Tidlig varsling og slokkeanlegg er nøkkel i brannsikring av stavkirkene

Den tragiske brannen i Notre-Dame på mandag har satt brannsikring av kulturminner på dagsorden verden over. Norges bidrag til verdens materielle kulturhistorie er våre 28 gjenværende stavkirker, og brannsikring av disse står høyt på prioriteringslisten til Riksantikvaren. Bare i år er det satt av 24 millioner kroner over statsbudsjettet til å sikre de komplekse trekonstruksjonene.

Oppgaven med å brannsikre stavkirkene har Cowi fått. Det er tredje gang på rad siden 2010 at de vinner anbudskonkurransen, forteller Terje Øverby, som er brannrådgiver i Cowi. Hovedoppgavene knyttet til brannsikring av kirker generelt handler om å tilrettelegge for tidlig oppdaging av brann, samt sette opp et slokkeanlegg som er lett tilgjengelig.

Brannrådgiverne undersøker infrastrukturen rundt kirken og hvordan den er bygd opp. Vannforsyningen i området og brannvesenets innsatsmuligheter, det vil si hvor lang tid det tar før brannvesenet er på plass, kartlegges.

– Noen steder er det god kommunal vannforsyning, mens andre steder er det knapt ført vannledninger til kirkene, sier Øverby. I slike tilfeller må de sette opp vanntanker eller pumper.

Vanntåke- eller sprinkelanlegg?

Videre må Øverby og hans kollegaer vurdere hva slags type slokkeanlegg som skal benyttes i kirkene. Det vanligste er å sette opp vanntåkeanlegg eller sprinkleranlegg. I førstnevnte dannes en vanntåke ved at vann med høyt trykk spres ut gjennom sprinkelhoder som er satt opp i bygget.

I det andre alternativet, sprinkleranlegg, er det større dråper og mer vann som kommer ut av sprinklerhodene. Det velges ofte der vannforsyningen er god.

– Vanntåke kan være mindre effektivt enn dråper, men vil være mer skånsomt mot kulturminnene og gi færre senskader, sier Øverby.

Begge slokkeanleggene utløses enten ved at en glassperle som sitter i sprinkelhodet sprekker når den varmes opp eller at det er åpne sprinklerhoder og eget utløsersystem. I kirkebygg kan denne mekanismen by på en utfordring, forteller brannrådgiveren.

– Kirkerom har stor høyde og volum, noe som gjør at det kan ta lang tid før sprinklerhoder løses ut, sier han.

• Se bildekarusell nederst i artikkelen med arkitekttegninger av stavkirker.

Av brannvarslingssystem er det som regel tre ulike systemer som kirkeeier kan velge:

• Aspirasjonsdeteksjon består av noen sentralt plasserte detektorer i taket. Fra dem går det et rørnett rundt i bygget med detektorer som suger luft og gir alarm hvis det er røyk i lufta.
• Punktdeteksjon er den «vanlige» varianten med en brannmelder som sitter i himlingen og varsler når den detekterer røyk.
• Linjedeteksjon består av to detektorer som er plassert på hver sin side av bygget og som sender en linje gjennom lufta. Når linjen dempes av røyk vil alarmen gå.

– Hold det ryddig!

Ofte er det mange hulrom i bygningskonstruksjonene som gjør at brann lett kan spre seg. Øverby forteller om store loft, etasjeskillere, dobbeltkonstruksjoner og himlinger. Når det da også mangler detaljtegninger blir brannsikringsarbeidet vanskelig.

– Hulrommene er som regel skjult når du ser konstruksjonene utenfra. De mange vertikale og horisontale lommene gjør at det er vanskelig å få en oversikt, sier han.

Det er gjort forsøk på å tette konstruksjonene eller å ha lufting med brannmotstand for å hindre spredning til hulrom, men Øverby forteller at det stort sett er slokkeanlegg som settes opp i denne typen arealer.

Utover de alarm- og sikringstiltakene som Cowi gjør, må kirkeeierne og de som utfører rehabiliteringsarbeid også ta ansvar:

– Forebygging i det daglige er viktig, som for eksempel sørge for at det er ryddighet rundt kirken og på loftet. Og så må man påse at man ikke har løse varmekilder, sier han.

– Ved rehabilitering kan risikoen for brann øke hvis sikrings- og slokkeanlegg tas ut av drift fordi man skal arbeide på dem. I slike tilfeller bør man ha vakter som passer på. Ellers er det viktig å unngå overdreven bruk av skjøteledninger, avslutter han.