Studenter sikter mot stjernene

– Jeg lærer ikke så godt av å kun få servert teori. Jeg lærer bedre av å jobbe praktisk med noe nyttig, sier lederen av UiS Aerospace.

Daniel Varming grunnla studentforeningen UiS Aerospace i september 2021, like etter at han begynte å studere data- og elektroteknologi ved Universitetet i Stavanger (UiS). Nå er han blitt mastergradsstudent i datateknologi.

Spaceport Helleland

UiS Aerospace har et hovedmål: I løpet av 2026 skal de skyte opp en rakett som når verdensrommet. Fram til nå har studentene skutt opp tre raketter fra Helleland sør i Rogaland.

– Vi har tilgang til et øde sted for testoppskytningen. Vi kaller det «Spaceport Helleland», sier Varming.

Den første oppskytningen sommeren 2022 gikk ikke så bra. Raketten styrtet og ble ødelagt. I stedet for å miste motet, lærte studentene av sine feil. Dermed ble årets oppskytning en suksess. I løpet av få sekunder nådde raketten flere tusen meters høyde. Fallskjermen løste seg ut slik den skulle, og raketten dalte ned mer eller mindre intakt og klar til gjenbruk.

Bedre kompetanse

Hvorfor drive med romfart i Stavanger? Oljebyen er jo mer kjent for å bore nedover enn å sende noe oppover.

– Jeg har en lidenskap for alt som flyr, og tenkte at folk må jo dele min lidenskap, sier en entusiastisk Varming om hvorfor han ville bygge raketter.

UiS har ikke noe romfartsstudium han kunne lene seg på. Det er heller ikke viktig. Det essensielle er at for å lykkes med å få raketten opp i rommet, må studenter fra mange fag samarbeide. Alle trinn fra idé til rakett i bane rundt jorden må forseres.

– Dette er en forbilledlig måte å bygge opp en organisasjon på. Det er plass til studenter fra alle institutt, men også studenter fra andre fakultet. Når studentene arbeider med et praktisk prosjekt av egeninteresse, lærer de mye bedre. Disse studentene får en bedre kompetanse enn de ville fått ved kun å sitte på en lesesal, sier Joachim Gümüs Kallevig, fakultetsdirektør ved Teknisk-naturvitenskaplig fakultet.

Tverrfaglig

I dag er rundt 90 studenter tilknyttet UiS Aerospace. Noen er bare innom. Andre forsvinner etter endt studium. To som har vært med nesten siden starten, er nestleder Martin Horgen Rasmussen, som studerer til elektroingeniør, og markedsføringsansvarlig Ulva Henriksen, som studerer til maskiningeniør. Begge to på bachelornivå.

– Jeg tar Y-veien. For meg ble teorien en stor overgang. Derfor ble jeg med i UiS Aerospace. Her får jeg brukt min erfaring som fagarbeider innen automatikk, sier Rasmussen.

Henriksen, med studiekompetanse i bunn, fikk opptak til ingeniørstudiet på ordinær måte. Hun sier det er en stor fordel at arbeidsgruppene settes sammen av folk med ulik bakgrunn.

– Det er bedre kunnskapsutveksling når arbeidsgruppene består av studenter som både går Y-veien og ordinært løp. Mens noen har teoretiske forkunnskaper, har andre praktiske forkunnskaper. Det er nyttig å ha med noen med erfaring fra arbeidslivet, sier hun.

Todelt år

Ferske studenter forventes ikke å bidra mye til prosjektet med en gang, men ledergruppa spør dem om hva de ønsker å gjøre og bidra med. Det forventes at bachelor- eller masteroppgaver skrives i tilknytning til UiS Aerospace sitt behov.

Om høsten jobber arbeidsgruppene hovedsaklig med planlegging og konseptutvikling. Vårsemesteret brukes til mer praktisk arbeid, både oppgaveskriving og å bygge rakett og oppskytningsrampe. Skoleårets klimaks er selve oppskytningen.

Fram til da må mange deloppgaver være fullført: Som å bygge selve raketten, sveise sammen oppskytningsrampa, designe kretskortene og programmere programvaren. Men også det å drive en prosjektorganisasjon, ha økonomistyring over et budsjett på mer enn en halv millioner kroner, markedsføring og dokumentasjon av hva som er gjort, er nyttig å føye til CV-en. Lærdom man ikke får på en lesesal.

Støtte

Studentene støttes av universitetet og lokalt næringsliv med økonomi og veiledning.

– Det viktigste vi kan gjøre, er å ta bort hindre. Vi gir studentene adgang til verksted og laboratorier og sørger for forutsigbar økonomi, sier Kallevig.

Næringslivet er også med på laget. Blant dem er Quality Group på Forus, som driver et laboratorium for mekanisk testing, mye rettet mot petroleumsbransjen. På eget initiativ kontaktet de studentene med ønske om å bidra med økonomisk støtte og rådgivning. De donerte også stål.

– Dette er nyttig for oss. Vi merker stor forskjell på ingeniører som har praktisk erfaring eller ei. De som kun har teoretisk bakgrunn, får ofte sjokk når de kommer ut i arbeidslivet. Det er ikke viktig at det er romfart. Det viktige er at studentene bygger noe praktisk og at de gjør det tverrfaglig. Samtidig krever romfarten mye, så de legger lista høyt teknologisk, sier daglig leder Petter Lunde i Quality Group.

Startups

Alle de tre i ledergruppa til UiS Aerospace ønsker å jobbe med romfart etter endt utdanning. Helst i Stavanger.

– Stavanger passer ypperlig til å være Norges romhovedstad, sier Varming med et glimt i øyet.

Det begrunner han med petroleumsvirksomheten, som i likhet med romfarten må forholde seg til ekstreme påkjenninger.

– Det vanskeligste med å bygge en rakett, er å bygge motoren. Den trenger flytende drivstoff for å regulere motordraget. Det krever væske under svært høyt trykk, noe petroleumsbransjen er vant med.

Studentene på UiS er ikke alene om å jobbe med romfart. Tilsvarende studentorganisasjoner på flere norske universiteter sikter også mot stjernene. Det mener studentene på UiS er en fordel.

– Alle brenner for å utvikle raketter, sier Henriksen.

– Noen av oss ønsker å starte for oss selv innen romfart. Da er det gunstig med nettverk rundt om i Norge, føyer Rasmussen til.

– Vi trenger hele næringskjeden for å ha et nasjonalt romprogram, slik at vi ikke er avhengige av andre land for å opprettholde kritisk kommunikasjon og infrastruktur. Det er viktig, ikke minst sett i forhold til virksomheten i Nordsjøen, sier Varming.

Studenter samarbeider praktisk og tverrfaglig også i andre prosjekter enn romfart. Bare på UiS finnes det tre slike studentorganisasjoner utenom UiS Aerospace.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 5/2024