-ledelsen i media.

Mest sannsynlig risikerer også han jobben sin hvis han fortsetter å være kritisk med samme språkbruk i tiden framover. Man kan selvsagt mene hva man vil om Herlands form og farge, men det skaper i hvert fall en offentlig debatt.

Oljebransjen har de siste årene hatt store utfordringer: Først med kostnadskontroll, deretter med HMS-problemer. Begge delene kunne muligens ha vært unngått dersom det var bedre kultur for å si ifra om kritikkverdige forhold.

Selv om det sikkert er ubehagelig, bør dette samfunnet som kalles oljebransjen heller ønske denne typen offentlig debatt velkommen, framfor å drive avstraffelse av sine kritikere.

Strigla meglere og teknologi i verdensklasse

For oljebransjen er et samfunn. Det er et samfunn av strigla meglere. Av byråkrater. Teknologiutviklere i den absolutte verdensklasse. Lynskarpe analytikere og big data. Ingeniører som har flytta grenser man tidligere trodde var umulig: Byggingen og flyttingen av Troll-plattformen. Kryssinga av Norskerenna. Condeep-konseptet. Subsea-teknologi med enorme markeder over hele verden, og nesten uforståelig komplekse løsninger.

Det er et samfunn av steindyktige offshorearbeidere: Ingeniører, operatører, klatrere, elektrikere, isolatører, sveisere, papirflyttere og helsepersonell, rengjørere og kokker, tillitsvalgte og vaktbikkjer, vernetjenester og myndigheter, kilometerlange strømsatte kabler, kalkulatorkonger og kulerammedronninger, ROI, og internrenter, brannskumutslipp og rensing av borekaks, gjerne med verdens beste track record på helse, miljø og sikkerhet, en track record som stort sett er kjempet fram av miljøorganisasjoner og fagforeninger gjennom knallharde kamper, der resultatene i dag er det første som vises fram på komferanseplansjer fra de som satt på andre siden av forhandlingsbordet: De som ville ha færre HMS-arbeidere, som skulle nedbemanne og effektivisere. De som har titler som Vice President Global HSEQ Manager Region Europe & Asia, og som har buffet som sin favorittrett.

Oljebransjen er et samfunn med stolt historie om forvaltning. Historie om strategbyråkrater fra industridepartementet, om formingen av norsk sokkel, om sikring av ressurser, delelinjeavtaler og rettferdig fordeling, om sparing i pensjonsfond, handlingsregel og dodging av den ellers så utbredte ressursforbannelsen velkjent fra andre nasjoner proppfulle av naturressurser der pengene går til den lille overklassen, der middelklassen er nær ikkeeksisterende.

Oljebransjen er også et sidesamfunn av bygder og byer som vokser seg store og sterke i oppgangstider, der sysselsetting skapes, og liv kan leves, men som blir supersårbare når konjunkturpendelen svinger i feil retning og treffer en i fjeset: Kiosker som må legges ned, kokker som mister jobben, huslån som må fryses, søvnløse netter for yrkessjåfører og skipsbyggere, for lobbyister og kommunikasjonsmedarbeidere.

• Statoil-tillitsvalgt får refs etter leserinnlegg: – Vi opplever at tillitsvalgte knebles

Tålmodighet og dårlige erfaringer

Oljebransjen er et samfunn av tomme industrilokaler og håp om «lys i husan». Det er misligholdte forpliktelser, fortvilelser og langdrøye netter i svette og ensom desperasjon.

Oljebransjen er kokainsniffende blåskjorter og alkoholiserte turnusarbeidere. Det er ensomhet. Samhold. Lojalitet. Stolthet. Dødelige hopp fra plattformhøyder til havet.

Og det er trusler fra alle kanter. Svingende oljepriser. Klimrarisiko og Parisavtalen, 1,5-gradersmål og fremførbare underskudd, skrapmetall og drill or drop-decisions i splitter nye blokker i Barentshavet sørøst.

Oljebransjen er titalls, kanskje hundre milliarder kroner som har forsvunnet på enorme og til dels feilslåtte investeringer i utlandet. Det har vært tjæresand i Canada og forsøk på suksess i Myanmar. Fracking i USA.

Oljebransjen er et samfunn bygget av tålmodighet. Av dårlige erfaringer. Av suksesshistorier. Av årelange teknologiløp med testing av konsepter, kvalifisering av systemer, pilotering av teknologier, prøving og feiling. Skyting av seismikk og tørre brønner. Det er et samfunn av folk som tror på noe, og som har fått det til. Folk som tror på noe og som har feilet. Som har stjålet ideer. Som har fått ideene stjålet.

Kildene skal tas. De skal advares og skremmes

Oljebransjen er også et ørlite samfunn av varslere. De som ønsker å si ifra, men som er livredde for å miste jobben. Som oppretter krypterte e-postadresser, slik flere av våre informanter har gjort i forbindelse med store, problematiske utbygginger på sokkelen, eller oljeselskapenes etterlevelse av Stortingets krav og forventninger.

Dette er folk som ikke en gang tør å ringe journalister eller myndigheter fra mobiltelefonene sine i frykt for å bli avlyttet og senere sparket.

Det er folk som tar bilder i skjul og varsler videre. De varsler om uakseptable forhold. Om tildekking av smuss og skjulte milliarder. De trues med oppsigelser og det jaktes på kilder. For kildene skal tas. De skal advares og skremmes til taushet. Selv om de gjør det i tro og håp om å kunne friskmelde en bransje de mener er syk.

Dette er folk som stort sett ikke gjør dette for å være kjipe, men fordi de vil gjøre det bedre.

Dette er en ukultur som bransjen bør ta ordentlig tak i. Så fort som mulig.

For det er fortsatt historier der ute som burde fortelles. Det er historier som bør gjentas. Og som bør bli spadd opp og endevendt igjen og igjen. Det er historier om Yme. Om Martin Linge. Om Skarv. Om Aasta Hansteen. Og om Goliat.