Kina har stanset importen av plastavfall

Kinas forbud mot import av plastavfall har ført til overfylte avfallsdepoter og nedgraving av plast i Vesten, mens kriminelle aktører vasker plastavfall i Sørøst-Asia.

USA, Japan, Canada og flere andre vestlige land har de siste årene begynt å grave ned tonnevis av plastavfall ned i bakken, brenne det eller lagre det. Og det gjelder faktisk plast som forbrukerne i god tro har levert i avfallscontainere stemplet «recycling».

Utviklingen er gradvis dokumentert av grupperinger, organisasjoner og medier verden over. Ingen har den fulle oversikten, men alle er enige om at Kinas nå ett år gamle stans for import av plastavfall har fått omfattende globale konsekvenser.

I Japan – som har verdens største plastforbruk per innbygger og tidligere sendte nesten åtte millioner tonn plast årlig til Kina – melder landets miljødepartement nå om overfylte avfallsdepoter.

Mengden plast som graves ned har steget med 25 prosent, mens forbrenning har økt med 56 prosent, viser tall fra departementet. En lignende utvikling er det blant annet i Canada og USA, hvor bransjenettstedet Waste Dive løpende følger arbeidet med plast i de enkelte statene.

– Verden over kjemper land og byer for å finne løsninger på de enorme avfallsmengdene av plast som vi alle produserer. Noen forsøker selv med gjenbruk, mens andre graver ned plasten. Og vi vet fremdeles ikke om den kinesiske importstoppen ender i en svart eller grønn omstilling på lengre sikt. For tiden er historien grå, sier lektor Daniel Hornweeg ved instituttet for energisystemer og kjernekraft ved University of Ontario, som har forsket på globale avfallsstrømmer.

• Forsker: Norge er et fangstnett for plastavfall

Skip med plast i pendelfart

Undersøkelser foretatt av en forskergruppe på University of Georgia viser at Kina og Hong Kong fram til 2018 tok imot over 72 prosent av verdens plastavfall. Det virket fornuftig på 1990-tallet og i begynnelsen av det nye årtusenet, da Kina opplevde en vekstboom og hadde massevis av billig arbeidskraft.

Skip som fraktet kinesiske varer til den amerikanske vestkysten, ble etter lossingen fylt med plast­avfall før de seilte tilbake. 4000 containere fylt med plast ble daglig fraktet fra USA til Kina. Men USA var ikke alene. EU var faktisk en enda større eksportør av plastavfall til Kina enn USA, viser undersøkelsen.

Danmark eksporterer det aller meste av plastavfallet sitt til gjenbruk i Tyskland, hvor gjenbruksprosenten er høy – helt oppe i 75 prosent, viser tall fra det danske avfallsselskapet Vestforbrænding. Men en del plast er av så dårlig kvalitet eller så møkkete at den må avhendes på andre måter; ved oppmagasinering, forbrenning – eller eksport til blant annet Asia.

Slumbarn gjør jobben

Før den kinesiske importstansen havnet det meste av Vestens plastavfall i de voksende haugene der blant mange andre den 11-­årige jenta Yi-Jie lever og bor i slummen for å sortere strimler av farget plast med logoer som Kit Kat, McDonalds og Philadelphia.

Yi-Jie var gjennomgangsfiguren i dokumentarfilmen «Plastic China», som fikk internasjonal oppmerksomhet ved visningen på Sundance Film Festival i januar 2017. Yi-Jies hender gjorde det som vi ikke orker eller klarer i Vesten: Sortere plastavfallet.

I juni 2017, fem måneder etter at filmen ble vist, brøt Kina med sin 25 år gamle politikk, og meddelte Verdens handelsorganisasjon, WTO, at man ikke lenger ville være verdens søppelbøtte. Kina innførte den såkalte «nasjonale sverd»-politikk i 2018, og dermed var det slutt på å sende plastavfall den veien. WTO reagerte med kritikk, men Kina sto på sitt.

Om det var filmens fortjeneste er uvisst. I hvert fall har den amerikanske ph.d.-studenten Amy Brooks en annen forklaring. Hun er hoved­forfatteren bak en undersøkelse fra instituttet for ingeniørvitenskap ved University of Georgia om de globale plastavfalls-strømmene.

– En stor del av den plasten som Kina har tatt imot de siste årene, har vært av så dårlig kvalitet at det var vanskelig å tjene penger på den. Kina produserer nå også mer plast innenlands, så behovet for import har falt, sier hun.

• Norskekysten kartlegges: På det verste har man funnet sju tonn plast per kvadratkilometer

Plast strømmer til nye land

Men handelen med plastavfall verden over fortsetter likevel som før. Markedet har bare flyttet seg til nye land, og Yi-Jie fra «Plastic China»-filmen er avløst av arbeidere i disse landene. Men arbeidet er det samme, utført med menneskehender under elendige forhold, heter det fra Anne Aittomaki, som er ansvarlig for internasjonale aktiviteter og nettverk i den danske organisasjonen Plastic Change.

– Vi ser en rekke nye land, spesielt i Sørøst-Asia, som nå tar imot Vestens plast. Men ofte er det snakk om de samme operatørene og illegale mellommenn som bare har flyttet forretningene sine ut fra Kina, forteller hun.

Storbritannia eksporterte i 2017 683.000 tonn plast. I fjor hadde landets eksport bare falt til 611.000 tonn. Med andre ord frakter britene fremdeles plasten sin ut av landet. De har bare funnet nye mottakere, blant annet til de cirka 500.000 tonnene som tidligere ble sendt til Kina, viser tall som BBC har funnet hos landets miljødepartement.

Storbritannia eksporterer nå mesteparten av avfallet sitt til Malaysia, Tyrkia og Polen. Malaysia tok i fjor imot 105.000 tonn plast fra Storbritannia.

• Sirkulærøkonomi: Plagsomme maneter skal fange plast (TU Ekstra)

Illegal dumping og fabrikker

I de første seks månedene av 2018 opplevde også Indonesia at importen deres av plastavfall økte med 56 prosent. Også Vietnam merket forandringer, og tok plutselig imot dobbelt så mye plast som før, viser en analyse av handelsdata foretatt av den britiske næringslivsavisen Financial Times.

I Malaysia var miljøorganisasjonen Greenpeace og nyhetsstasjoner som New Zealands RadioNZ raskt ute med å oppdage illegale aktører som dumpet plast – til gjenbruk – i enorme hauger i landskapet, i takt med at det ble bygget hundrevis av illegale fabrikker.

Kinas importforbud inneholdt nemlig et smutthull. Kina tok gjerne imot avfallsplast – hvis det var rent, og helst forarbeidet. Så i praksis forvandlet det kinesiske importforbudet Malaysia til et land hvor gjenbruksfabrikker sorterte og vasket avfallet i håp om å få det forbi den kinesiske grensekontrollen.

Men veien over grensen er brolagt med problemer. Det viser undersøkelser gjennomført av magasinet National Geographic. Inspektørene ved grensen finner forurenset plast og plast av lav kvalitet skjult under plast av høyere kvalitet, og i sommer hadde Kina allerede i gang 134 kriminalsaker som gjaldt smugling av avfall, skriver bladet.

• Fem norske skip utstyres med sensorpakker: Skal løse plast-problemet i havet

Også nei fra Thailand og Vietnam

Malaysia er det landet som opplever den største tilstrømmingen av plast. Etter den kinesiske importstansen tok landet plutselig imot 215.000 tonn plast fra USA i den første halvdelen av 2018, og 115.000 tonn fra Japan, viser tall fra det malaysiske miljødepartementet. Miljøminister Yeo Bee Yin har fått det travelt med å stenge 30 illegale fabrikker, og er nå i gang med et forbud mot import av plastavfall. Også Vietnam og Thailand varsler importstopp, og har iverksatt operasjoner mot illegale sorteringsfabrikker.

– Hver gang et nytt land sier nei til å ta imot andre lands plastavfall, kommer bare et nytt land inn i stedet. Men på et eller annet tidspunkt går man tom for land å sende det til, sier Anne Aittomaki.

• Vant konkurranse: 5 NTNU-studenter fikk 48 timer på å finne ut hvordan havet kan bli fritt for plast innen 2030

«Not in my backyard»

Ifølge den internasjonale programsjef i Plastic Change er det tegn som tyder på at flere land og regjeringer har begynt å se på avfall som et felles internasjonalt problem. Den samme tendensen ser Daniel Hornweeg.

«Vi begynner så smått å få øynene opp for at avfall – blant annet plast – er et felles globalt problem på linje med CO₂. Det er den veien det må gå. Vi må skape et marked som gjør det attraktivt å gjenbruke nær forbrukeren. Det kunne være en avgift på avfall i stil med en CO₂-avgift,» heter det.

Gjenbruk tett på forbrukeren er akkurat det Malaysias miljø­minister gjerne ser mer av, og da USAs president Donald Trump i oktober kom med hard kritikk mot Sørøst-Asia for å dumpe tonnevis av avfall hvert år i «havene våre», som Trump kalte det, kom Yeo Bee Yin med en respons rettet mot den amerikanske presidenten da hun stilte til et intervju med National Geographic:

«Du bør ta vare på ditt eget avfall i din egen bakgård, og spesielt det som ikke kan gjenbrukes,» lød det.

Denne artikkelen ble først publisert som Plus-sak (krever abonnement) på ing.dk.