Å ta doktorgrad innebærer dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Erland tror mange blir skremt

Teknas president Lise Lyngsnes Randeberg mener at debatten som har oppstått i kjølevannet av at NRK forrige uke skrev at nesten to av tre norske doktorgrader innen IKT er tatt av utlendinger har fått en litt feil vinkling.

– Det fremstilles som et problem at internasjonale kandidater tar doktorgrad i Norge. Det er jo ikke der problemet ligger. Problemet er at alt for få norske ønsker å ta en doktorgrad, skriver hun i mail til TU.

For det er ikke bare innen IKT og sikkerhet at det er høy andel med internasjonale kandidater som avlegger doktorgrad på norske universiteter. Det gjelder generelt innen ingeniørvitenskap, naturvitenskap og teknologi. Og situasjonen er ikke ny, sier Lyngsnes Randeberg .

– Slik har situasjonen vært i mange år innenfor disse fagområdene. Antallet stipendiatstillinger har økt bratt og når det er få norske som er interesserte i å ta en doktorgrad, da blir det slik.

– Kandidater med en master i Tekna-fag er svært attraktive i arbeidslivet og får raskt jobb, gjerne før studiet er avsluttet. Siden mange av de internasjonale kandidatene velger å reise fra Norge etter fullført doktorgrad, og siden få norske tar doktorgrad i utlandet, for så å flytte tilbake til Norge, så må vi da utdanne ganske mange ekstra for å dekke nasjonale kompetansebehov, legger hun til.

Dårlige lønnsvilkår

Dette er doktorgradstipendiaten Erland Årstøl enig i. Han tar en doktorgrad i bioteknologi på NTNU i Trondheim og TU møter ham på hans arbeidsplass – en lab som ligger to etasjer over lesesalen han tilbragte mange timer på som mastergradsstudent.

– Det handler om å holde kompetansen i landet. De internasjonale som har tatt doktorgrad her drar ut igjen. Og da har NTNU fått ut forskningsarbeidet, men den positive samfunnseffekten av at nå har du produsert en høyt utdannet person, den går Norge glipp av. Det er et poeng at norske doktorgradstipendiatene kan forstå problematikken og det norske samfunnet bedre, sier han.

Forskningsfeltet til Årstøl er alger og elektrondonasjon i fotosyntesen. Han er to år inn i forskningen, og håper han en dag skal få fast stilling som professor, selv om det er noe han ser på som lite sannsynlig.

– De fleste som tar en doktorgrad går ikke videre i akademia, de går ut i til det private næringslivet. Så statistisk sett så kommer jeg ikke til å bli professor, og det er viktig å ha i bakhodet når man søker seg til en doktorgrad, sier han.

Årsaken til at det er få norske som tar doktorgrad innen teknologiske og naturvitenskapelige fag tror han har med attraktivitet å gjøre.

– Doktorgrader ikke er så veldig attraktivt for teknologer, da spesielt de som er sivilingeniører eller som jobber med IKT. Det er rett og slett sånn at næringslivet ikke etterspør i så veldig stor grad doktorgrad-nivå, sier han.

– Lønnsvilkårene er også dårligere for en doktorgrad enn de jobbtilbudene du kan få i det private næringslivet. Som sivilingeniør kan du i veldig mange tilfeller velge og vrake i arbeidslivet, og da kommer det statlige ganske langt ned på lista. Hvis du kan gå ut å jobbe i Equinor eller PwC for eksempel, så kommer NTNU eller andre universiteter til kort, sier han.

Stort problem med midlertidighet

Ved siden av forskningen underviser Årstøl studenter på bachelor- og masternivå, og han er også styremedlem i DION, en interesseorganisasjon for doktorgradstipendiater, postdoktorer og andre midlertidige vitenskapelige ansatte. Foruten dårlige lønnsvilkår tror han også at den ekstremt høye graden av midlertidighet i akademia er noe som gjør at det å bli forsker gjør at færre velger å gå den veien.

– Veldig mange i akademia ender med å jobbe som forskere på midlertidige prosjekter og postdoktorgrader, og så underviser de noe ved siden av. Da har du kanskje en stilling i to til fire år og så må du finne deg noe nytt, forteller han.

– Når du tar doktorgraden er du sikret i tre eller fire år, men hele miljøet rundt akademia har et problem med midlertidigheten, og det gjør noe med rekrutteringen, at det ikke er en så attraktiv karrierevei. Det kan være avskrekkende for mange, tror han.

Han mener at der er selve finansieringsmodellen som er problemet som forårsaker den høye graden av midlertidighet, der forskerstillingen lever så lenge det er midler til prosjektet.

– For min del så er jeg over 30 år når jeg er ferdig med doktorgraden. Hvis jeg da vil videre med en postdoktor, så må jeg også tenke på at det er på tide å stifte familie, og da vet jeg jo at jeg går ut i et liv med ganske mye midlertidighet, sier han videre.

– Et kommunikasjonsproblem

Dårlig markedsføring av doktorgradsutdanningen tror Årstøl kan være en annen årsak til at det er så få som velger å ta en doktorgrad innen teknologi og naturvitenskap.

– Når jeg underviser bachelor- og mastergradstudenter opplever jeg i stor grad at de ikke vet hva det vil si å ta en doktorgrad. De er ikke innforstått med konseptet. Da har man et kommunikasjonsproblem. Instituttene i Norge burde ta seg sammen og markedsføre mer, sier han.

Selv ble han huket inn på doktorgradsporet av veilederen sin da han jobbet med mastergraden.

– Innen bioteknologi må du nesten ha en doktorgrad, du får deg jobb med master, men du får ikke jobb mens du studerer på tredjeåret, slik som industriell økonomi– og IKT-studentene erfarer. Det er ikke trivielt, de kaster ikke jobbene etter deg, sier han.

– Jeg har også oppfattet er at man ikke alltid er så flink til å markedsføre seg ut til kandidater som har vært i det private en liten stund, legger han til.

– Må øke attraktiviteten med lønn

Det er et mål fra både Kunnskapsdepartementet og universitetene om å få ned midlertidigheten, og kunnskapsminister Iselin Nybø var tydelig på dette da hun tidligere i år skrev i en kronikk i Khrono at «det er en ukultur når våre universiteter og høyskoler ansetter folk midlertidig der de kunne ansatt fast». Hun skriver at hun har satt i gang tiltak som pålegger institusjoner med høy midlertidighet å utarbeide handlingsplaner for å redusere midlertidigheten.

Men til tross for tydeligheten mener Årstøl at tiltakene som departementet har kommet med ikke har vært spesielt kraftfulle:

– De har jobbet lenge med å få ned midlertidigheten, statistikken viser at det går ikke så fort. Det er mangel på vilje til å gjøre tiltak som monner. Det vil si forandre på strukturen der man søker midler som kun varer i tre-fire år, sier han.

– Og for å få flere kandidater, så kommer man ikke unna med at det er med lønn man øker attraktiviteten. Instituttene må også kunne konkurrere på lønn, sier han.

Han forteller at han tjener rundt 450.000 kroner, og at det er cirka der startlønnen ligger.

– Med med tanke på at folk har en mastergrad når de starter med en doktorgrad, så er ikke lønnen så veldig høy, sier han, men legger til at enkelte stipendiater kan få et høyere lønnstilbud hvis de har en bakgrunn der de har mye høyere lønn i utgangspunktet, for eksempel dersom du søker en doktorgrad i petroleum eller medisin.

Hadde talent for forskning

Teknas president Lise Lyngnes Randeberg har selv en doktorgrad, i fysikalsk elektronikk. Hun forteller at hun valgte å ta doktorgrad først og fremst fordi hun i likhet med Årstøl ble anbefalt det av veilederen sin på diplomoppgaven på sivilingeniør-studiet.

– Han mente jeg hadde talent for forskning. Jeg hadde ikke engang tenkt på muligheten før han spurte, forteller hun.

På spørsmål om hva hun tenker om Årstøls påstand om at universitetene er mest opptatt av å få forskningen sin ut, og derfor ikke er så opptatt av hvem som tar doktorgrad, om det er norske eller internasjonale, svarer hun at dette har med organiseringen av forskning:

– Forskning er organisert og finansiert på en måte som gjør at stipendiater blir enkel og relativt billig arbeidskraft for å få gjennomført forskning. Det er ikke så mange professorer som faktisk har tid og mulighet til å gjennomføre den praktiske delen av forskningen selv.

– Professoren bruker tiden sin på å hente penger, lede prosjekter og grupper, veilede og undervise og trenger derfor arbeidskraft for å få ting gjort. Jeg tror de fleste vitenskapelig ansatte først og fremst ønsker seg de beste kandidatene. Det er jo også slik i staten at man skal ansette den best kvalifiserte kandidaten uavhengig av hvor de kommer fra, svarer hun.

– Må anerkjenne kompetansen i større grad

Randeberg Lyngsnes mener at også at lønn er et vesentlig moment for å gjøre det mer attraktivt å ta en doktorgrad.

– I dag anerkjennes denne kompetansen i for liten grad. Graden har liten effekt på lønn, og i et livsløpsperspektiv, så taper man faktisk på å ta en doktorgrad, mener hun.

– I Norge er det liten forskjell på lønn for kandidater med mastergrad og doktorgrad. Vi har en sammenpresset lønnsstruktur som gjør at det er mindre lønnsomt å ta utdanning her enn i andre deler av verden, legger hun til.

Dette mener hun også at er årsaken til at mange internasjonale kandidater kommer til Norge, men reiser igjen etterpå.

– Norsk doktorgradsutdanning er superattraktiv i et internasjonalt perspektiv. Du er ikke student, men har rettigheter som ansatt, og får en OK lønn mens man tar graden, forteller hun.

– Jeg tror alle som ansetter folk med forskerkompetanse bør gå i selv og se på hvordan det belønnes både økonomisk og gjennom endring av arbeidsoppgaver. Store bedrifter med etablerte forskningsavdelinger må snakke mer og høyere om hvor viktig denne kompetanse er. Det er i dag en godt skjult hemmelighet hva man kan jobbe med i Norge etter endt doktorgrad, sier hun.

– Nybø bør samarbeide med de som ansetter forskere

På spørsmål om hva Iselin Nybø kan gjøre for å tilrettelegge for å få flere norske sivilingeniører og andre med master innen naturvitenskap og teknologi til å ta en doktorgrad svarer hun at Kunnskapsministeren har et ansvar for å sørge for god nok tilgang på stillinger og gode akademiske karriereveier for den prosenten som ønsker å bli i akademia.

– Jeg synes også hun burde ta initiativ til et samarbeid for å synliggjøre hvilke oppgaver en forsker har og hvilke spennende karrieremuligheter som finnes. Dette kan hun gjøre i samarbeid med de som ansetter forskere i dag. Kanskje det kunne få opp øynene til de som i dag ikke bruker denne kompetansen også?

Tekna-presidenten fremsnakker doktorgradsutdanningen basert på egen erfaring:

– Personlig er jeg kjempeglad for at jeg tok doktorgrad. Det åpnet muligheter jeg ikke ante fantes da jeg var student. Jeg har fått stor frihet, mulighet til å bruke kreativiteten min og muligheten til å jobbe internasjonalt med et fag jeg virkelig brenner for, avslutter hun.