Sølvtyveriet som skapte norsk industrihistorie

Ole Knutsson Witlock ble mistenkt for tyveri og måtte sonet tre år i varetekt. Deretter ble han forvist fra Kongsberg der han jobbet i sølvgruvene. Ni år etter at han slapp ut fra fengselet fant han kobolt i Modum og bidro til å starte avansert industrivirksomhet i bygda.

Sølvtyveriet ble aldri bevist. Historikerne vet lite om hvor han oppholdt seg etter han ble sluppet fri i 1763, før han i 1772 dukket opp i Modum, der han var født i 1731. I Modum fant han det han trodde var sølverts (sølvmalm, fra tyske erz, malm), som han tok med seg til Kongsberg.

Funnet ble sett på som så interessant han slapp inn hos bergmester Jørgen Hjort, selv om han formelt ikke hadde anledning til å oppholde seg i Kongsberg. Det var ikke sølv, men kobolt Witlock hadde funnet.

Hjort sendte to erfarne skjerpere, og Witlock, til Modum for nærmere undersøkelser. Året etter fikk han tillatelse til å starte prøvedrift fra Bergdirektoriet i København. Det markerte starten på et industrieventyr som varte i drøyt 120 år, til produksjonen stanset i 1898.

I år markeres 250 års jubileet for malmfunnet som fikk så stor betydning, blant annet med et eget hefte om funnet gitt ut av Bergverksmuseet. Der går det frem av Witlock var litt av en slask. Han ble bøtelagt en rekke ganger, for drukkenskap, ulovlig spill og for ikke å stille på jobb. Hans karriere beskrives som «miserabel» og han var en av sølvbyens verstinger.

Ren malm – lav konsentrasjon

Prøvedriften varte i tre år, med økende produksjon og 1. april 1776 ble Blaafarveværket etablert som bedrift. Det viste seg vanskelig å skaffe kompetent arbeidskraft og det ble gjort en rekke feil i starten, før tyske eksperter ble hentet til Modum og produksjonen økte. Witlock ble belønnet for sitt funn gjennom å bli ansatt som skjerper, han ble i tillegg innvilget pensjon. Frem til sin død, i 1788, gjorde han en rekke funn av drivverdige koboltforekomster.

Malmen fra Modum inneholdt for det meste koboltitt, et metallisk mineral som består av kobolt, arsen og svovel, CoAsS. Der er også noe erytrin, Co₃(AsO₄)2·8H₂O, et vannholdig koboltarsenat som dannes ved forvitring av koboltitt. Malmen var ren, men konsentrasjonen var lav.

Mens Blaafarveværket var i statlig eie var det ikke spesielt veldrevet, skriver historikeren Ingerid Hagen i den nye boken Blåfargen fra Modum – Storhetstiden 1822 -1848». Tyske eiere overtok i 1822, da hadde verket 67 ansatte og flere års produksjon på lager i Drammen. Kvaliteten var ikke like god som blåfargen fra tilsvarende verk i Sachsen i Tyskland, omsetningen gikk tregt og ga dårlige priser.

Industrispionasje i Statsarkivet

Tyske Benjamin Wegner overtok direktørstillingen. Han hentet ny hytteinspektør (teknisk sjef), Friedrich Roscher fra Sachsen. Roscher var fargekjemiker og sammen klarte de to både å øke kvaliteten på produktene og å endre salgsmetodene. Fra bergakademiet i Freiberg hentet Wegner i 1827 den da 23 år gamle gruveingeniøren Karl Friedrich Böbert. Det skulle vise seg å være en genistrek.

Böbert besøkte Norge som student året før han ble ansatt. Vel tilbake til bergakademiet foretok han en rundreise til blåfarveverk i Sachsen. «Trolig var dette en reise han utførte i all hemmelighet på vegne av sin kommende arbeidsgiver», skriver Hagen, som også viser til en rapport Obermerghauptmann von Herder skrev til den saksiske kongen: «Kongsbergs bergmester Carl Böbert og bergelev Krell fra Meiningen har etter våre undersøkelser på utilbørlig og hemmelig måte besiktiget vårt lands blåfarverks installasjoner og spesielt Schindlers blåfargeverk.» De ble øyeblikkelig arrestert, og siktet for industrispionasje av strengt taushetsbelagte opplysninger.

Böbert hadde de rette forbindelsene, og ble etter kort tid løslatt med kun en symbolsk bot som straff. Høsten samme år begynte han i stillingen som bergmester på Modum. Med seg hadde han en skriftlig rapport fra sin industrispionasje, denne ligger i dag i Statsarkivet på Kongsberg.

Forløper til dagens velferdssamfunn

I Modum viste bergmesteren seg som en foregangsmann når det gjaldt arbeidsforhold. Da han begynte var det mye misnøye, det var tilløp til sabotasje av produksjonen og produktiviteten var lav. Skeidingen, gjerne kalt oppreding i dag, ble gjort av gutter plassert rett utenfor gruveinngangen. De jobbet ute året rundt, på bakken. I en av sine rapporter skriver bergmesteren om guttenes arbeidsforhold at «de sitter på huk fra tidlig morgen til sent på kveld. Det fører til at kroppen blir sterkt sammenpresset. Derved blir spiren til fysisk defekt lagt i de tidlige ungdomsårene. Og selv om det ikke slår ut med en gang, blir det ufordelaktig for verket på lengre sikt – ved at det blir flere sykepermisjoner og med tiden også enkepensjoner. Arbeidsstillingen fører også fortere til tretthet i dagens løp og vil dermed gå ut over dagsverket.»

Han fikk bygget egne skeidehus med store vinduer og store ildsteder for å gi guttene lys og varme. De fikk arbeidsbenker i rett høyde, og skikkelig verktøy. Böbert registrerte at antall slag per stein gikk ned fra 8–10 til kun 2, det ble også færre avbrytelser.

Neste steg i prosessen var å knuse malmen ytterligere, og fjerne så mye av gråberget som mulig. Resultatet kalles slig, og er en konsentrert og finmalt malm. Så ble sligen røstet–brent ved 600°C med åpne flammer. Denne prosessen fjernet svovel og arsen, og man stod igjen med ren kobolt. Kobolten ble så smeltet sammen med finmalt kvarts og pottaske, som er kalsiumkarbonat. Resultatet av smelteprosessen er den ettertraktete blåfargen som strengt teknisk vurdert ikke er annet enn finmalt glass.

Blaafarveværket hadde sin storhetstid i perioden 1830 og et stykke ut i 1840-årene. På denne tiden leverte de rundt 1000 ansatte så mye som 80 prosent av verdensmarkedet for blåfarge. Med tilhørende tjenester kan Blaafarveværket ha gitt arbeid til 2000 personer. Det var gratis å gå til lege, bedriften betalte sykepenger og drev også skole. Det høres nærmest ut som en forløper til dagens velferdssamfunn.

Fransk oppfinnelse og opiumskrigene

Så kom nedgangen. To forhold var viktige, den første hadde sine røtter i det franske Societé d’Encouragemen pour l’industrie nationale som i 1824 lovet en pris på 6000 franc til den som kunne fremstille syntetisk ultramarin. Ultramarin var en kostbar blåfarge utvunnet fra Lapis lazuli fra Sentral-Asia. To forskere kjempet innbitt om prisen, den tyske professoren Christian Gmelin ved Universitetet i Tübingen og den franske kjemikeren Jean-Baptiske Guimet. De leverte omtrent samtidig, og begge påstod at de hadde gjort arbeidet både ett og to år tidligere enn den andre, men unnlatt å publisere. Franskmannen vant prisen. Løsningen var å varme opp en blanding av kaolin, kvarts, soda, svovel og kull til 800°C. Dette var så mye billigere enn koboltsmalten til tradisjonelle blåfarveverk. Redningen var at syntetisk ultramarin ikke tålte temperaturene som trengtes i produksjon av porselen, derfor holdt den delen av markedet seg–en stund.

De to opiumskrigene mellom Kina og Storbritannia, den første fra 1839–1942 og den andre fra 1856–1860 ødela den siste delen av markedet, og i 1898 var det slutt. Vel, ikke helt. Det var, på1960-tallet, planer om å føre opp en papirfabrikk der Blaafarveværket stod. Så kom det unge ekteparet Tone og Kjell Steinsvik dit, og så den flotte glasshytten, Nordens største bindingsverksbygg. De to dannet Stiftelsen Modums Blaafarvevært som i dag fremstår som et industrimuseum og en forvalter av kulturarven fra den gang. Kunstutstillinger og musikk er også en viktig del av dagens Blaafarveværk.