Det går ikke alltid et tog

For å bevare naturens mangfold og forhindre klimakrisen, må vi slippe ut mindre klimagasser. En viktig faktor er flyreiser, som står for omtrent 2,5 prosent av de globale utslippene. Mellom Oslo og Stockholm er det mer enn 30 avganger, per dag og årlige utslipp utgjør godt over 100.000 tonn CO₂. Så hvorfor ikke ta toget? Dessverre tar det nesten seks timer, og det er for lang tid. Det har imidlertid lenge vært et forslag om å bygge ny toglinje på deler av strekningen og dermed redusere reisetiden til under tre timer.

Heller tog enn fly

Da hadde jeg og mange andre tatt toget på alle reiser til Stockholm. Raskere enn å ta en flytur, miljøvennlig og godt tilrettelagt for å kunne jobbe samtidig. Et slikt tog ville ha koblet sammen Oslo og Stockholm på en bedre måte, men også alle de mindre byene på veien. I prinsippet kunne du bo i Karlstad og jobbe i Oslo.

I det svenske fosvarsdepartementets utredning «Motståndskraft: Inriktningen av totalförsvaret och utformningen av det civila försvaret 2021-2025» fremgår det at en slik togforbindelse også vil være viktig sikkerhetspolitisk, med effektiv transport av materiell og folk. Det er med andre ord samfunnsøkonomisk fornuftig, næringslivet ønsker det, og forsvaret trenger det. På begge sider av grensen.

40 milliarder

Sverige er en av Norges viktigste handelspartnere. Sverige er det landet Norge importerer mest fra, og det tredje største eksportmarkedet vårt.

Økonomisk er tog-prosjektet en stor investering på mer enn 40 milliarder totalt for begge landene (ifølge organisasjonen Oslo-Sthlm 2.55), som kan være mye å ta inn i et statsbudsjett blant mange ulike satsinger.

Men det finnes andre løsninger, som offentlig-privat samarbeid, som allerede er utbredt i Norge innen blant annet veibygging. Den økonomiske kostnaden blir selvsagt høyere (ingen finansierer seg billigere enn staten), men dette kompenseres av at prosjektene ofte blir av bedre kvalitet, at det private tar en stor del av risikoen og at man kan få prosjektene gjennomført nå uten å trenge mye plass i statsbudsjettet.

Flere modeller

Det finnes mange forskjellige modeller avhengig av hvor stor risiko staten ønsker å ta. All tilgang til jernbane og tog kan gå tilbake til staten etter prosjektets varighet på rundt 25-35 år. Å skaffe privat institusjonell kapital til denne typen infrastrukturprosjekter i Norden er ikke noe problem, selv om det er blitt noe vanskeligere i Norge etter den senere tids økende politiske uforutsigbarhet.

Det er forfriskende å ha et prosjekt hvor så mange ulike interesseområder stemmer overens. Næringslivet, miljøbevegelsen, finanssektoren og forsvaret har alle nytte av det. Så hvorfor skjer det ikke mer politisk? Ønsker man ikke å sette i gang til tross for de åpenbare fordelene?

Mange folkevalgte har unektelig en enestående overlevelsesevne, men hadde det ikke vært fantastisk om flere også hadde handlekraft?