– Denne våren og forsommeren kunne ikke vært mer oljesvart

Iskanten, krisepakke til oljeindustrien, 25. konsesjonsrunde. Ingen av de store oljevedtakene denne våren og forsommeren har gått den retningen miljøbevegelsen har jobbet for.

– Denne våren og forsommeren kunne ikke vært mer oljesvart, sier leder i Greenpeace Norge, Frode Pleym, til Teknisk Ukeblad.

Til tross for at Barentshavet etter 40 år med oljevirksomhet fortsatt er en umoden petroleumsregion, med relativt lite aktivitet og lite infrastruktur, er det lite som tyder på at norske myndigheter gitt opp et oljeeventyr lengst nord på sokkelen.

Den politisk bestemte iskanten er satt lenger nord enn der forskerne mener den egentlig går. Oljeindustrien fikk store skatteutsettelser som et tiltak mot koronakrisen, som kan gjøre oljeutbygginger i Barentshavet lønnsomme. Og regjeringen startet arbeidet med 25. konsesjonsrunde, med å foreslå å lyse ut hele 125 nye oljeblokker helt nord på sokkelen, flere av dem så langt nord det er åpnet for oljevirksomhet og flere så nært finmarkskysten det er mulig.

– Jeg slutter aldri å tro på at dette skal ordne seg. Jeg tror på å heie på det som er bra, være bestemt, og ikke for sinna, når det som skjer ikke er bra. Men vedtakene som er fattet i vår er så hårreisende. Jeg må klype meg i armen for å tro at det er sant. Det har vært mørkt, sier Pleym.

– Vi må begynne i nord

Greenpeace er blant miljøorganisasjonene som har gjort seg mest bemerket i Barentshavet de siste årene. De står bak klimasøksmålet, hvor de har saksøkt staten for å dele ut en rekke omstridte oljelisenser, de har bordet rigger for å aksjonere mot leteboring, de har klaget inn en rekke boretillatelser i Barentshavet og har generelt vært en aktiv motstemme mot oljevirksomhet i de nordligste områdene på sokkelen.

At det er Barentshavet mye av innsatsen deres rettes mot er langt fra tilfeldig.

– Det er en grunn til at det er så steile fronter og mye debatt akkurat om Barentshavet. Det er det verste av det verste – det er oljeleting i ekstra sårbare områder. Det er også å åpne for helt ny oljeutvinning, selv om forskerne enige om at det allerede er funnet mer olje enn vi kan brenne om skal nå klimamålene. Og på toppen av det er det store spørsmålstegn ved om oljefelt her vil være lønnsomme for Norge i det hele tatt, sier Pleym.

Han beskriver Barentshavet som en troika av alt som er galt med mangelen på omstilling: Oljeleting i det mest sårbare områdene vi har, matfatet vårt og et sted med unikt biologisk mangfold. En oljeleting verden ikke trenger, om vi skal nå hindre global oppvarming. Og han mener det trolig er feltene her som vil være de første som vil bli ulønnsomme.

– Skal Norge begynne en omstilling på riktig, som ikke er å finansiere litt havvind og kaste litt penger etter grønne næringer, så må vi begynne der oppe, lengst i nord. Klarer de ikke en gang å gjøre det der, med de argumentene som finnes, så kan vi i hvert fall glemme å få til en omstilling som hindrer ny norsk oljeleting lenger sør på sokkelen, påpeker han.

– Virkelighetsfjern klimapolitikk

Heller ikke leder i Natur og Ungdom, Therese Hugstmyr Woie, har hatt mye å juble for denne våren, med vedtak på vedtak i oljenæringens favør.

– Det viser hvor virkelighetsfjern Norges klimapolitikk er, hvor lite vi tar ansvaret for de arktiske områdene. Dette er områder som er viktige for hele verden, og det har vi et ansvar for å ta vare på, sier hun til Teknisk Ukeblad.

Hun påpeker at den oljevirksomheten regjeringen legger opp til med de nye foreslåtte blokkene er mer enn bare en videreføring av dagens praksis.

– Jeg mener denne store åpningen vi ser i Barentshavet nå er et nytt kapittel i oljehistorien. Det er snakk om helt andre forhold for oljeboring så langt nord i Barentshavet, du trenger ny teknologi og kompetanse, enn det som har vært nødvendig før. Det er en enorm satsing på et helt nytt kapittel, understreker hun.

Woie viser til både Norges klimamål og oljebransjens egne løfter, om utslippskutt og nullvisjoner.

– Jeg synes ikke dette passer inn. De snakker om karbonnøytralitet og reduksjon i utslipp fra produksjonen, men når du ser på de områdene som utforskes i Barentshavet i dag, langt unna infrastruktur, så er det vanskelig å se for seg en ledning med landstrøm til for eksempel Wisting, påpeker hun.

– Eventyret i Barentshavet passer ikke inn i de bærekraftsstrategiene oljeselskapene skyver fremfor seg. Det er en ren forlenging av forurensende oljevirksomhet, legger hun til.

– Ingen troverdighet

Iskanten har vært blant de mest betente debattene denne våren. Stortingsflertallet sørget i juni for at grensen til iskantsonen blir liggende omtrent der den var, før regjeringen i 2015 forsøkte å flytte den nordover med et pennestrøk. Dersom grensen hadde blitt flyttet lenger sørover, slik de fleste av fagmiljøene mener er riktig, ville åtte av de nordligste lisensene på sokkelen havne innenfor iskantsonen. Med en grense på 15 prosent isfrekvens er alle tildelte lisenser akkurat utenfor.

Bare dager etter at iskantsonen var avklart, foreslo regjeringen å lyse ut nye oljeblokker i Barentshavet.

– Vi legger oss på en mellomløsning, fortsetter litt som før, og vi tar verken naturkrise eller klimakrise, som det er faglig enighet om, på alvor, påpeker Pleym.

Han mener det er gjennomgående i vedtakene fra i vår, at verken regjeringen eller stortingsflertallet lytter til hva forskerne sier, og understreker at Oljedirektoratet ikke er en miljøfaglig instans.

Pleym mener dessuten at det virker som om den politiske appetitten for å faktisk lete etter olje i disse blokkene, er større enn interessen fra oljeselskapene. At det er et politisk spill for å vise støtte til oljebransjen, mer enn det at reflekterer hvorvidt det er lønnsomt med oljevirksomhet her.

– Men nå er Norge blitt en del av FN's sikkerhetsråd, hvor vi skal drive viktige saker for Norge på den internasjonale arenaen. Hvordan tror regjeringen at det ser ut, når vi ignorerer kremen av kremen av havforskerne på iskanten og lyser ut så mange nye oljeblokker? Vi har ingen troverdighet. Det reduserer Norges mulighet til å påvirke i andre viktige spørsmål, som beskyttelse av regnskogen i Brasil, understreker Greenpeace-lederen.

Startet med iskantflytting

For Woie startet det store engasjementet for miljø den januardagen i 2015, da regjeringen flyttet iskanten for å åpne nye oljeblokker.

– Jeg var akkurat kommet inn i lokallaget i Natur og Ungdom. Erna Solberg skulle til en konferanse i Nord-Norge, og vi møtte opp med bannere om at Arktis skal være oljefritt. Én time før statsministeren skulle komme, kom nyheten om regjeringen hadde flyttet iskantsonen nordover. Jeg ble kjempesur, og Erna gikk i tillegg rett forbi, og ville ikke snakke med oss. Så gikk hun på scenen på konferansen og fortalte at regjeringen lyser ut nye oljeblokker, nord for der den gamle iskanten lå. Det er det mest tydelige bildet jeg har fått på at Norge flytter på naturhensyn, til der oljenæringen ikke trenger å ofre noe, forteller hun.

Også Natur og Ungdom er blant saksøkerne i klimasøksmålet, hvor det er nettopp de ti lisensene som ble delt ut som følge av denne prosessen, det står om.

– At vi skal til Høyesterett for akkurat de blokkene, det blir en slags hevn for den dagen i 2015, sier Woie.

En debatt Norge trenger

Et av få lyspunkt i vår er nettopp klimasøksmålet. Selv om det i januar i år ble klart at saksøkerne fra Greenpeace, Natur og Ungdom, med hjelp av Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet, ikke vant frem i lagmannsretten heller, fikk de likevel medhold i en rekke punkter.

Saken ble anket videre, og i april ble det klart at Høyesterett skal behandle saken i plenum, altså med alle dommerne til stede. Bare ti prosent av sakene som ankes til Høyesterett blir tatt opp, og bare i spesielle tilfeller behandles sakene i plenum av hele Høyesterett, i gjennomsnitt én gang annethvert år.

– Det er fantastisk. Det har blitt viktigere enn det var, fordi flertallet på Stortinget åpenbart ikke tar ansvar. Dette handler om de ti utvinningstillatelsene i Barentshavet og ikke noe annet. Men de lisensene som er foreslått utlyst i vår er heller ikke voldsomt i tråd med intensjonen i Grunnloven vår. Så vi ser frem til Høyesteretts behandling. Det er en debatt Norge trenger, sier Pleym.

– Det viser hvor høyt opp på dagsorden vi har fått klima, og at folk ser linken mellom norsk olje og klima, det har vært en utenkelig kobling før. Det er mye som står på spill for Norge i denne saken. Det viser at klima er viktig, men også at her risikerer man å måtte endre norsk oljepolitikk drastisk om vi vinner frem, påpeker Woie.

– Den grundigste behandlingen som er mulig

Saken skal opp i Høyesterett i november, og behandles over syv dager. En seier kan få store konsekvenser for norsk oljebransje. Men både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett har gitt staten medhold.

Pleym påpeker at de er fullt klar over selv om de kanskje innkasserer noen seirer, så er det godt mulig miljøorganisasjonene taper saken også her, at tillatelsene fortsatt kjennes gyldige. Han er likevel ikke redd for at en tap vil svekke saken deres.

– Jeg er trygge på at om vi taper, så blir det ikke mer full gass enn det allerede er. Det er knapt nok mulig. Dette er en sak som i verste fall vil drive debatten fremover og utfordre regjeringen og stortingsflertallet. Uansett om Høyesterett skulle lande på at oljelisensene ikke er i strid med Grunnloven, så er det i strid med det verdens forskerne mener, hva mange økonomer mener er samfunnsøkonomisk og hva som tjener kommende generasjoner, sier han.

Woie mener de potensielle konsekvensene av saken gjenspeiles i den behandlingen Høyesterett legger opp til.

– Jeg tror det er derfor saken skal behandles i plenum. De må være sikre på at den får den grundigste behandlingen som er mulig, med alle dommerne på plass og mer tid enn vanlig i en sånn sak.