Bygningsfysiker mener skadeomfanget av «Hans» er for stort: – Har vi ikke lærtnoe?

De siste dagene har vi vært vitne til det utroligste: Et tettsted under vann, hus knust av jordskred og ei hytte i friskt driv nedover elva. Norsk Naturskadepool har registrert over 5000 skader så langt. Sammen med Finans Norge har de anslått at prisen for skadene har passert én milliard kroner. Men flommen er ennå ikke over.

De fleste skademeldingene som renner inn til forsikringsselskapene, er ikke av den sensasjonelle sorten. Vannlekkasjer og ødeleggelser på bygninger kan likevel ha omfattende konsekvenser for den enkelte.

Bygningsfysiker Grete Kjeldsen i Asplan Viak mener at mange av tilfellene kunne vært unngått.

– Har vi ikke lært noe som helst av tidligere erfaringer? spør hun vantro.

– Vi må tenke på hvor vi bygger, og hvordan vi bygger dersom vi skal unngå det skadeomfanget vi har nå. Men vi samler jo ingen erfaringer! hevder hun oppgitt.

– For mange dispensasjoner

Kjeldsen er leder i Rådgivende ingeniørers ekspertgruppe for bygningsfysikk. Hun synes det er påfallende hvor fort vi glemmer tidligere flommer og naturkatastrofer.

– Folk ser ikke ut til å ha lært mye av storflommen i 1995, for eksempel. I dag bygger vi både under grunnvannstand og nærmere elv, vann og sjø enn det som er forsvarlig, sier hun.

– Og det selv om vi har både aktsomhetskart og faresonekart, tilføyer hun med henvisning til utgivelser fra henholdsvis Jernbaneverket og Statens Vegvesen og NGU.

Hun mener at det gis for mange dispensasjoner til tiltak i strandsoner, i skråninger og langs elver og bekker.

– Nå er det viktig at de kommunale byggesakskontorene følger opp og ikke lar strikken bli tøyd for langt igjen. De må ta på alvor at før eller siden vil vannet flomme over i utsatte soner, mener hun.

– Plasseringen er fundamental

Robin Sæterøy, seniorrådgiver eiendomsledelse i Multiconsult, er enig i at plasseringen av bygg spiller en fundamental rolle for skadeomfanget ved oversvømmelser og flom.

– Konstruksjoner med god drenering, tilstrekkelig dimensjonert overvannshåndtering og avstand til kjente flomsoner, stiller naturlig nok sterkere, sier han til TU.

Han presiserer at både terrenget og kapasiteten til de kommunale vann- og avløpsnettene er avgjørende.

Grete Kjeldsen minner om at både byggeteknisk forskrift (Tek), Byggforskserien til Sintef og Klimautvalgets 2050-rapporter inneholder beskrivelser og forskrifter for å unngå at bygg tar så stor skade ved naturhendelser som «Hans».

– Det kan nok være at anbefalingene og de preaksepterte ytelsene bør gjennomgås på nytt. Det kan være at marginene er for små for den nye værsituasjonen, sier hun.

Tidligere i uka ga hun et eksempel her i TU: Flate tak skal ha 150 millimeter tette kanter slik at vann ikke renner ned på sidene av taket på grunn av mye regn eller obstruksjoner i nedløpene.

– Muligens bør kravet til tette oppkanter være enda høyere, kommenterer Kjeldsen, som generelt er skeptisk til hus med flate tak uten takutstikk.

– Gode løsninger i Norge

Sivilarkitekt John Birger Grytdal i Norgeshus er ikke enig i kritikken av flate tak og den nye funkisstilen, som er blitt så populær i Norge. Han mener alt handler om godt håndverk og riktig materialvalg.

– Hvis man holder seg innenfor anbefalingene i Byggforskserien, er man på den sikre siden, sier Grytdal.

Da vil man blant annet ha totrinns tetting på flate tak. Konkret innebærer det at vannet har en annen, trygg utvei dersom sluk eller nedløp er tette, eller vannmengdene er for store.

Også på yttervegger har vi totrinns tetting. Fordi kledningen er lektet ut med luftrom bak, vil eventuelle vanndråper som passerer kunne tørke ut før de når konstruksjonen.

– Egentlig har vi veldig gode løsninger for å sikre hus mot vanninntrengning i Norge, mener Grytdal.

Kan lede bort vannet

Mens det er kommunene som lager de overordnete arealplanene i Norge, er det ofte private aktører som utarbeider lokale reguleringsplaner. Det kan gjelde alt fra én enkel hustomt til store utbyggingsfelt.

Som sivilarkitekt i Norgeshus har Grytdal vært med på mange slike prosjekter sammen med selskapets arealplanleggere og byggingeniører.

– I arbeidet med reguleringsplaner inngår det risiko- og sårbarhetsanalyser, blant annet med undersøkelse av grunnforhold og flomveier. Det har vi digitale simuleringsverktøy for, forklarer Grytdal.

Dersom den planlagte bebyggelsen ligger i et flomutsatt område, kan man eventuelt vurdere om det er tiltak som gjør at det likevel er forsvarlig å bygge. Det kan for eksempel være å bygge høyere grunnmurer eller å unngå kjellere, ifølge Grytdal.

– Eller kanskje det er mulig å lede vannet utenom byggefeltet ved å forme landskapet og bygge flomveier som sikrer bebyggelsen, sier han.

For å lette på overvannstrykket i områder med tett bebyggelse, kan man også vurdere vannfordrøyningstiltak, som blågrønne tak med jord og planter, sier Grytdal.

Ny EU-standard

Det viktigste vi må tenke på framover, er å hensynta mer ekstremvær i nybyggprosjekter, mener Robin Sæterøy i Multiconsult.

– Samtidig må vi også være bevisst den eksisterende bygningsmassens klimasårbarhet, understreker han.

Han tror at en proaktiv tilnærming og plan for eksisterende eiendomsmasse vil kunne redusere skadeomfang og risiko ved fremtidige hendelser.

– Men vi ser ofte at eierne ikke prioriterer slike tiltak selv om viljen og kunnskapen absolutt er til stede. Ofte skyldes det nok mangel på ressurser, sier Sæterøy.

Han forteller at det nylig er kommet en ny EU-standard for eiendomsutviklere («FprEN 17680»). Den inneholder angivelig informasjon om hvordan man kan kartlegge eiendomsporteføljer på en ressurseffektiv måte.

– Der er også klimasårbarhet et sentralt element, sier Sæterøy.