Norge har kraften, men kan ikke si når den er tilgjengelig

I Narvik bygger Nscale og Aker første byggetrinn av Stargate Norway, 230 MW. Byggetrinn to på 290 MW er derimot usikkert. 22. april i år satte Statnett reservasjonen av nettkapasitet for nytt stort industriforbruk nord for Svartisen på hold, av hensyn til forsyningssikkerheten. Nscales Skandinavia-sjef Stian Jenssen har pekt på at selskapets prosjekt i Portugal kunne ha ligget i Narvik om kraften hadde vært tilgjengelig.

Legg merke til hva som avgjorde. Ikke kraftprisen, ikke klimaprofilen, men når anlegget kunne få nok strøm til å starte driften.

Norsk markedsføring mot datasenterbransjen har handlet om rimelig og fornybar kraft. For dem som faktisk bygger, er den saken avgjort lenge før valget av land. Regnestykket deres styres av når anlegget kan settes under spenning og begynne å generere inntekter. Hver måned med ventetid koster penger.

Statnett har reservert over 8000 MW nytt forbruk på landsbasis. Nord for Svartisen ligger dagens forbruk på rundt 1500 MW, mens 1150 MW allerede er reservert og ytterligere 1100 MW står i kø. Nettkapasitet er blitt et knapphetsgode, slik Statnett selv formulerer det.

Forsinkelser

Forsinkelser er et problem i alle bransjer. Måten store datasentre finansieres på, gjør dem mer utsatt enn de fleste.

For å begrense risikoen bygges store anlegg stadig oftere i et eget selskap på papiret, et såkalt special purpose vehicle. Selskapet inngår leieavtalen for bygg og brikker, signerer kundekontrakten og tar opp lånet. I byggeperioden kommer det ingen inntekter. Kostnadene dekkes av en forhåndsfinansiert lånereserve som krymper hver måned, mens lånet utbetales i etapper. Inntektene starter først når anlegget er spenningssatt, testet og overtatt av kunden.

Til dette kommer dagmulkt. Kontraktene har normalt sanksjoner dersom anlegget ikke leveres til avtalt tid eller i avtalt spesifikasjon. Ved en bredere forstyrrelse kan en utbygger derfor sitte med flere tapskontrakter samtidig, og bransjen har allerede sett entreprenører gå over ende med datasenterprosjekter i minus. Det er med andre ord entreprenørleddet som tar den kostnaden. Norsk anleggsbransje går inn i disse kontraktene fra en svak konjunktur, med en ordrebok som ser ut som en redning. Spørsmålet er i hvilken grad risikoen er priset inn.

To muligheter

Utbyggere som driver flere prosjekter parallelt, har i hovedsak to muligheter.

Den første ligger i planleggingen og handler om å velge tomt ut fra hvor sikker tilknytningen er. Internasjonalt styrer den logikken prosjekter bort fra Frankfurt og Dublin og mot Norden. I Norge blir det samme et spørsmål om nord eller sør. Kraftoverskuddet ligger i nord, kundene og fiberen i sør, og akkurat nå tilbyr nord kraft uten dato.

Den andre gjelder prosjekter som allerede er under bygging, og handler om idriftsettelsen, der anlegget testes i sin helhet og overtas av kunden. Den fasen tar normalt seks til tolv måneder. Komponenter testes først hver for seg, deretter integrerte systemer, så hele anlegget mot realistiske feilsituasjoner og til slutt under full last.

Feil som oppdages sent i kjeden er de dyreste, fordi de tvinger fram endringer i deler som allerede er ferdige. Digitale tvillinger gjør det mulig å validere styresekvenser virtuelt før utstyret står på plass, og plattformer for virtuell idriftsettelse samler dokumentasjonen som skal overleveres.

Tid som blir kapital

Gevinsten kommer i to ledd. Hver måned som kappes, flytter inntektene fram og krymper vinduet der dagmulkt og tvister om ytelse kan slå inn. Kapital som ellers ligger bundet i reserver, frigjøres og går rett inn i neste prosjekt.

Det er den mekanismen som avgjør hvem som fortsetter å bygge. Ikke de som vil mest, men de som blir ferdige i tide og får pengene i arbeid igjen.

For Norge er poenget et annet. Kraften har vi. Det vi ikke har, er evnen til å si når den er tilgjengelig, og det er den beskjeden utbyggerne faktisk betaler for.

Energieksperten går mot strømmen – har solceller
på taket