Dagens resirkuleringssystemer er i hovedsak designet for å håndtere avfall, ikke for å produsere industrielle råmaterialer. Skal vi lykkes med å gjøre økonomien sirkulær i praksis, og ikke bare i politiske dokumenter, må fokuset flyttes fra avfallshåndtering til materialproduksjon.
Selv om bevisstheten om resirkulering har økt og innsamlingsinfrastrukturen har blitt bedre, blir fortsatt under 9 prosent av verdens plastavfall resirkulert til nye materialer.
Samtidig sliter tekstilindustrien – som allerede er avhengig av plast i over 70 prosent av produksjonen – med å finne pålitelige kilder til resirkulert råstoff.
Til tross for økende politiske og kommersielle ambisjoner om sirkularitet, blir mesteparten av innsamlet plast fortsatt enten brent eller eksportert. Og når plast faktisk blir resirkulert, fører svak sortering, høye energikostnader og lav etterspørsel til at prosessene sjelden er økonomisk bærekraftige.
Regelverk som produsentansvar (EPR) og plastkreditter kan bidra til å bøte på dette, men infrastrukturen som kreves for å produsere resirkulerte råmaterialer av høy nok kvalitet til industriell bruk, klarer i dag ikke å konkurrere på pris med jomfruelige alternativer.
Vi samler altså inn store mengder plast, men fortsetter å importere ny polyester og nylon for å møte industriens behov. Det er systemisk ineffektivt – og økonomisk kortsiktig.
Resirkulering der produksjonen skjer
I stedet for å samle inn plast og deretter lete etter en kjøper, bygger vi lokal infrastruktur for å oppgradere plasten der den finnes – med mobile enheter og dokumentert teknologi. I Kukës i Albania har vi etablert det første anlegget av denne typen, et samarbeid mellom de tyske selskapene Everwave og BASF, Rise og svenske Reparell.
Resultatet er polymergranulat egnet for å smeltes til garn og videreforedles til tekstiler.
Fordi hele prosessen skjer i nærheten av produksjonen, kuttes transportutslipp, verdikjeden forkortes, og lokal industriell motstandskraft vil bli styrket. Samtidig reduseres avhengigheten av fossile råvarer.
.png)
Modellen er designet for skalering. I stedet for å bygge store, sentraliserte anlegg, bruker vi modulbaserte systemer som kan rulles ut hvor som helst der det finnes plastavfall og en lokal tekstilindustri.
Insentivene må samkjøres
Dersom den sirkulære økonomien skal levere reell effekt, må vi koble politikk og produksjon. Plastkreditter og produsentansvar kan være verdifulle virkemidler, men de må kanaliseres mot løsninger som skaper faktisk materialverdi – ikke bare avfallsrapportering.
I dag mangler denne typen infrastruktur i de fleste markeder. Derfor oppfordrer vi myndigheter, investorer og verdikjedeaktører til å støtte løsninger som bringer resirkulering nærmere produksjonen.
Hvis vi mener alvor med å gå fra symbolsk resirkulering til reell industriell endring, må vi begynne å behandle avfall som en strategisk ressurs – og investere i systemene som viser at det faktisk fungerer.
USAs lufttrafikkontroll skal vekk fra disketter og papirstrimler
