Analytiker om kjernekraft: – Vi trenger kontinuerlig reaktorbygging

Atomkraftverket Sizewell C fikk nylig grønt lys i Storbritannia. Etter planen skal det 1600 megawatt-kraftige anlegget stå klart i 2035.

Investeringsbeslutningen falt i kjølvannet av nyheten om kostnadsanslaget på drøye 38 milliarder pund, drøyt 500 milliarder norske kroner. Det er nesten en fordobling av den tidligere kostnadsrammen på 20 milliarder pund.

– Regjeringen foretar nå investeringen som trengs for å skape en ny gullalder for kjernekraft, slik at vi kan få slutt på forsinkelser og frigjøre oss fra de globale fossilmarkedene for å få ned strømregningene for godt, sa Storbritannias finansminister Ed Miliband i forbindelse med beslutningen.

Finansieringen kommer fra det canadiske pensjonsfondet La Caisse, British Gas-eier Centrica og det franske energiselskapet EDF, som også bygger kjernekraftverket Hinkley Point C i Sørvest-England, nok et prosjekt preget av forsinkelser og kostnadssprekker. Den britiske regjeringen er største eier med 44,9 prosent.

Atomkraftverket vil bestå av to EPR-reaktorer (European Pressurized Reactor) og få en samlet ytelse på 3,2 GWp (gigawatt-peak), som betyr det beste det kan yte under perfekte forhold. Det skal være tilstrekkelig til å levere nok strøm til rundt seks millioner britiske husholdninger og alene stå for drøyt 7–8 prosent av Storbritannias strømforbruk.

Går på samme smell

– Kostnadsmessig er det viktig å påpeke at nesten ingen «gigaprosjekter» holder seg innenfor kostnadsrammen, sier Birger Kollstrand, som er Devops-sjef i energiselskapet Volue, til TU.

Hinkley Point C skulle opprinnelig produsere strøm fra og med i år, men blir antakelig ikke ferdig før nærmere 2031, kunne britiske medier melde i januar.

Kollstrand mener at de store, nye europeiske kjernekraftprosjektene fra de siste to årtiene stort sett har gått på samme smell – enorme kostnadsoverskridelser og forsinkelser mye på grunn av dårlig erfaringsoverføring mellom prosjekter, regulatoriske endringer etter byggestart og dyre banklån.

I kjølvannet av kostnadssprekken for Sizewell C har debatten om små modulære reaktorer (SMR) på nytt blusset opp i Storbritannia.

– Dårlig kostnadsstyring og kompetansehull – hvordan kan man sikre at annen reaktorteknologi, som SMR, ikke går på samme smell?

– Vi trenger kontinuerlig reaktorbygging. Skal risikoen, og i forlengelsen kostnadene, reduseres, trenger vi repeterbar teknologi, sier Kollstrand.

Han mener referansegrunnlaget forsvinner når det går årevis mellom hvert byggeprosjekt – og fremholder at Norge vil ha liten nytte av kjernekraft uansett teknologi.

– Så det er ikke her til lands vi skal satse mest. Men Storbritannia har jo ikke den samme baselasten vi har fra vannkraft, sier analytikeren.

Norge kan godt delta i utvikling

– Men hva med harmonisering av regelverk? Kan ikke det redusere utbyggingskostnader?

– Vi trenger ikke bare et felles europeisk regelverk, men felles kompetanse. Vi kan ikke bare «se til Sverige», som mange atomkraftforkjempere tar til orde for. I Sverige er kompetansen mest på drift, sier Kollstrand.

Han mener at felleseuropeiske prosjekter burde ha ansvar for å utvikle reaktorteknologi.

– Det kan være EU-støttede felles forskningsprosjekter, for eksempel. Og her kan også Norge jobbe tett mot EU.

– Hvorfor det, hvis kjernekraft viser seg å være uaktuelt for Norge?

– Fordi vi ikke trenger å utelukke at vi kan tjene penger på det. Vi trenger ikke delta med «hjernekraft», men vi kan godt investere i utviklingsarbeidet, mener Kollstrand.

Han har liten tro på at private vil spytte nok penger inn i reaktorteknologi, men er åpen for at Norge kan støtte utvikling av den, for eksempel gjennom oljefondet.

– Fondet bør uansett investere i grønne energikilder fremover, så det er ikke noe i veien for det.

Vil la amerikanerne regulere norske anlegg

– Den er overutviklet. EPR-reaktoren har for mange sikkerhetssystemer, og med økt kompleksitet blir kostnaden per reaktor høy, sier professor Jan Emblemsvåg ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk ved NTNU om det britiske prosjektet.

Han har de siste årene markert seg som en av de tydeligste forkjemperne for utbygging av SMR-reaktorer i Norge.

Sizewell-kraftverkets kostnadsoverskridelser skyldes regulatoriske endringer underveis, mener Emblemsvåg.

Men «lemping av krav» kan få fortgang i arbeidet med SMR.

– Den amerikanske strålevernsmyndigheten har lempet på mange krav tiltenkt de større reaktorene for SMR. Tilsvarende kan man gjøre i Europa, mener han.

– Men vi vil jo likevel ha behov for et omfattende regulatorisk forarbeid i Norge – noe som vil ta lang tid?

– Ja, og derfor burde vi gi det amerikanske strålevernet det regulatoriske ansvaret og la DSA ha en oppfølgingsrolle ved bygging og regulatorisk ansvar i drift, sier Emblemsvåg.

Mener 2040 er mulig

Han tror vi kan se SMR-anlegg på norsk jord i 2040.

– I Norge er vi flinke til å rote vekk tid på å sette ned komiteer og gjøre ting tungvint. Men kommunene og næringslivet i Heim og Aure kunne inngått direkte samarbeid med reaktorprodusenter, slik som amerikanske Westinghouse.

– Skal norske kommuner inngå avtaler direkte med reaktorprodusenter?

– Ser vi til Finland, er det de som trenger kraften som bygger den ut. Slik kutter de fordyrende mellomledd, sier Emblemsvåg.

– Men kommunene kan jo ikke selvregulere?

– Nei, men staten kan for eksempel erklære at enhver reaktor godkjent i USA er godkjent for norsk bruk, mener han.

Emblemsvåg stiller seg tvilende til at kjernekraft kan bli en «distraksjon» fra utbygging av andre energikilder.

– Det er neppe de samme ingeniørene som blir involvert over hele fjøla. Fornybar har tapt en god del terreng nå, så det finnes kanskje bransjefolk der som kunne tenkt seg å bytte jobb uansett, sier han.