Advarer mot å bygge stadig større turbiner

John Olav Giæver Tande i Sintef Energi var i slutten av januar vert for over 300 internasjonale vindforskere som deltok på Deepwind-konferansen i Trondheim i regi av European Energy Research Alliance (EERA).

Til tross for at Equinor og et stort antall norske underleverandører i fjor fikk ferdig verdens største flytende havvindpark med Hywind Tampen, er bakteppet for offshore havvind svært mørkt. Krig i Europa, inflasjon og kostnadsøkninger i hele verdikjeden har ført til at planlagte havvind-prosjekter er blitt kansellert eller utsatt. Spesielt Ørsted, men også Equinor er hardt rammet.

Men skal man tro innleggene på Deepwind-konferansen, er det ny optimisme i vente. Kina, Sør-Korea, Japan, USA, Frankrike, Skottland og Portugal er blant landene som har åpnet eller planlegger felt med flytende havvind.

Kan bli konkurransedyktig

– Jeg mener vi er på vei ned igjen om vi ser på kostnadssiden. Om vi tar det store bildet og ser framover, mener vi at flytende havvind kan bli konkurransedyktig med bunnfast havvind i løpet av noen få år. Om man tar hensyn til kostnader for naturinngrep og landareal, vil flytende havvind til og med kunne konkurrere med vindkraft på land, sier Tande, som er direktør for forskningssenteret FME Northwind der Sintef samarbeider med et stort antall industriselskaper.

Kina investerer enorme beløp i utvikling av havvind. Professor Yongqian Liu ved North China Electric Power University sier til Teknisk Ukeblad at det nå er fire testområder under utvikling.

– Det er bare ett konkret prosjekt for flytende havvind under bygging. Det er på 1 GW (gigawatt) og ligger i Hainan-provinsen i Sør-Kina, men det vil komme flere. Dette er et veldig innovativt marked, sier Liu og viser fram en illustrasjon fra turbinprodusenten Mingyang Smart Energy, som har lansert en turbin som skal kunne produsere 22 MW. Den vil ha en rotor-diameter på til sammen 310 meter og skal testes ut mot slutten av året eller i 2025.

Denne gigantturbinen ble lansert av selskapet under China Wind Power 2023-utstillingen i Beijing i midten av oktober i fjor. Mingyang Smart Energy var en av de sju konsortiene som søkte om å få delta i auksjonen til utbyggingen av Sørlige Nordsjø II, men som ikke nådde opp.

Den flytende havvindparken utenfor Wanning City i Hainan bygges av China Power Construction og vil bli større enn Hywind Tampen når den står ferdig. Første fase med 12 16 MW-turbiner og en kapasitet på 200 MW skal settes i produksjon i slutten av 2025, mens den neste fasen med kapasitet på 800 MW skal starte produksjon i 2027. Ifølge Enerdata vil utbyggingen koste 34 milliarder og generere 4.2 TWh årlig til strømnettet i provinsen.

Trenger standardisering

Sent i fjor høst hadde Mingyang ferdig en turbin på 18-20 MW – en videreutvikling av deres 14-16 MW turbiner. Denne har en rotordiameter på 292 meter og kan sveipe over et areal tilsvarende ni fotballbaner.

Selskapet skriver at disse enorme turbinene bygges i karbonfiber for å redusere vekten og at de er designet for å være effektive i middels til høy vindhastighet. Begge kjempeturbinene er utstyrt med aktiv antityfon-teknologi for å motstå en kategori 17-tyfon. Produksjonskapasiteten for selskapets 18 MW turbin i Guangdong skal være på 80 millioner kWh, noe som tilsvarer strøm til 96.000 husstander og et redusert CO₂-utslipp på 66.000 tonn, ifølge bransjenettstedet Offshorewind, som igjen refererer fabrikanten. Turbinen kan installeres i både bunnfaste og flytende vindparker.

Nettopp de kinesiske selskapenes utvikling av stadig større turbiner er en utfordring for bransjen, ifølge Tande.

– Jo større turbinene blir, jo større fartøy kreves for installasjon og vedlikehold. Dermed er kostnadsspiralen i gang. Bransjen bør bli enige om et nivå på størrelse og heller konkurrere om å lage de mest kostnadseffektive turbinene målt i forhold til antall produserte kWh. Vi trenger standardisering og fabrikker for å bygge flytende turbiner, sier han.

Equinors erfaringer

Herbjørn Haslum, leder for flytende vindteknologi i Equinor, er enig. Erfaringene fra Hywind-prosjektene i Skottland og på Tampen viser at det er mye å hente på kostnader om man kan bygge mer av parken i spesialiserte fabrikker, for eksempel ved Wergeland Base i Gulen, der Hywind Tampen-turbinene ble satt sammen og utstyrt.

– Erfaringene viste oss at vi ikke trenger verft for skipsbygging til å bygge vindturbiner. Men vi har også lært at vi må forbedre oss på logistikk for å gjøre dette mer effektivt fordi det er så mange leverandører involvert, og vi må gjøre mer seaside i Gulen enn ute på feltet, hvor det er mer krevende forhold, sier Haslum.

Han minner om at Equinor startet utviklingsarbeidet med Hywind for snart 20 år siden. Hywind Tampen er en videreutvikling av Hywind Scotland, som hadde 6 MW turbiner.

– Vi mener all vår læring er relevant for offshore vind generelt. Nå har vi prosjekter for flytende havvind på USAs vestkyst, i Australia, UK, Sør-Korea og Japan. Ikke minst håper vi på å få konsesjon til å bygge havvind på Utsira Nord, sier Haslum.

Krav om lokalt innhold

Tande i Sintef Energi følger spent med på ESAs behandling av utlysningskriteriene for Utsira Nord. Han tror de to neste årene vil bli et gjennombrudd for flytende havvind som energikilde globalt. Tande mener ESA-prosessen kunne vært unngått om man hadde tatt bort punktet om krav til lokalt innhold i utbyggingene.

– Jeg forstår ikke hvorfor de må ha dette med som et kriterium for tildeling av konsesjon. Om norske leverandører ikke klarer å konkurrere om å levere utstyr uten at det står at de skal forfordeles i utlysningsteksten, er de ikke konkurransedyktige. Selvfølgelig ønsker vi lokalt innhold, men om norske leverandørbedrifter ønsker tilgang til det internasjonale markedet, bør de operere på like vilkår med utenlandske aktører, sier han og minner om at hele 40 prosent av leveransene til Hywind Tampen kom fra norske bedrifter.

God tilgang på kompetanse

Tande frykter ikke at havvindsatsingen skal bremses av mangel på kompetanse. Flere har gitt uttrykk for at det kan bli problemer med å rekruttere for eksempel ingeniører til havvind fordi oljeindustrien har høye lønninger og stadig skal «utvikles», ifølge regjeringen.

– Jeg holdt nylig en innledning på et kurs for etterutdanning på NTNU. Der var det over 100 deltakere, hvor de fleste kom fra jobber innen olje og gass og ønsket videreutdanning innen fornybare energikilder. Men vi trenger flere studieplasser for teknikere og operatører til havvind. Det er veldig mange ulike profesjoner som kreves for utbygging av offshore vindkraft, alt fra undersøkelser som må gjøres av grunnforhold, vær og vind på forhånd til kunnskap om marint liv, regulering og lovverk. Vi står foran en samfunnsinngripende omlegging av energisystemet som krever ulik kompetanse, sier Tande.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet nummer 1-2024.