Retter sterk kritikk mot rådende kvikkleire-teori i ny bok: – Jeg oppdaget ting som var urovekkende

Rune Østgård ble først involvert i kvikkleirefeltet da han jobbet som advokat for tre familier etter Kattmarka-skredet i Namsos i 2009.

Da Gjerdrum-skredet gikk i desember i fjor, ble engasjementet vekket igjen. Østgård ville arrangere en erfaringskonferanse, og leste i den forbindelse «alt kvikkleirerelatert stoff», ifølge ham selv.

– Da oppdaget jeg flere ting som var litt urovekkende.

Har gjennomgått 17 kvikkleireskred

Resultatet er boka «Kvikkleire – farlige teorier», som ble lansert i høst. Der setter Østgård spørsmålstegn ved en rekke etablerte sannheter på kvikkleirefeltet.

Boka følger Østgårds egen vei på vandring gjennom norsk kvikkleireskred- og skredteorihistorie. Han begynner med å se på hvordan ekspertene resonnerte rundt det katastrofale Verdalsraset, som tok livet av 116 mennesker i 1893.

Blant de nylige av de 17 skredene som gjennomgås i boka, er Sørum-skredet, Alta-skredet og Gjerdrum-skredet.

– Geoteknikerne har monopol

En av årsakene til at kunnskapen og metodikken knyttet til kvikkleire har klare forbedringspunkter, er at geoteknikerne har et jerngrep på fagområdet, mener Østgård.

– Kompetansekravene har etter hvert blitt så spesifikke at geoteknikere i praksis har fått monopol på kvikkleire.

Det er geoteknikere som skriver NVEs kvikkleireveiledere, og det er nær utelukkende geoteknikere som har sittet i undersøkelsesutvalgene etter skredhendelser, skriver han.

Resultatet, ifølge Østgård, er at de blir altfor ensporede i tolkninger og metodikk.

– De har vært skeptiske til å ta i bruk avansert geomodellering. Det fokuseres for mye på todimensjonale utregninger av skråningsstabilitet, og de bruker for mye skjønn. Resultatet er at usikkerheten, og dermed feilmarginene, blir for store.

Han mener det er avgjørende å legge til rette for en mer tverrfaglig tilnærming til kvikkleire.

Da geologene forsvant

Ensrettingen mener han til dels kan spores tilbake til at geologer for flere tiår siden forsvant til petroleumsindustrien. Siden har geoteknikere, med Norge geotekniske institutt (NGI) som en sentral aktør, vært så å si enerådende på feltet, forteller han.

Nå mener Østgård å se konturene av en profesjonskamp.

– Geoteknikere er ingeniører med spesialisering i å bygge på, i og ut av stein og jord. De har høy teknisk kompetanse, men lite formell utdannelse i geologi, og kvikkleire er bare en liten del av faget deres. De kan ha tilgang på geologer internt i organisasjonene sine, men bruker dem i for liten grad.

Et ensidig fokus på skråningsstabilitet

Et sentralt argument i Østgårds bok, er at det har gått mange kvikkleireras på tilnærmet flat mark, som i det velkjente Rissaraset som ved en tilfeldighet ble fanget på smalfilm i 1978.

I arbeidet med boka fant han at flere kvikkleireskred har spredt seg sideveis, inntruffet i områder med god skråningsstabilitet og tilsynelatende blitt utløst helt uten menneskelig påvirkning.

– Derfor blir det etter min mening feil når man i geoteknisk metode legger til grunn at det meste kan ordnes med å gjøre skråninger mer stabile, sier han.

Et eksempel er såkalte motfyllinger, som gjerne legges i bunnen av skråninger med potensial for kvikkleireskred for å stabilisere.

Disse kan i verste fall gjøre området farligere ved å utgjøre en tilleggsbelastning på kvikkleira som den er lagt oppå, forteller Østgård.

Vil se mer på trykkbølger og dårlig drenering

– Inntrykket mitt er også at det ensidige fokuset på beregning av skråningsstabilitet trekker oppmerksomheten bort fra at kvikkleireområder gjerne ikke er homogene, og at andre faremomenter, som vidtrekkende trykkbølger, lukkede bekker og drenering som ikke fungerer, kan være medvirkende til at store skred utløses.

Vann må generelt få mer fokus, skriver han: Vannveier som ledes vekk fra et naturlig løp, eller på andre måter kommer på avveie, kan for eksempel bidra til å tynge ned masser på kvikkleiregrunn, og dermed utløse skred.

Dette kan blant annet skje dersom vann trekker inn i de ovennevnte motfyllingene.

Tviler på erosjon som utløsende årsak

Når geoteknikerne ser på vann, fokuserer de i for stor grad på erosjon som de mener kan starte et initialskred i kvikkleiren, skriver Østgård.

Han mener erosjon i for eksempel bekker bare unntaksvis er utløsende i seg selv.

Kvikkleireskred virker normalt å starte av andre årsaker, mener han. Den første utglidningen som er synlig, kan riktignok være leire som har trengt ut i en bekk.

Østgård stiller seg kritisk til geoteknikeres uttalelser om at det ikke vil gå skred så lenge man følger deres råd.

NGI og andre større rådgivningsselskaper har også vært inne i bildet i flere av områdene hvor det har gått galt, påpeker han. Nylig rettet han kritikk mot Multiconsults rolle i flere kvikkleireskred, heriblant Kattmarkaraset.

Gjetting om Gjerdrum

Et poeng i Østgårds bok er at geoteknikere innimellom går for langt i å få analysene til å stemme med deres forklaringsmodell. .

Etter skredet ved Skjeggestadbrua i 2015, mente undersøkelsesgruppen eksempelvis at en oppfylling på 3 500 kubikkmeter hadde forårsaket skredet. Østgård mener det er påfallende at dette er tallet som akkurat får skråningen til å gå i brudd, ifølge gruppas beregningsmodell.

Det er også påfallende, skriver Østgård, at fylkesmannen mente at gruppen hadde lagt til grunn en oppfyllingsmengde som var mer enn det dobbelte av det som var sannsynlig.

Han mener noe av det samme kan ha skjedd i granskingen av Gjerdrumsraset.

– De tror skredet startet med små utglidninger ved bekken. Men det er det ingen som har sett.

Det hele er gjetting, sier Østgård, som mener det kan spores tilbake til at dårlig skråningsstabilitet er forklaring nummer én innen geoteknisk teori.

To perspektiver på kvikkleire

Ifølge forfatteren har geoteknikere i hovedsak to perspektiver på kvikkleiren:

– Litt forenklet tar de utgangspunkt i todimensjonale kvartærgeologiske kart, som gir et grovkornet fugleperspektiv på løsmassene i et område. I tillegg kommer det veldig spesifikke mikroperspektivet som de får fra hvert enkelt borepunkt.

Han mener at geologer har en mer overordnet forståelse av løsmassesammensetningen og kan se de to nivåene i sammenheng.

– Dermed kan de gjøre langt bedre vurderinger på et tidlig stadium, før man bruker en masse penger på å pepre et område med borehull, sier han.

Han beskriver kvikkleireskred som et endepunkt i et mange tusen års geologisk løp.

– For å forstå den prosessen og dermed den reelle faren for skred, må du ha geologisk kunnskap. Jeg tror ikke utbyggerne helt har forstått hvor mye penger de kan spare på å bruke geologer med høy kompetanse i de store prosjektene.

Mener Moss er et godt eksempel på at geologene trengs

I arbeidet med boka kom Østgård i kontakt med Erling Siggerud og Lars Edward Rygg Kjellesvik, som begge har lang fartstid fra oljebransjen. De skal ha bidratt til å gjøre ham oppmerksom på hva geologi og andre fagfelt kan bidra med i forståelsen av kvikkleire.

Siggerud har en doktorgrad i geologi og spesialisering i sedimentologi, Kjellesvik har en mastergrad i geostatistikk og er ekspert på geomodellering. Sammen eier og driver de rådgivningsselskapet Digital geologi AS, som blant annet tilbyr rådgivningstjenester i bygg- og anleggsbransjen på fastlandet.

Selskapet står blant annet bak en rapport som antyder at kvikkleiren under Bane Nors planlagte jernbaneprosjekt i Moss sentrum bør plasseres i en enda høyere risikoklasse enn først antatt.

Oppdaget skredgrop ingen hadde sett

En av årsakene er at Digital geologi mener å ha oppdaget en stor skredgrop i Moss som selskaper som Multiconsult, Sweco og Rambøll, som tidligere har foretatt områdekartlegginger i området, ikke har identifisert.

Mens NGIs rapport fra februar beskriver et 30 til 40 meter bredt skred som skjedde ved Rockwool-fabrikken i 1952, mener Digital geologi at fabrikken ligger i en 230 meter bred skredgrop som er mye eldre.

– En stor skredgrop signaliserer at det er mye kvikkleire også ellers i området, og at det kan komme nye ras. Det er greit å vite om, spesielt når du skal velge togtrasé, sier Østgård.

Østgård er selv advokat for interessegruppen Bedre Byutvikling Moss (BBM), som ønsker å utrede en alternativ togtrasé utenom kvikkleireområdet i byen.

– Milliardene renner ut

Østgård mener at togplanene gjennom Moss er et godt eksempel på at kompetansen til flere fagfolk ut over geoteknikere. trengs.

I mai fikk togprosjektet i Moss en kostnadsøkning fra 10,5 til 17,9 milliarder kroner, blant annet fordi kvikkleireforholdene så ut til å være større og mer ustabile enn først antatt.

– Når du bruker geologer i Nordsjøen, er det først og fremst med tanke på at man skal skape inntekter. Dette er tverrfaglige forprosjekter der man drar veksler på flere typer eksperter, blant annet innen matematikk og statistikk, og bruker avanserte dataverktøy før man setter i gang leting.

På landjorda er det ofte motsatt, sier Østgård.

– Utbyggingsbeslutningene tas ofte uten at man gjør grundige undersøkelser av grunnforholdene. Når man senere støter på problemer, er det ikke sjelden at milliardene begynner å renne ut.

Henger ut små aktører som syndebukker

Et fellestrekk ved kvikkleirerasene som Østgård påpeker i boka, er at skredene sjelden ender med konsekvenser for konsulentselskapene som har påtatt seg ansvaret for den geotekniske prosjekteringen.

En av grunnene mener han kan være at undersøkelsesgruppenes mandat normalt ikke åpner for å identifisere bakenforliggende årsaker til skredene, og at de ikke bes klarlegge hvorfor bygninger og infrastruktur har blitt oppført i skredfarlige områder.

Rapportene fokuserer i stedet på årsaksmekanismene i selve raset, og hvem som tilfeldigvis kom til å «tenne på lunta».

I praksis fører dette til at aktører med liten eller ingen ekspertise på kvikkleire henges ut som syndebukker, ifølge Østgård.

– Det kan være alt fra en hytteeier som har fylt opp masser på tomten sin for mange år siden, til et entreprenørfirma som har komprimert masser like før raset gikk, sier han.

– Når selv ekspertene tenker feil om kvikkleire, og later til å ha friskmeldt et område, må man nesten regne med at heller ikke vanlige folk forstår problematikken riktig.

– Når du bygger på en sånn filosofi, vil det til slutt gå galt

– Filosofien i dag er at man kan bruke ingeniørløsninger til å arbeide seg rundt ut­fordringene som kvikkleira byr på, uten at det er nødvendig å skaffe seg inngående kunnskap om stedets geologi. Da vil det til slutt gå galt, sier Østgård.

Et eksempel han trekker fram i boka, er at kvikkleireveilederen fra 2007 helt fjernet fraflytting som sikringstiltak. Nå er det slik at selv de farligste områdene kan bygges ut, så lenge man treffer geotekniske tiltak som gir en «vesentlig forbedring» i skråningsstabiliteten.

– Geoteknikerne har nok vært litt for optimistisk på egne vegne. De bør spille mer på lag med naturen og være mer nøkterne i troen på at man kan forhindre store kvikkleireskred ved å legge ut motfyllinger og sette opp andre fysiske barrierer. Noen ganger kan det fungere, men ikke så ofte som de tror.

Får professor-støtte

Johan Petter Nystuen, professor emeritus i geologi, og Helge Hellevang, professor i geologi ved Universitetet i Oslo, støtter konklusjonene i Østgårds bok, og kaller den et grundig stykke arbeid.

– Noe av det jeg synes er fint med boka, er at den er skrevet av en lekmann, sier Nystuen.

Det mener de kan ha bidratt til at Østgård ser sammenhenger som kan være vanskeligere å fange opp for fagpersoner innenfor kvikkleirefeltet, og til å gjøre materialet mer tilgjengelig for folk flest.

I likhet med Østgård setter de spørsmålstegn ved det faglige grunnlaget for noen av de mest sentrale verktøyene i NVEs kvikkleireveileder.

– Hvis du står overfor en utbygging og området har en helningsgrad på mindre enn 1:15, er det bare å sette i gang, ifølge kvikkleireveilederen. Det er basert på statistikk fra nyere tid. Men den statistikken inkluderer ikke hundrevis av historiske og forhistoriske leirskred, sier Hellevang.

• NGI slår tilbake mot kritikken, les tilsvaret her.

– Et kvikkleireskred kan komme når som helst

Noe av årsaken kan være at gjengroing og bakkeplanering har bidratt til å skjule sporene etter gamle skredgroper. De mener slike skred i langt større grad bør kartlegges ved hjelp av moderne verktøy som lidar og bakkeradar, og refererer i den anledning til en nylig masteroppgave ved NTNU.

– Vedkommende brukte bakkeradar og fant massevis av skredgroper på tilnærmet helt flatt terreng. Da holder ikke statistikken, sier Nystuen.

– Det er ikke slik som det står i kvikkleireveilederen at hvis kvikkleire får ligge i fred, så utgjør den ingen fare.

Et kvikkleireskred kan utløses av seg selv, sier han, og det er nær umulig å si når.

De to mener det trolig er flaks at det ikke har skjedd større, katastrofale kvikkleireskred i tettbebygde områder. Det kan skje som følge av den naturlige, saktegående utvaskingen av saltioner i leiren, eller som følge av et større jordskjelv.

– Et skred kan komme om to tusen år. Men det kan også komme i morgen, sier Nystuen.