Luftvernet ble laget for å dekke særnorske behov – nå redder det liv i Ukraina

I løpet av det siste året har Nasams gått fra å være et navn som stort sett forsvarsfolk kjente, til et verdenskjent akronym.

Omstendighetene for blesten rundt luftvernet «Norwegian/National Advanced Surface to Air Missile System» er tragiske – dette skyldes krigen i Ukraina.

Det er fra ukrainsk og amerikansk hold flere ganger meldt om en skyhøy nedskytingsrate i møte med russiske kryssermissiler og droner, og det er utvilsomt at Nasams siden november i fjor har gitt god beskyttelse av sivil og militær infrastruktur og har bidratt til å redde mange liv.

Det ukrainske forsvarsdepartementet publiserte 1. desember i fjor en video der de hyllet Nasams til tonene fra Edvard Griegs «I Dovregubbens hall».

Nå er Nasams en av seks kandidater til Norwegian Tech Awards 2022, som deles ut 22. juni (se faktaboks). Vi presenterer alle sammen.

Nå kan du stemmme!

Nettverksbasert forsvar

Første generasjon Nasams ble tatt fram på 1990-tallet av det som i dag er Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i et trekantsamarbeid med Luftforsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og industripartneren Raytheon i USA.

Grunnlaget ble lagt tiåret før, under arbeidet med å ta fram en norsktilpasset og -forbedret versjon av det amerikanske luftvernet Hawk (NOAH) og ulike prosjekter i tilknytning til dette.

Det er skrevet bøker om dette, men kortversjonen er at da Norge skulle anskaffe nytt luftvern for beskyttelse av flystasjoner, fantes det ingen internasjonale løsninger som tok hensyn til eller som kunne utnytte typisk norsk terreng med høye fjell og dype daler. Tyske, franske og amerikanske luftvern var optimalisert for egne hjemmeforhold, ikke for norsk klima og topografi.

Svaret var altså å utvikle et nytt system som hadde flere nyvinninger, som 3D-radar til luftvern og bakkeskutte AIM-120 Amraam-missiler. Det var en videreutviklet artillerilokaliseringsradar som ble koblet sammen med Amraam, som fram til da kun var brukt på jagerfly og som Norge allerede hadde anskaffet til sine F-16.

Kjernen i systemet var imidlertid KDAs kommando- og kontrollsentral som evnet å knytte alle komponentene sammen over store avstander.

Resultatet var et system der radarene rapporterte uavhengig av hverandre og kunne se inn i hverandres skygger, og et missil som ikke måtte se sitt mål fra bakken, men ved hjelp av radio fra bakken kunne vises frem til sitt mål, som gjerne kunne være skjult i en dal eller bak en fjellrygg.

Sensorinformasjonen deles i sanntid, reduserer forsinkelse, korrigerer sensortrack og sørger for mest mulig effektiv bruk av missilene. Data og algoritmer fra flere kilder kombineres til ett felles skjermbilde.

– Med sanntidsnettverket kan hele systemet virke som én homogen enhet der alle ser hva alle ser og alt kan styres fra hvor som helst, forklarer Kjetil Reiten Myhra, som er divisjonsdirektør i KDA.

Kontinuerlig utvikling

Myhra påpeker at dagens Nasams har lite til felles med systemet som ble utviklet på 1990-tallet, bortsett fra navnet.

En av nyvinningene er multimissilkapasitet, der utskytningsrampa («canister launcher» mk. II) kan håndtere tre ulike missiler: AIM-9X Sidewinder block 2 og Amraam extended range (ER) i tillegg til «standardmissilet» AIM-120.

Disse «skyt-og-glem»-missilene har ulike karakteristika når det gjelder rekkevidde, høydedekning og søkeregenskaper, og Nasams kan utføre samtidige engasjementer med alle tre.

Da kommer vil til et annet viktig suksesskriterium, nemlig at KDA var svært tidlig ute med komponentbasert softwareutvikling. 30 år senere er åpen softwarearktitektur blitt bransjestandard.

– Dette har vi holdt fast ved, slik at det å anskaffe Nasams i dag betyr å kjøpe en fleksibel kapasitet med mulighet for å utvikles i årtier. Kjernen vår er så unik og god at vi kan integrere nye sensorer og våpen, slik at Nasams kan vokse i alle retninger, sier Myhra.

Kommende nye komponenter kan på sensorsida være GaN aesa-radaren fra Raytheon, Ghost Eye MR, mens nye effektorer for eksempel kan være laser og mikrobølger for dronebekjempelse på kortere hold. For mer langtrekkende kapasitet er det naturlig å tenke på missiler som tar i bruk den nye ramjetmotoren Nammo utvikler i Thor ER-prosjektet.

Motiverende og krevende

Snart 30 år etter at Forsvaret for første gang tok Nasams i bruk, er dette på mange måter blitt Natos ryggrad når vi snakker om mellomdistanseluftvern.

Ukraina ble i fjor den trettende Nasams-nasjonen og dessuten en av de største målt i mengden materiell. Hittil er det til sammen blitt donert elleve slike systemer fra USA, Norge og Canada. I tillegg er Ukraina i ferd med å anskaffe ytterligere ett gjennom en myndighet-til-myndighet-avtale med amerikanerne.

For leverandøren og de mange underleverandørene er det naturligvis stor stolthet knyttet til det å levere teknologi som bidrar til å forsvare Ukraina mot russisk terrorbombing. Samtidig kan det også være fortvilelse over ikke å kunne levere nok og raskt nok når kapasiteten setter sine begrensninger.

– Ukrainske luftvernartillerister er folk vi kommer veldig tett på. Og så er det jo slik da, at etter tre uker med trening reiser våre folk tilbake til sine familier, mens de reiser hjem til krigen. Dette er følelsesmessig krevende, men tydeliggjør også at det vi leverer og bistår med, utgjør en betydelig forskjell, sier Myhra.

Som ved flere andre Kongsberg-produkter, for eksempel missilene Pingvin, NSM og JSM: Forsvarsteknologi som i utgangspunktet tas fram for å dekke Forsvarets behov, viser seg å ikke være så særnorske allikevel, men tvert imot ha stort eksportpotensial.

Blant dem som nå vurderer en videreutviklet Nasams, er USA. Det amerikanske flyvåpenet har behov for å beskytte flybasene de opererer fra, både i Europa og ellers i verden, og slik sett vil ringen være sluttet med tanke på bakgrunnen for at Nasams ble konstruert i første omgang.

Omsetninga på Nasams har nå passert 30 milliarder kroner, og den siste kontrakten er garantert ikke signert.

Tredjepartsvurdering

Tom Henry Knutsen er pensjonert generalmajor med svært god kjennskap til Nasams. Han var første batterisjef for forløperen NOAH og var luftverninspektør i perioden 2000-2003. Han deltok også i validering og testing av Nasams, et system han betegner som et teknologisk eventyr.

– Her er det skapt et produkt som er unikt i verden i sin klasse. Og nå er det også «combat proven», sier Knutsen.

Han sier at dette er et eksempel på svært nyttig trekantsamarbeid med sterk brukermedvirkning i hele utviklinga. Han trekker som et eksempel fram Jan Hovland fra Luftforsvarets forsyningskommando, som kom med den banebrytende ideen om å erstatte innleide Hawk-missiler med Amraam.

– Samtidig som ildledningssystem og radarer ble erstattet med nye kommandosentraler fra Kongsberg, økte dette ildkraften, reaksjonstiden og treffsikkerheten i n-te potens sammenlignet med de gamle Hawk-systemene. Disse kunne kun holde to-tre missiler i lufta samtidig, mens Nasams i prinsippet kan skyte 54, sier Knutsen.

– Det andre geniale var det nettverksbaserte forsvaret som Norge her ble forløper for internasjonalt. Man lyktes å nette sammen radarene og dermed løse et luftvernartilleristisk grunnproblem, å kunne se bak fjellene.

Han viser til at det var ei fjær i hatten at USA anskaffet Nasams for beskyttelse av Washington D.C. etter 11. september-angrepene, og at systemet på utallige tester har demonstrert at spesifikasjonene holder:

– Kryssermissilene som skytes ned i hopetall over Ukraina, har vi sett blitt skutt ned flere ganger i svært lav høyde over ørken i USA og over hav ved Andøya, forteller Knutsen.