Regjeringen setter den norske energisikkerheten på spill

To av Norges kraftkabler til Danmark, Skagerak 1 og 2, har nådd slutten av sin tekniske levetid. For en ingeniør er dette en velkjent situasjon: Infrastruktur må vedlikeholdes og fornyes for å opprettholde sikker og stabil drift. Alternativet er økende risiko for feil, avbrudd og svekket kapasitet.

Likevel er det nettopp det vi nå beveger oss mot. Energiminister Terje Aasland (Ap) har signalisert at regjeringen ikke ønsker nye utenlandskabler i denne perioden, og gjentok dette i debatt med Sps Trygve Slagsvold Vedum i Dagsnytt 18 nylig. Dermed settes den norske energisikkerheten på spill, på tross av faglige anbefalinger fra Statnett om at kablene bør fornyes.

Norgespris forverrer

Norge har et kraftsystem som er basert på vannkraft, og som gir oss stor fleksibilitet. Men vi er også avhengige av vær. Forskjellen mellom tørre og våte år kan være enorm. I tørre perioder trenger vi import. I våte perioder har vi overskudd. Akkurat nå er vi inne i en tørr periode, noe som gjør at vi vil trenge import fremover.

I tillegg har regjeringen med sin innføring av norgespris fjernet mye av prissignalet som ellers stimulerer til strømsparing og energieffektivisering. Ved å la være å fornye kablene legger vi altså opp til lavere sikkerhet og høyere forbruk på én og samme tid. Det henger dårlig sammen.

Fornye, ikke bygge nytt

Selv om Skagerak 1 og 2 bare utgjør en mindre del av Norges samlede utvekslingskapasitet, spiller de en viktig rolle i helheten. Et driftssikkert og fleksibelt kraftsystem er avhengig av flere forbindelser som kan avlaste hverandre. Når én komponent faller bort, øker belastningen på de andre, og systemet blir mer sårbart.

Infrastruktur som allerede er på plass, med etablerte traseer og systemer, bør vedlikeholdes, ikke avvikles av politiske hensyn. Dette handler om å fornye eksisterende forbindelser, ikke bygge nye og omstridte kabler.

I et Europa der stadig mer av kraftproduksjonen er væravhengig, øker behovet for utveksling. Mengden med vind og sol varierer, både over tid og mellom regioner. Kraftkabler gjør det mulig å jevne ut disse forskjellene, ved å flytte energi dit behovet er størst. Uten tilstrekkelig utvekslingskapasitet risikerer vi to ting: At overskuddsenergi går til spille og at vi ikke får importert kraft når vi trenger det mest.

Kraftutveksling

Å unnlate reinvestering er dårlig ressursbruk. Det er langt mer kostnadseffektivt å oppgradere eksisterende anlegg enn å bygge nytt senere, når Norge om få år kan ha et mye større behov for kraftimport.

Kraftutveksling har nemlig også en annen viktig side: samarbeid. Det nordiske og europeiske kraftsystemet er tett integrert, og Norge har i mange år dratt nytte av dette, både som eksportør og importør. Hvert eneste år foregår det kraftutveksling både inn og ut av Norge, gjennom hele året.

De siste årene har Norge eksportert mye kraft, men vi importerer også mye. Mellom 2023 og 2025 importerte vi for eksempel mer enn 25 terawattimer (TWh) fra Sverige, mens de bare importerte 12 TWh fra oss. Om få år er det sannsynlig at Norges kraftoverskudd forsvinner og at Norge vil bli mer avhengig av import. Da er det ikke likegyldig hvordan vi forvalter forbindelsene til nabolandene våre i dag.

Ren risikosport

Som ingeniører er vi opptatt av langsiktighet, systemforståelse og risikohåndtering. Det er fullt legitimt å ha politiske diskusjoner om nye kraftkabler, men å ikke fornye allerede eksisterende kabler, øker risikoen i kraftsystemet vårt.

Man kan med god grunn ønske mindre integrasjon med europeiske kraftmarkeder. Men prisen for dette er redusert fleksibilitet og færre muligheter til å importere kraft når vi trenger det.

Vi bør ikke gamble med noe så grunnleggende som energisikkerheten.

Vi må bygge systemer
som tåler at KI feiler