Annonse
debatt
Det store klimablindsporet på norsk sokkel
Hvorfor graver vi ned Nordsjøens mest verdifulle atom når det nordiske forskningsmiljøet kan forvandle det til supermaterialer?
Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegg kan sendes til debatt@tu.no.
Norsk energidebatt har i et tiår vært fastlåst i et binærsyn: Enten må gassen fases ut, eller så må vi bruke titalls milliarder på å fange CO2 og pumpe den ned under havbunnen.
I jakten på det «perfekte grønne» eller det «trygge blå» har myndighetene og miljøbevegelsen oversett en opplagt teknologisk løsning: Turkis hydrogen via metanpyrolyse.
Når naturgass (CH4) spaltes termisk uten oksygen, oppnår man ren hydrogengass (H2) og fast, rent karbon.
Karbonet utskilles ikke som en klimagass, men som grafen — det 21. århundrets mest ettertraktede supermateriale.
Bruker lite strøm
For hver kilo hydrogen spaltes det ut tre kilo fast karbon. Dette snur den økonomiske kalkylen fullstendig.
Vannelektrolyse for grønt hydrogen krever over 50 kWh per kilo hydrogen.
I en tid med regionalt kraftunderskudd og dype konflikter ved ny kraftutbygging, fremstår storskala vannelektrolyse krevende.
Annonse
Metanpyrolyse krever under en femtedel av denne strømmen.
Enda viktigere er biproduktet. Batterikvalitets-grafen har en høy markedsverdi og er en nøkkelkomponent for neste generasjons batterier.
Samtidig gir grafenforsterkede kompositter helt nye muligheter i maritim sektor og luftfart. Blander man grafen inn i harpiksen til karbonfiber, økes strekkfastheten og slagmotstanden drastisk.
Lettere skrog
For hurtiggående fartøy og katamaraner stuper skrogvekt og effektbehov – noe som gjør nullutslippsdrift levedyktig på lengre strekninger.
Karbonet fra gassen blir byggematerialet i de samme utslippsfrie båtene som hydrogenet skal drive.
Infrastrukturen ligger klar ved gassknutepunktene på Sture og Kårstø.
Det teknologiske knekkpunktet handler om å styre krystallstrukturen i reaktorene for å levere kontinuerlig batteri- og komposittkvalitet.
Annonse
Her sitter ikke Norge alene.
Kobler vi gassknutepunktene på Vestlandet sammen med den tunge prosesskompetansen hos Sintef, batteriekspertisen ved Institutt for energiteknikk, materialforskningen ved Universitetet i Bergen og det verdensledende grafen- og komposittmiljøet ved Chalmers i Göteborg, har vi et nordisk landslag i verdensklasse.
Ved å koble Nordsjø-gassen mot denne nordiske forskningsaksen kan vi ta en global lederposisjon.
Vi må slutte å behandle karbonet i Nordsjøen som et avfallsproblem som må gjemmes bort.
Har vi råd til å la Nordsjøens mest verdifulle atom gå tapt på havbunnen, når løsningen på både kraftkrisen, batterisatsingen og den grønne flåtefornyelsen ligger rett foran oss?
