FNs klimapanel sendte nylig ut en «siste advarsel». Budskapet er at det vi gjør de neste syv årene, vil ha konsekvenser for de neste tusen, at verden trenger klimahandling på alle fronter, og at vi har det vi trenger for å snu kursen. Energisektoren er et av de sentrale områdene der omfattende tiltak må til. Likevel skjer det lite.
Nødvendige endringer
Referansen til de neste syv årene har sammenheng med målsetningen om å kutte 55 prosent i klimagassutslippene innen 2030. Dette er et delmål mot nullutslippssamfunnet, som skal nås i 2050. Handling må gjøres i mange sektorer, og energisektoren står i en særstilling. Her må endringer gjennomføres i alle deler av verdikjeden.
På forbrukssiden må vi skifte til utslippsfrie energibærere, som ikke gir utslipp når de brukes. Eksempler på slike energibærere er elektrisitet, hydrogen, ammoniakk og fjernvarme. I praksis innebærer dette at så mye som mulig må elektrifiseres. Der elektrifisering ikke er hensiktsmessig, må hydrogen eller ammoniakk brukes. Dette vil gi en stor økning i kraftforbruket, både på grunn av elektrifiseringen i seg selv, og på grunn av at produksjonen av hydrogen og ammoniakk er kraftkrevende.
I tillegg må det legges til rette for grønne arbeidsplasser. Mange av disse vil også kreve ekstra kraft, for eksempel batterifabrikker eller industri som produserer komponenter til solcellesystemer.
For å dekke økt etterspørsel etter kraft, må også kraftproduksjonen økes. Og for at dette ikke skal gå på bekostning av klimamålene, må den nye kraftproduksjonen være utslippsfri.
Dette betyr på kort sikt at vi må bruke fornybare kilder som sol, vind, vann og bølger. På sikt kan karbonfangst og -lagring og kjernekraft være en del av løsningen.
Den nye kraftproduksjonen vil være lokalisert andre steder enn der økningen i kraftforbruket kommer, og kapasiteten i kraftnettet må dermed forsterkes. Dette gjelder på alle nivåer, fra det sentrale overføringsnettet og ned til det lokale distribusjonsnettet.
Teco 2030: Har 18 anmerkninger og sliter med å betale de ansatte lønn
Dette sier prognosene
Tiltakene ovenfor høres i utgangspunktet ikke så dramatiske ut, men dette handler ikke om marginale justeringer. Her er det snakk om gigantiske endringer! Mange ulike instanser har analysert hva som må til for først å nå 2030-målene og deretter 2050-målene. Naturlig nok spriker tallene, siden prognoser er forbundet med usikkerhet. Felles for alle er at tallene er store.
Årsforbruket av kraft i Norge er nå cirka 140 terawattimer (TWh). Energikommisjonen anslår en økning fram mot 2030 på mellom 21 og 35 TWh, altså en økning på mellom 15 og 25 prosent. Statnett har enda høyere anslag. Prognosene for 2050 er selvsagt enda mer usikre, men Statnetts høyeste scenarier antyder en dobling av forbruket.
Det er flere grunner til at tallene varierer, blant annet usikkerhet knyttet til industrietablering og hvor mye energieffektivisering som er mulig å få til. Et flertall i Energikommisjonen mener at målet må være at vi i 2030 har minst 40 TWh ny, fornybar kraftproduksjon og minst 20 TWh energieffektivisering, det vil si løsninger som reduserer energiforbruket. Til sammenlikning tilsvarer 40 TWh ny produksjon 44 anlegg som vindkraftverket Roan på Fosen eller 58 Alta-kraftverk. Det er altså ikke småtterier vi snakker om.
Tallene ovenfor angir årsverdier, og er svært krevende målsetninger i seg selv. Men det er viktig å være klar over at endringene også vil gi et fundamentalt annerledes kraftsystem enn det vi har nå. Den nye produksjonen vil i det vesentligste komme fra uregulerbare og lite forutsigbare kilder som ikke produserer i takt med forbruket. Dermed vil behovet for reserver og fleksible ressurser øke for å ivareta driftssikkerheten i kraftsystemet. Også dette vil kreve investeringer og nye løsninger.
Hva må til for å komme i gang?
Felles for mange av tiltakene som må iverksettes, er 1) at de er dyre, 2) at de tar lang tid å gjennomføre og 3) at de er kontroversielle med tanke på natur og befolkning. Men det finnes unntak, for eksempel installasjon av solcelleanlegg på tak- og fasadearealer og energieffektivisering i bygg (varmepumper, etterisolering og annet). Dette er enkle tiltak som kan gjennomføres relativt raskt og som potensielt kan dekke hele målsetningen for 2030. Men det skjer ikke av seg selv. Det er nødvendig med massive støtteordninger som stimulerer til investering i denne typen prosjekter. Hvorfor er ikke det på plass?
Samtidig må de mer omfattende tiltakene adresseres. Næringslivet er allerede offensive og i god gang med elektrifisering og planer for etablering av ny, grønn industri. Men allerede nå bremses planene på grunn av manglende kapasitet i nettet. I tillegg ser vi at det er få kraftverksprosjekter som er klare til å bygges.
Kraftsektoren i Norge består av mange nettselskaper med forsyningsplikt i eget område og et stort antall kraftprodusenter som investerer etter bedriftsøkonomiske prinsipper. I omstillingssammenheng framstår dette som ansvarspulverisering der ingen av aktørene kan sette seg i førersetet og ta helhetsgrep.
Vi trenger derfor en overordnet plan som ser hele sektoren under ett og iverksetter nødvendige tiltak. Slik kan vi nå målene både i 2030 og videre. Her må politikere og myndigheter på banen. Planen må også omfatte tiltak som bidrar til at kapasiteten i hele kraftsystemet utnyttes på en mer effektiv måte. Dette kan oppnås ved i større grad å utnytte mulighetene som åpnes gjennom digitalisering og tjenesteinnovasjon.
Både FNs klimapanel og massevis av utredninger har samme konklusjon: Vi har dårlig tid. Hvorfor skjer det da så lite?
Zero slår alarm om klimamålene: Utslippene er marginalt redusert
