En rapport utarbeidet for Forskningsrådet mener UiBs romfysikk-gruppe holder internasjonal standard, og til dels er verdensledende i sitt arbeid.
Oppdaget tilfeldig
Gruppen er liten, men favner om store prosjekter, som for eksempel nordlysforskning, European Space Agencys (ESA) Cluster-program og Atmosphere-Space Interaction Monitor (ASIM). Tilknyttet sistnevnte prosjekt finner vi blant annet masterstudenten Ragnhild Schrøder Hansen (24) som blir ferdig med sin masteoppgave til sommeren.
– Hva går ASIMs forskning ut på?
– I 1994 oppdaget man ved en tilfeldighet gammaglimt, korte pulser med gammastråling, fra jorden. Observasjonene ble gjort ved hjelp av satellitter beregnet på å måle gammastråling fra det ytre verdensrom, og ikke korte pulser med stråling fra jorden. Det er dermed begrenset hva vi kan få ut av dataene som hentes fra disse satellittene, sier Hansen.
Gammaglimt er høyenergetiske fotoner, det vil si lys med svært kort bølgelengde. Strålingen er i prinsippet lik den svært anvendelige røntgenstrålingen, men har enda kortere bølgelengde og dermed mer energi. Strålingen går derfor tvers gjennom det meste av materialer.
Avviser at elevene er dårligere i realfag
Mye er usikkert
ASIM søker å finne ut mer om gammaglimtene, som sannsynligvis oppstår i forbindelse med tordenvær.
Når det lyner, sendes det samtidig ut et gammaglimt som kan observeres fra verdensrommet. Om det er hver gang det lyner, eller bare hvis lynet er spesielt kraftig, høyt oppe i atmosfæren eller om andre forhold spiller inn, vet man ikke. Forskningsfeltet er nytt, og mye er usikkert – men arbeidet med å finne ut mer om fenomenet er i full gang, blant annet med bidrag fra romfysikkgruppen og Ragnhild S. Hansen i Bergen.
– Den store oppgaven vår nå er å finne ut nøyaktig hvor disse gammaglimtene kommer fra, og hvordan de produseres, sier Hansen.
En mulig teori er at elektroner med høy energi blir akselerert og bremset opp i de kraftige elektriske feltene som oppstår ved tordenvær. Når disse elektronene endrer hastighet, sendes det ut fotoner med høy energi, altså det forskerne observerer som gammaglimt. Så langt har glimtene bare blitt observert fra verdensrommet, og kan ikke måles fra bakken. På grunn av atmosfærens høyere tetthet nedover mot bakken, blir eventuelle gammaglimt rettet nedover absorbert før de kan observeres.
Instrument til ISS
Sammen med blant annet universitetene i Warszawa, Valencia og København, samt det norske firmaet Gamma Medica Ideas, er Universitetet i Bergen med på å utvikle og bygge et instrument for måling av gammaglimtene.
Denne sensoren skal plasseres på den internasjonale romstasjonen (ISS), etter planen i 2013. Før den tid skal det bygges en prototype. Det er en billigere, men fullt funksjonell utgave av instrumentet, som skal testes nøye på jorden før en fullverdig versjon for plassering i verdensrommet kan bygges.
– Ingen vet med sikkerhet hvilken høyde gammaglimtene produseres i. Tidligere antok man at det var høyt oppe i atmosfæren, men nå regner vi med at det skjer i en 13-15 kilometers høyde. En mulighet, som er det jeg forsker på, er om det går an å observere disse gammaglimtene fra et fly. I så fall vil vi kunne plassere prototypen vår i et fly, og observere derfra – i tillegg til observasjonene fra verdensrommet. Dermed vil vi kunne få gode, utfyllende observasjoner, akkurat som med værballonger og værsatellitter: en ballong vil kunne observere mer nøyaktig lokalt, men samtidig er det svært nyttig også å ha det store bildet, som vi får fra satellittene, forteller Hansen.
Mot må til
– Men på hvilken måte er denne forskningen nyttig?
– Vi kan ikke se noen umiddelbar praktisk nytte av denne forskningen, men det kan sammenlignes med de første geologene som drev med seismikk: det var grunnforskning, og som dem arbeider vi ut fra et mål om å vite mer om det rundt oss. Fra seismikken fikk vi pålitelige metoder for å finne olje og gassressurser: hvilken nytte vi eventuelt kan få ved hjelp av bedre kunnskap om disse gammaglimtene, vet vi ikke ennå. En må ha mot til å satse for å kunne utvikle ny kunnskap, sier Hansen.
På tross av rosen av romforskningsgruppen i Bergen får i Forskningsrådets rapport, har Universitetet i Bergen problemer med at kunnskapen og erfaringen de innehar forsvinner: flere professorer har gått av med pensjon, og Universitetet står tilbake med et fåtall fast ansatte og studenter på romfysikk. Hansen håper anerkjennelsen i rapporten kan føre til økt rekruttering og interesse for fagfeltet.
– Selv om nytteverdien av forskningen vi driver med ikke nødvendigvis kan måles umiddelbart, vet man aldri hva som skjer. Plutselig finner vi noe, sier Hansen.
