Denne testen er en del av vår store Store bilder til en billig penge .
Med PM680 får man en modell som teknisk sett ikke står noe tilbake for LED-LCD modellene. Den er fullspekket med 3D, smart-TV, opptak via harddisk, DLNA-støtte, Smart-share og alle de andre terminologiene vi kjenner fra de andre modellene.
Den eneste forskjellen er panelet - som på denne modellen er plasma. Fordelen med plasma er som kjent flere. Bildene føles mer naturlige og det er ingen utfordringer med innsynsvinkel og ujevnt baklys.
Bakdelen er et litt høyere strømforbruk og en del varmeutvikling. Det siste gjør ingenting om vinteren, men om sommeren trenger man neppe en slik varmekilde.
Metall
Designet er rimelig likt det vi ser både fra Samsung og Panasonic, og er i børstet metall. Merkelig nok går ikke panelets aktive del helt ut til rammen slik at man også får en sort ramme innenfor.
Modellen kommer med 3D, og i motsetning til LED-LCD-modellene fra samme selskap er det aktive briller på plasmaskjermene.
Dette gir full-HD til begge øynene, i motsetning til den passive varianten, som halverer oppløsningen. LG har de eneste plasmaskjermene med matt frontglass. Dette gjør de mer motstandsdyktige mot refleksjoner fra rommet.
TEST: TV-er mellom 40 og 42 tommer
ISF og THX
LG har i flere år satset hardt på bildekvalitet. De har derfor valgt å samarbeide med både THX og ISF.
Det første gir forhåndskalibrerte moduser med høy grad av korrekthet, mens ISF sikrer at man har flere minneplasser og alle de verktøy man trenger for å få et hundre prosent riktig bilde.
At brukerne får slike valg er noe vi applauderer. Det er ekstremt viktig at en skjerm kan gjengi nøyaktig det filmskaperen hadde som intensjon når han skapte og produserte filmen.
Bildekvalitet
Det er godt å se på en plasmaskjerm, mye på grunn av den uniforme lysstyrken på panelet. Fargene føles naturlige og lysstyrken virker adekvat til å fungere strålende i litt mørke omgivelser, og OK når det er lyst i rommet.
Dette har aldri vært plasmaens sterke side, men de er blitt bedre opp gjennom årene. LG har en bevegelseskompensasjon som fungerer tålelig bra, og som gir glatte, fine bevegelser. Man kan også justere dette i ti nivåer selv, slik at man finner et nivå som passer med kildematerialet.
Vi liker å bruke minst mulig på film, men litt mer om man for eksempel ser på sport. Skjermen virker rimelig skarp, og byr på en masse detaljer.
Den eneste virkelig store forskjellen vi ser på denne kontra skjermen til Samsung er en viss haloeffekt rundt tekst. Det virker som om lys også kommer fra cellene rundt dem som skal lyse.
Det er ikke veldig plagsomt, men det er en litt rar artefakt som kan være verd å nevne.
TEST: Billige projektorer til hjemmekino
I sortnivå-toppen
Sortnivåmessig er denne skjermen helt på høyden med Samsung, og ikke veldig langt bak Panasonic, som igjen viser at den er den som greier å senke sortnivået mest uten å ofre detaljer i de mørke områdene.
Det er en balansekunst som plasmaer takler bedre enn de fleste. Vi kunne dog ha tenkt oss en cellelyskontroll slik vi finner det hos Samsung. Trikset vi bruker er å benytte økofunksjonen.
Den kan jobbe automatisk mot lyset i rommet, men kan også opereres manuelt.
I et mørklagt rom fungerer ”medium” godt, selv om vi fortsatt ser at både Samsung og Panasonic er litt mørkere samtidig som de henter ut litt flere detaljer i de mørke scenene.
Konklusjon
Selv om LG ligger hakket bak plasmarivalene fra Samsung og Panasonic, er ikke forskjellene spesielt store. Den er dessuten bedre en konkurrentene på refleksjoner, noe som tradisjonelt har vært et plasmaproblem.
Vi vil også mene at denne modellen også er en stor konkurrent til LG sine LED-LCD modeller!
Denne saken er levert av lyd-, bilde- og hjemmekinomagasinet Watt.
Les også:
