Hvorfor har ikke jagerfly missiler som peker bakover?

Hvorfor har jagerfly ikke missiler som peker bakover?

Når man ser «dogfights» på film mellom to jagerfly, sitter piloten foran alltid og roper et eller annet om at «He’s got missile lock on me», og så skyter han ut en masse flares.

Men hvorfor er ikke jagerfly utstyrt med missiler som peker bakover og for eksempel bruker signalet fra flyet bak til å treffe det med et missil?

Søren Sørensen, militæranalytiker og tidligere jagerpilot, svarer:

Det er et glimrende spørsmål, og svaret bunner først og fremst i taktiske årsaker.

Har vært prøvd

Snakker vi dogfight, altså nærkamp i lufta, er den beste metoden å snu raskt rundt og skyte framover. Kraftig manøvrering er stikkordet her.

Å kunne skyte bakover, eller i hvert fall mer enn bare framover, kan likevel ha noen fordeler, og det er faktisk ikke en ukjent metode å skyte bakover.

Under andre verdenskrig satt det ofte skyttere bak i flyene med maskingevær og skjøt bakover mot fienden.

Problemet med maskingeværene var imidlertid at man måtte sikte ganske presist på det man ville skyte på, og rekkevidden var ikke så lang.

Derfor fant man på å bruke raketter, som ga større rekkevidde, men de hadde til gjengjeld det problemet at de ikke kunne styres, og derfor var det også vanskelig å treffe et mål i bevegelse presist. Når en rakett først er skutt av gårde, suser den nemlig bare rett fram.

Så gikk man et skritt videre på 1950-tallet og utviklet varmesøkende missiler. De hadde den fordelen at den infrarøde sensoren kunne «se» varmen fra andre fly sine motorer, og når du skjøt missilet av gårde, ville det selv styre seg mot varmen.

Det betydde også at det var nødvendig at missilene pekte framover, slik at de kunne «se» inn i motoren på flyet foran, der varmen ble sendt ut. Tok man et fly forfra, var det vanskelig å fange opp varmen, så det var snakk om «tail-aspect only».

Vanskelig å sikte

De neste generasjonene av missiler ble mer følsomme («all-aspect»), slik at man ikke trengte å komme bak flyet for at missilet skulle fange opp varme. Derfor kunne man nå også begynne å skyte selv om man så målet foran.

Dessuten begynte man å koble missilet til en radar, slik at radaren kunne «trekke» missilhodet mot det den så.

Radaren «så» likevel ikke hele veien rundt, for den satt i nesen på flyet og kunne maksimalt oppnå et synsfelt på 120 grader, 60 grader til hver side. På den måten så man i prinsippet fortsatt mest bare framover, men til gjengjeld beveger kampfly seg så raskt at man enkelt kan dreie det rundt for å få bedre utsikt.

Likevel kom det litt mer fleksibilitet for noen år siden med AIM-9X-missilene, der siktet ble integrert i pilotens hjelm. Nå kunne vi se oss over skulderen etter hva som var der ute, og så fulgte missilhodet til en viss grad med.

Så hvis piloten så seg over høyre skulder og fikk øye på et mål, kunne han låse missilet i den posisjonen og sende missilet av gårde fra styrespaken.

Når missilet først var sluppet, kunne det ved hjelp av sitt spesielle styresystem dreie missilet skarpt, opptil 120 grader til hver side. Derfor kunne man fortsatt ikke sende det hvor som helst, men selve synsfeltet ble mer fleksibelt, og så kunne man rette flyet inn etter det.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig for TUs abonnenter gjennom vår samarbeidsavtale.