Da kommunen skulle ha nye mini-gravere, gikk de for de dyreste

Alfaset, Oslo: De siste par årene har Oslo kommune lagt press på entreprenørene når de har delt ut kontrakter i bygge- og anleggssektoren. Kan de ikke gjøre jobben tilnærmet utslippsfritt, rykker de bakover i køen.

Følgelig har entreprenørene sett seg nødt til å investere i elektriske anleggsmaskiner selv om de har kostet både to og tre ganger så mye som vanlige gravemaskiner og hjullastere. Denne anskaffelsesstrategien har etter hvert spredd seg til flere kommuner, og også private byggherrer har nå begynt å stille krav om bærekraft i anbudene.

– Den største utfordringen vår har vært å få de elektriske maskinene ferdige fort nok, sier produktsjef Stian Brække i Volvo Maskin.

Han forteller om et forrykende produksjonskappløp der kravene til fossilfri drift har ligget flere hestehoder foran den teknologiske utviklingen. Da de første el-graverne endelig ble klare, ble de revet bort. Volvo solgte alene over hundre gravere til norske entreprenører i 2021.

– Entreprenørene i osloregionen har vært gørrflinke. De har handlet over sin økonomiske evne for å kunne tilby fossilfrie tjenester, sier Brække.

Selv med Enova-støtte har de løpt stor risiko, mener han.

Nesten lik diesel-utgaven

Oslo kommunes egen gravemaskinpark har imidlertid gått utelukkende på diesel fram til nå. Først i forrige uke fikk Gravferdsetaten i Oslo levert fem elektriske minigravere, angivelig de første batterielektriske graverne som er innkjøpt av det offentlige.

At det ble nettopp denne etaten som var første ute, er neppe en tilfeldighet. For det første har byråd Omar Samy Gamal bakgrunn som byggingeniør, for det andre er elektriske gravemaskiner stille som ... ja, graven.

– Det er klart det er en fordel. Folk er jo gjerne i en sinnsstemning for ro og ettertanke når de besøker en gravplass, sier Gamal.

Han har tatt turen til Alfaset gravlund for å teste kommunens første el-gravere.

– Jeg har bare prøvd gravemaskin én gang før, innrømmer han.

Likevel varer det ikke lenge før han har funnet ut av spakene og ryddet bort det øverste jordlaget til en ny grav. Selv om Volvo har oppdatert kontrollpanelet i førerhuset, skal alt annet fungere akkurat som en tilsvarende dieselgraver på 2,7 tonn. Ytelse, mekanikk, skuffer og tilbehør er det samme.

– Det er bare dette som er annerledes, sier produktsjef Stian Brække og åpner motorskapet bak på graveren.

Den støyende stempelmotoren er byttet ut med et elektrisk drivkraft på 14,7 kilowatt. Ved siden av batteriene og uttaket for hurtigladeren står det riktignok et oljefilter og en tank med hydraulikkolje og breier seg.

Selv ikke bærekraftige, elektriske anleggsmaskiner klarer seg uten en fossil håndsrekning.

Opptil fire timer driftstid

En innvending som ofte ligger langt ute på tungespissen når anleggsfolk diskuterer elektrifisering, er ladekapasiteten. Det fleipes om lange lunsjer i påvente av at maskinen skal bli klar til neste økt.

Brække mener dette er en overdreven bekymring. De nye gravplassgraverne, for eksempel, har driftstid på opptil fire timer. Vanligvis betyr ikke det at føreren må legge ned arbeidet etter en halv dags arbeid, hevder Brække

– Til forskjell fra dieselgravere slår denne av tenningen automatisk når maskinen ikke er i bruk. Det betyr at batteriet spares hver gang føreren gjør noe annet, sier han.

Ved å ha flere gravere er det også mulig å veksle på hvilke maskiner som er i bruk og hvilke som står til lading. For større bygge- og anleggsplasser er det også mulig å kjøpe eller leie mobile hurtigladestasjoner.

– Men hva er den lyden? spør vi når et par av de fem graverne plutselig flytter på seg.

Det høres ingen brummende motorstøy når førerne manøvrer maskinen foran en rekke med nye graver, men den hvesende ulyden er nesten vel så sjenerende.

– Det er en varsellyd for at folk skal høre at maskinen nærmer seg, forklarer Beate Svenningsen, pressekontakt i Oslo kommune.

– Men man kan slå av lyden hvis man vil, forsikrer Stian Brække i Volvo.